søndag 1. november 2009

Bjørn Hansen tilbake

Når Dag Solstad kommer med ny bok, oppfører jeg meg som en sulten som får vite at det er kommet brød i butikken. Jeg har hittil aldri blitt skuffet; heller ikke denne gangen.

De fleste har vel fått med seg at det dreier seg om Bjørn Hansens tilbakekomst og hans første besøk hos sønnen etter at denne ble voksen og gift, ikke minst for å få anledning til å treffe den elleve år gamle sønnesønnen. Som kjent går ikke dette så bra.

Bjørn Hansen er kanskje Solstads mest ekstreme outsider, og det sier ikke lite. Han er svært oppmerksom på seg sjøl og sine egne reaksjoner, og tilsvarende utrygg på hva andre tenker om han. Det kan hende at forfatteren vil si noe om kommunikasjon og samvær mellom mennesker gjennom denne karakteren, men det er slett ikke sikkert.

Heldigvis er ikke dette litteraturkritikk, men en leserapport. De aller fleste anmeldere jubler over romanene til Solstad, og det negative som i blant skrives, virker gjerne sært og først og fremst motivert av anmeldernes markeringsbehov. Men det er jo lov å juble over ei bok, også for garva lesere.

Sjøl jubler jeg hemningslaust. I en del av fortellinga velter hovedpersonen seg i stolthet over sønnen - sjølsagt bare i sitt indre - og tenker tanker som Solstads nyere karakterer ikke har det med å slippe så tydelig fram. Disse sidene ble høydepunktet for meg, som leste også resten av romanen med glede nesten uten skår.

Det eneste skåret i gleden har å gjøre med sløv korrektur. Det er så en kan lure på om "interesse" faktisk skal skrives med tre s'er i Oktobers språknorm. Og ett sted kaller de sønnen for Bjørn i stedet for Peter. Det er for sløvt!

søndag 18. oktober 2009

Full kontroll

Å lesa dei saklege tekstane til Odd W. Surén er som å vera blant venner. Ein føler seg inkludert, orda flyt lett og ein kan til stadigheit gle seg over gode og treffande formuleringar. Så hender det sjølvsagt at ein må spørja opp att, og ettersom det handlar om skrift og ikkje tale, må ein sjølv syte for å få poenga ein gong til, men det går som regel greitt.

Det er ikkje rart Surén er godt likt, for han har ei god oppskrift, enten han skriv skjønt eller sakleg. Fire delar formuleringskunst, to delar humor, to delar empati, krydra med originalitet i passe dosar. Ein likande forfattar med gode tekstar; ikkje ein av dei som kritikarane gler seg til å kaste seg over og rive frå einannan. Familien er glad i han òg: Storebror Oddmund Hagen skriv pent om han på smussomslaget, mens veslesyster Agnes Ravatn skryt av han i eit heilt overflødig etterord. Og sjølv må eg skjerpe meg for å gjøra jobben min: Lesa han mothårs, slik at Bokmagasinets lesarar kan ha noen flikar å dra i når dei følgjer tilrådinga mi og les boka frå perm til perm.

”Fra konseptene” inneheld 35 tekstar pluss føreord. Dei enklaste tekstane er skrivne på nynorsk; resten er på bokmål, kva det nå måtte fortelja oss om forholdet Surén har til målformene. Sju av dei er enkle og humoristiske, tatt frå Strilen i 1995 og Dag og Tid i 2007-08. Desse fungerer som friminutt mellom dei lengre, meir krevjande tekstane, for samlinga tar godt vare på behovet lesaren har for avveksling mellom arbeid og kvile.

Om lag 15 av tekstane er bokmeldingar. Og Surén er ein snill kritikar, iallfall i denne boka. Ni av kritikkane er nokså ferske tekstar frå Dag og Tid, og han liker alle bøkene han skriv om. Det er greitt nok – han skriv inspirert og fengande, og han har overtydd meg om at eg likevel skal lesa ”Mesteren” av Colm Tóibin, og at eg ikkje kan gå vidare i livet utan å få med meg György Dragoman. Men det hadde vore artig å sjå han med kvessa brodd mot dårleg litteratur òg. Det er dei som hevdar at forfattarar ikkje bør vera kritikarar, og det kan hende Surén har ein praksis som gir næring til dette synspunktet. Kanskje kunstnarsårbarheita hans murrar i sjela når han skriv kritikk, eller medkjensla med ein kollega som ikkje når opp til han sjølv.

Han har også skrive på bokmål i meir teoritunge medium. Desse artiklane handlar for det meste om forfattarar som lett blir oppfatta som eksklusive – eller sære. Ettersom litteraturvitarar skriv lange artiklar om dei, veit den informerte lesar at dei skriv viktige bøker, men verka kan vera vanskelege å trenge inn i og ta stilling til på sjølvstendig grunnlag. Ole Robert Sunde skriv bøker av dette slaget. Det er ikkje lett å vera kritikar i møte med slike verk, og det opplever nok Surén òg. Han har lese bøkene og kan gjøra greie for kva som står i dei, og det er jo bruk for folk som kan vera døropnarar for andre, mindre kvalifiserte lesarar. Men kritikk blir det ikkje når spørsmåla manglar.

I tillegg til det som er nemnt, inneheld boka to eksempel på sivilisasjonskritikk som samtidig er parodiar på kunstkritikk, skrivne i 1990 og -91. Langt framme i boka står det eit interessant essay om skam, og dei som skal ta doktergrad på Surén, kjem nok til å lesa denne teksten med lupe. Det er skarp polemikk mot ytre høgre her, i artiklar som dessverre ikkje har vore publisert tidlegare, enda dei kunne ha friska opp debatten i kva storavis som helst, og trass i at forfattaren påstår at han har hatt over tusen tekstar på trykk. Surén skriv humoristisk, og han skriv også om humor. Interessant og tankevekkande, men når han avsluttar eit foredragsmanus med ei heil novelle, blir det heller utflytande enn opplysande. Å lesa ein tekst er noe anna enn å høre eit foredrag med gode vener og mye øl.

Resten av tekstane må lesarane finna fram i utan hjelp frå meg. Det er ikkje sikkert eg har nemnt dei viktigaste. Vi har mange gode essayistar her til lands, som skriv i tradisjonen etter Garborg og Vinje. Surén er ein av desse. Dei som liker å lesa Einar Økland og Solveig Aareskjold, vil like tekstane hans òg.

(Bokmagasinet, Klassekampen, 3/10-09)

Ambjørnsens beste?

Med det same eg såg tittelen "Opp Oridongo" på den nye romanen til Ingvar Ambjørnsen, tenkte eg på Joseph Conrad og reisa kaptein Marlow gjorde i "Heart of Darkness". Etter å ha lese boka, ser ikkje bort frå at Ambjørnsen kan ha hatt Conrad i bakhovudet, sjølv om Marlow og Kurtz her er ein og same person, reisa opp Oridongo er ei symbolsk reise, og handlinga går føre seg i det kalde Noreg. (På Nordvestlandet står det på innbretten, men i boka tek hovudpersonen toget til Trondheim og bussen vidare, så på kartet mitt ville han enda på Trøndelagskysten). For sjølv om det skil 107 år mellom utgjevingane, har ikkje menneska og samfunnet endra seg meir enn at det fortsatt er aktuelt å skrive dramatiske forteljingar og sivilisasjonskritikk.

Hovudpersonen, Ulf Vågsvik, er ein mann på alder med forfattaren. Oppvaksen i Oslo og ute på ville vegar som førte til det han kallar reisa opp floden Oridongo, noe som nok er ei omskriving av nær kontakt med rettsvesenet og/eller psykiatrien. Dette ligg bak han når handlinga tek til, nå er han der at han trur han kan leve i balanse med seg sjølv og omverda, trygt og utan konfliktar. Men det går sjølvsagt ikkje, korkje for Vågsvik eller oss andre, som er avhengige av andre menneske i kvardagen.
Hamna han mønstrar av i, heiter Berit. Ei varm og kjærleg kvinne i sekstiårsalderen, som Ambjørnsen er glad i, og som han syter for at lesaren også blir glad i. Ulf og ho fekk brevkontakt i den mørke perioden i livet hans, og når han kjem flyttande utan forvarsel, tek ho imot han og let han bli buande saman med ho.

Eg har ikkje lese riktig alle bøkene Ambjørnsen har skrive for vaksne, men på bakgrunn av dei eg har vore gjennom, påstår eg at han har to måtar å skrive prosa på. I dei fleste romanane - dei om Elling, for eksempel, skriv han i eit raust språk, nærmast overdådig. Og det overdådige fører lett til sløseri. Eg har det problemet med desse bøkene, at forfattaren fyller dei fleste av romma eg, som lesar, vil ha til refleksjon og eigne bilde. Da er det langt meir tilfredsstillande å lesa dei siste novellesamlingane hans, der han økonomiserer med språket og skaper rom for resonans.

Ettersom "Opp Oridongo" kom på ettersommaren, er det mange som har meldt romanen for lengst. Eg har lagt merke til atterhalda hos somme kritikarar, som kanskje har forelska seg i Elling og kokebokforfattar Gedde. Mi meining er, at Ingvar Ambjørnsen aldri har skrive ein betre roman, og eg kjem verkeleg til å følgje spent med i forfattarskapen hans framover.

Det har å gjøra med språket, og med utviklingshistoria. Vi møter Ulf Vågsvik på den vesle øya - som ikkje er så lita at ho ikkje har tannlege, bankfilial, plateforretning med Keith Jarrett i sortimentet, og samfunnshus med kafé - og han er innstilt på harmoni med heile seg. Samtidig er han litt på tuppane; forfattaren viser oss ein mann som måler opp kaffen til siste korn, som let katten fordrive han frå sofaen, og som ikkje toler avvik på ein einaste centimeter når han stablar ved. Når ein karakter blir presentert på denne måten før ti sider er gått, er han nødt til å få mye å stri med på dei 250 som står att. Og Ambjørnsen manøvrerer han gjennom utfordringane og fram til klarheit i eit effektivt og økonomisk språk.

"Opp Oridongo" er ein optimistisk roman. Ambjørnsen har skapt ein god rollemodell for folk som strever med livet sitt, og ein god grannelagsmodell for små samfunn som måtte få skakkjørte oslofolk eller somaliarar til heimstaden sin.

Heilt utan lyte er romanen rett nok ikkje. Vågsvik får komma med eit utfall mot AKP som verkar pussig og utanpåklistra, og mot slutten av forteljinga lar forfattaren eit hus brenne ned. Etter mitt syn ein "special effect" som romanen hadde klart seg betre utan.

Eg kan ikkje hugse eg har sett Ambjørnsen smile på bilde før eg såg baksida av smussomslaget på årets roman. Det kan sjå ut som han gler seg over at han endeleg har skapt eit verk som foreiner eit pregnant språkleg uttrykk med den gode historia frå dei mest kjente romanane hans. Og da har han lov å vera nøgd.

(Bokmagasinet, Klassekampen, 10/10-09)

torsdag 3. september 2009

"God dårleg bok"

For mange år sia las eg ein artikkel med overskrifta "Good bad books". Den handla om Hardygutane. Forfattaren kunne fortelja at den første Hardyserien hadde til målsetjing å oppdra lesarane i tillegg til underhaldninga. Derfor kunne Frank og Joe ta ein tur innom biblioteket for å låne "Huckleberry Finn" og kanskje stimulere lesarane til å gjøra det same.

Når eg no las opp att ei av bøkene til Sjöwall og Wahlöö, kom eg på denne artikkelen. Nå er ikkje bøkene om Martin Beck og kollegene hans dårlege på noen som helst måte, men samfunnssynet deira slår tydeleg gjennom på ein måte som godt kan fungere som god påverknad på lesarane. F. eks. når dei bringer ein ung arbeidar inn i handlinga og syner han fram som ein tenkande person med god moral, i motsetnad til griske rikingar.

Eg kjøpte heile serien og forærte han til den krimlesande dotter mi. Ho sluker bøkene og seier at det ikkje er til å tru at dei er førti år gamle. Og dei held seg godt, for det første fordi førti år slett ikkje er så lang tid, og for det andre fordi dette forfattarparet jo skapte ein undersjanger innafor krimlitteraturen som svært mange av dagens forfattarar skriv innafor.

Eg valde "Det lukkede rom" fordi dette var den forteljinga eg hugsa minst av, m.a. fordi han ikkje er filma med Gösta Ekman. Det var eit triveleg gjensyn. Karakterteikninga er slik eg hugsar, og i tillegg held plottet. Til og med det gåtefulle ved at ein finn eit lik i eit rom som er låst og lukka på innsida, blir forklart på logisk vis.

Motherless Brooklyn

Eg trudde eg følgde godt med i amerikansk litteratur, men denne boka måtte eg få meg tilrådd ti år etter at ho kom. Omsett til norsk var ho og, for fleire år sia. "Motherless Brooklyn" av Jonathan Lethem. Ein kriminalroman som er mye meir enn ein kriminalroman, og det er ikkje mange bøker som fortener at ein seier det om dei. Det aller mest spesielle med denne boka slik eg opplever ho, er at ho talar så sterkt til øyra. Eg hugsar ikkje sist eg opplevde det, at det var som om forteljaren las høgt for meg med ei stemme som liknar stemmene i gamle noirfilmar, f. eks. med James Cagney i hovudrolla.

Hovudpersonen heiter Lionel Essrog og er ein av fleire foreldrelause gutar som kallar seg "The Minna men" oppkalla etter leiaren deira, James Minna, som engasjerer dei i ei lyssky verksemd som etter kvart utviklar seg til eit slags detektivbyrå. Minna blir drepen, og Lionel set seg som mål å finna mordaren.

Lionel Essrog er truleg verdslitteraturens einaste detektiv med Tourettes sydrom. Lethem teiknar eit særs levande bilde av hovudpersonen sin, med grenselause tankesprang og ufrivillige rørsler og utsegner. Om han står til truande for fagfolk, veit eg ikkje; han fungerer uansett svært godt som litterær karakter.

Kan hende finn eg fram til den norske omsetjinga ein dag òg, for å sjå korleis dei verbale ticsa er takla. For denne boka byr nok på fleire utfordringar enn vanleg for omsetjarar frå engelsk. Det er kanskje ikkje den mest spennande krimhistoria eg har lese, men ein av dei mest engasjerande lesaropplevingane frå regnveggen denne sommaren.

onsdag 2. september 2009

Viktig, men hvor god?

Det dreier seg om "Grense Jakobselv" og Kjartan Fløgstad. Jeg leste den i sommer, like etter at den var kommet, mens debatten om kilder og kildehenvisninger gikk i avisene. Jeg sleit meg gjennom boka, og det er det ikke første gangen jeg gjør med en roman av Fløgstad.

De tidlige romanene "Dalen Portland" og "Fyr og flamme" hadde jeg glede av; de øvrige har jeg lest nærmest fordi jeg synes jeg skylder forfatteren det. Nå kjenner jeg ikke forfatteren personlig, men han stikker seg jo ut i bokheimen med temavalgene sine. Ikke minst årets bok dreier seg om viktige problemstillinger - nazismens forankring blant intellektuelle i Tyskland, og hvordan fascistiske ideer har bitt seg fast og levd videre etter Hitlers nederlag.

Men det er akkurat som om jeg hadde lest boka da jeg hadde lest om den. Romanen er kronglete disponert og språket ikke spesielt interessant. Hvis et viktig tema og grundig research er nok til å skrive en god roman, er romanen god. Men kreves det kunstnerisk kraft i tillegg, er den ikke så god.

Fløgstad er ikke lenger ung og lovende. Det er likevel fristende å foreslå at han forenkler strukturene og forbedrer det språklige i romanene som kommer framover.

tirsdag 25. august 2009

Bavian? Menneskeliv!

"Den blege sol sto lavt på himlen, og himlen var hvid. Mit hjerte sang. Dit avskyelige kys havde udsat døden. Og din hånd havde vinket mig tilbage til livet. Sådan var det, jeg var ikke i tvivl. Ventetiden var forbi. Langsomt, langsomt. Steg jeg op på samme måde som en skildpadde bevæger sig mod vannoverfladen."

Slik endar novella "Store træers grønne mørke" av Naja Marie Aidt. Boka har tittelen "Bavian". Det er ikkje rart at denne forfattaren har hausta prisar både i Danmark og i Norden. Det er ikkje eit ord for mye i novellene hennes, men det blir heller ikkje for knapt. Forteljingane dampar av liv, viss eg kan bruke ein slik klisje. Det er aldri godt å vita kva som skal skje i neste setning. Når alt ser svart ut, kan det dukke opp eit håp. Men det må ikkje vera slik. Og det kan ha ordna seg for noen av karakterane, men så går det skeis att. Som i det verkelege livet.

Eg tenkjer på Kjell Askildsen når eg les denne boka. Betre kan eg ikkje rose ein novellist. Det er ikkje persongalleriet til Askildsen, men ei tilnærming som liknar.

Kva meir kan eg seia? Les!

lørdag 22. august 2009

Full fres: Sandemose om bøker

Dette er et utvalg artikler om litteratur skrevet mellom 1931 og 1951, gitt ut i København i 1973, men uten at det står en eneste dansk setning i boka. I seg sjøl verdt en kommentar: Litteraturen i Skandinavia burde i langt større grad vært felleseie -hva har vi å vinne på tre nasjonallitteraturer, når språka er så like?

Jeg husker ikke hvor og når jeg skaffa meg denne boka. Plukka den kanskje med meg fra et loppemarked, og jeg tok den ut av hylla på hytta nærmest på slump, for å ha noe å bla i før jeg slokka lyset over hodeputa.

Men for et fyrverkeri! Sandemose slår vilt rundt seg mot dårlig litteratur; mot slappe forleggere og forfattere som ikke kan uttrykke seg, samtidig som han løfter fram diktere – gjerne unge – som har noe å fare med. Jeg husker ikke sist jeg ble så engasjert av tekster om tekster, for her er både lidenskap, mot og faglig tyngde.

Artiklene har stått på trykk i aviser og tidsskrifter. Anmeldelsen fra Aktuell om debutboka til Alf Prøysen står her, en artikkel som det sies skal ha hatt mye å si for Prøysens mot til å fortsette forfatterskapet. Andre han framhever er Lars Berg og danske Knuth Becker – forfattere jeg aldri har vært i nærheten av å lese. Begge disse står nå på leselista mi, o g jeg har også bestemt meg for å finne fram «Lord Jim» igjen, ettersom denne ikke ga meg stort da jeg leste den for en generasjon sia. Og Eyvind Johnsons romaner om Olof, som jeg dessverre tapte i skilsmisse sist på åttitallet.

Flere steder kommer Sandemose inn på skillet mellom en dikter og en forfatter. Dikteren som hele livet kjemper med et tema, ikke ulik Sandemose sjøl, og forfatteren som drar til Bolkesjø for å få inspirasjon. Tankevekkende, i ei tid da folk går på forfatterskoler for så å levere fra seg uangripelig litteratur, som kanskje kan være litt blodfattig.

Sandemose er verken uangripelig eller blodfattig. De eldste tekstene i boka er snart åtti år gamle, men de har ikke bleknet det grann.

Flink forfatter

Dette er den andre boka til Øybø. Jeg leste debutromanen «Alle ting skinner» og husker at jeg hadde glede av lesinga, sjøl om jeg få år seinere ikke klarer å komme på hva den handler om. Det burde være et varsko, kanskje, ikke nødvendigvis om dårlig hukommelse. Jeg har nemlig lest mange bøker som jeg husker i lang tid.

Handlinga begynner i Frognerparken. Ei kvitkledd sekt har møtt opp for å være sammen når jorda går under. Ettersom det ikke blir noe av denne undergangen, får sektmedlemmene litt å stri med etterpå. Det gjelder bl.a. bokas ene hovedperson, Nicholas Berg, som begynner i terapi hos den andre, psykologen Harald Stange. Det er ikke godt å vite hva Berg får ut av terapien, men det går i hvert fall ikke så bra for psykologen, som faller ut av den profesjonelle rolla si for å bli en slags detektiv som vil nøste opp tråder i livet til Nicholas Berg og enda mer til faren hans, filmskaperen Josef Berg.

Romanen handler om mye mer enn dette. Forholdet mellom kunst og liv, og lengsel og leting etter mening. Josef Berg er en av verdens fremste regissører, og både han og den siste filmen hans er forsvunnet, riktignok ikke helt uten spor. Han har hatt nær forbindelse med lederen for sekta sønnen meldte seg inn i, og det kan hende at faren ofret sønnen på alteret til kunsten.

Det er en mangslungen roman, og forfatteren er flink til å turnere temaene sine. Jeg tenkte på Mao II av Don DeLillo da jeg leste om sekta i parken, og Øybø er ikke ulik denne amerikaneren når han skriver. Prosaen er glassklar og presis, på grensa til det humørløse. Øybø er nøye med detaljene, og for at fiksjonen skal likne leserens verden, går folk på Rimi og Ikea, og i filmene til Josef Berg spiller Klaus Kinski og Sean Penn.

Det er godt gjort, men litt for antiseptisk. Øybø skriver roman på samme måten som enkelte pusser opp stua og sørger for at det ikke blir det minste knirk i parketten, og heller ikke synlige skjøter mellom listene

Peter Carey i Japan

Peter Carey er født i Australia, bosatt i New York, og absolutt lesverdig. Spesielt «Oscar and Lucinda» og «The True Story about the Kelly Gang». Og sikkert noen flere, som jeg ikke har lest. Boka jeg skriver om nå, er en litterær bagatell sammenlikna med de store romanene hans, men ikke desto mindre ga den meg noen hyggelige timer på ei strand i Danmark en varm ettermiddag i sommer.

I denne boka er Carey far, og han tar med seg sin unge sønn til Japan for å søke til mangaens røtter. Sønnen har smittet faren sin med entusiasme for denne japanske tegneserieforma, og når faren er berømt forfatter med lesere og forbindelser i Japan, ser han en mulighet til å tømre fastere et far-sønnforhold som slett ikke virker så verst fra før.

Det blir en fin tur, om enn ikke helt slik pappa Carey hadde tenkt seg. Leseren lærer litt om Japan, kan gjøre seg munter over kulturkollisjoner som han neppe ville takla bedre enn forfatteren, og hvis han er far til en sønn, slik jeg er, ligger det også en mulighet her til litt gjenkjennelse. At også min sønn, som er voksen for lengst, har hatt dragning mot Japan, mot manga og animé, får bli en påminnelse om noe jeg kanskje kunne gjort på et tidspunkt i livet, men som jeg ikke gjorde.

mandag 20. juli 2009

Krim

Eg er ikkje så veldig opptatt av krim, og eg er overtydd om at sjangeren blir omfatta med ein interesse som langt overgår den litterære verdien. Noen gonger ser det dessutan ut til at krim kan vera ein utveg for dårlege forfattarar. Det er ikkje få som får skryt og lesarar fordi dei er gode til å finna på og utvikle plot, men som ikkje kan stort anna. Forme setningar og skildre personar, for eksempel.

Samtidig les eg gjerne krim, fordi det er moro å la seg jaga fram mot ei oppklaring som ikkje skal vera for gjennomsiktig, men heller ikkje for ulogisk. Men det er ein føresetnad at språket er godt og at personteikning og miljøskildring held mål. Kort sagt: Romanen skal fungere som roman. Viss ikkje, har eg ei kjensle av at eg kastar bort tida når eg les; at eg har vald bort dei gode bøkene til fordel for noe dårleg.

Eg var innom biblioteket og plukka med meg tre krimromanar av nokså ny dato, til å lesa i solveggen. To av garva krimforfattarar eg har stor respekt for, og ei av ein som eg har lese mange romanar av, men som eg ikkje frå før kjenner som krimforfattar. Den sist nemnde er Knut Faldbakken. Eg har alltid likt den personlege framtoninga hans betre enn dei litterære verka, men eg har lese han trufast, truleg fordi han er hedmarking. Det var litt pirrande at "Tyven" i stor grad foregår på Hamar og Hedemarken. Sjøl er eg brumunddøl, og eg har alltid sett det som ein ekstra bonus, når eg har kunna kjenne meg att i landskapet og gatene der dramatikken går føre seg. Faldbakken gjør eit lurt grep i denne boka, når han introduserer ein gjenstand som er så avgjørande at skurkane går over lik for å få tak i han, men utan at forfattaren fortel kva det er. Slik blir det skapt eit originalt spenningsmoment. Men eg fann ut at eg måtte leva vidare utan å få svaret, for eg orka ikkje den stressa prosaen og dei lite truverdige karakterane.

Da er det betre å lesa Jørgen Gunnerud. "Djevelen er en løgner" - i og for seg ingen kontroversiell påstand for den som har vore litt borti bibelen. Gunnerud har sin eigen stil. Rein og ordknapp - nesten tørr. Han pøser ikkje på med blomstrande karakteristikkar og groteske detaljar; i blant er det nesten som å lese rapportar, der lesaren må bidra med fargelegginga. Denne gongen er handlinga lagt til eit lite samfunn på Finnmarkskysten. Det er ikkje den beste romanen eg har lese av denne forfattaren. Han blir kanskje litt for knapp, i tillegg til at eg ikkje heilt trur på løysinga av gåta, kanskje fordi han ikkje gjør nok for at det skal bli truverdig. Eg kunne også tenkt meg ein tydelegare hovudperson. Når vi først får ein læstadianar blant norske krimheltar, hadde det vore interessant å komma litt tettare inn på han. Eg lurer på om Gunnerud har hatt det litt for travelt med å skrive bok denne gongen. Han går rett og slett litt på tomgang.

Det synes eg Kjell Ola Dahl også gjør, i "Den fjerde raneren". Dahl skriv politiromanaren i den hardkokte sjangeren, med godt grep om både handling og personar. Denne gongen blir det for gjennomskodeleg, i tillegg til at han blir for intim med hovudpersonen Frank Frølich. Han hadde stått seg på å ta eit steg tilbake og styre personane meir kontrollert, slik han vanlegvis gjør, men konsekvensen hadde kanskje blitt at plotet hadde blitt umulig å gjennomføre. Dahl har skrive krimromanar også etter denne; eg har ikkje lese dei, men håper at han er tilbake i gammel form.

Dei få som les det eg skriv på denne sida, har sikkert sett at eg ikkje hadde så stor tru på krimkomiteen til Dagbladet, at dei ville finna plass for Dahl og Gunnerud på lista si. Men det har dei klart, og eg er lei for at eg undervurderte dei så grovt.

mandag 13. juli 2009

Storarta biografi om Malamud

Når ein har lese bøker eit langt liv, er det ikkje ofte ein blir freista til å seia at ”dette er den beste boka eg har lese” innafor ei eller anna ramme. Og skulle ein komma til å seia det, ken det vera uttrykk for stemning meir enn vurdering, og ikkje minst kan det vitne om dårleg minne. Dessutan er det jo slik, at lesaroppleving er ein upåliteleg målestokk, spesielt om ein samanliknar bøker ein har lese med fleire tiår i mellom.

Difor skal eg ikkje påstå at ”Bernard Malamud. A Writer’s Life” er den beste forfattarbiografien eg har lese. Men eg kan ikkje hugse andre bøker i denne sjangeren som har begeistra meg meir. Og det er slett ikkje fordi eg er glad i Malamud, slik kvinna i mitt liv har ymta frampå om. For eg har lese bøker om mange andre favorittar, somme av dei så elendige at det har vore til å bli trist av.

Biografen heiter Philip Davis, og han er ein særs kompetent mann. Professor i engelsk ved Universitetet i Edinburgh, opptatt av Malamud like lenge som eg sjølv, røynd forskar og formidlar med fleire bøker bak seg. Han har hatt ei stor oppgåve, men ho har truleg ikkje vore veldig vanskeleg. Malamud etterlet seg mye materiale. Store mengder brev og fleire utkast til dei fleste – kanskje alle – verka. Han tok seg sjølv svært høgtideleg og var medviten om at ettertida ville komma til å vera interessert i han.

Den som skal skrive biografi om ein forfattar, må ta stilling til i kva grad boka skal handle om livet til objektet, og kor nøye ein skal gå inn på verket. Altfor ofte er det livet som blir prioritert, og det er dei biografane som kan avsløre dei mest pikante detaljane, som får mest merksemd. Det er nok oftast slik, at livet er lettare å finne ut av, enn verket. Dei ferdige tekstane vil vera tilgjengelege, men det er ikkje ofte det er muleg å følgje eit verk frå idé til ferdig tekst. Dessutan skal biografen ha kunnskap og mot til å handtere stoffet og balansere tekstanalysen mot livshistoria.

Philip Davis gjør dette på utmerka vis. Som sagt har Malamud lagt forholda godt til rette, men Davis har vore en dyktig lesar, og det er svært interessant å følgje han når han går frå utkast til utkast og viser korleis Malamud pussar og gnir på setningane sine for å komma fram til resultatet han ønskjer. Det er ikkje mange stader eg har fått så tydelig demonstrert at skrivekunst er noe anna og meir enn berre å fortelja ei historie.

Malamud skreiv sju romanar og femti – seksti noveller. Tre romanar og den første novellesamlinga er omsett til norsk, og fleire av dei har eit innhald som ligg tett inn til livet til forfattaren. Trådane mellom liv og verk blir gjort tydelege av Philip Davis, men han er heile tida nøktern og gjør ikkje for mye ut av noe. Det er ikkje oppgåva til Davis å psykologisere, men det er muleg for den som vil, å tolke karaktertrekka til Malamud i lys av oppvekst i fattigdom i jødisk innvandrarmiljø i New York, omgitt av psykisk sjukdom.

Det eg likar best, er skildringa av arbeidet med "The Assistant" og "Dubin's Lives", to av dei tre romanane eg er mest glad i. Favoritten min, "The Tenants", blir nesten avfeid, og det skuffar meg litt, samtidig som eg langt på veg kan vera einig i innvendingane. Enda eit prov på at lesaroppleving og litterær kvalitet ikkje er ein til ein-storleikar. Det som rører meg så sterkt i denne romanen, er kampen til hovudpersonen, men eg ser at det er andre ting som kunne vore løyst på ein betre måte. Det er også artig at Davis har brukt The Ghost Writer (Novisen) av Philip Roth i arbeidet sitt, ettersom romanfiguren Lonoff har Malamud som modell. Eg hugsar eg las denne boka for 25 år sia og tenkte på Malamud, men om det var intuitivt eller om noen hadde sett meg på sporet, hugsar eg ikkje lenger.

Han har vore ein viktig forfattar for meg i over tretti år. Eg har vore innom verka hans med jamne mellomrom, og eg veit ingen som råkar meg sterkare. Det handlar først og fremst om personskildringa, men også om språket. Eg har ikkje lese stort om livet hans før i det siste. Først minneboka dotter hans skreiv – ”My Father is a Book”, og nå denne. Eg sit ikkje att med eit sakn etter å ha møtt han, for han blir teikna med mange sjølvopptatte, pedantiske og smålege trekk, og det kan sjå ut som om han hadde større varme for romanfigurane sine enn for dei han hadde rundt seg.

Bernard Malamud er ikkje av dei heitaste forfattarene for tida, og det er vel lite truleg at tida hans vil komma att her hos oss. Ikkje desto mindre har han fått ein biografi som ikkje mange av yrkesbrørne og –søstrene hans har maken til.

Dagbladet kårer krim

Når det er agurktid, og Dagbladet skal skrive om litteratur, setter de i gang Fredrik Wandrup med å lage lister over de beste bøkene innafor ei eller anna ramme, med et nokså forutsigbart resultat. I år er det tidenes beste norske krimromaner. 11 av landets fremste krimkjennere skal være sammen om jobben.

Lørdag var de elleve nederste på plass. Det ser ut til at hovedkriteriet for plassering, er at romanene skal handle om en forbrytelse, og at noen skal ha påstått at de kan leses som kriminalhistorier uten at de nødvendigvis er lansert som det. Sandemoses "Det svundne er en drøm" står som nr. 24. "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff er nr. 22. Foran seg har de de litterære lettvekterne Jan H. Jensen og Frank Tandberg.

Hva forteller dette? Romanen til Sandemose er ingen krimroman. Ikke mer enn "Trolldom i lufta" av Kristofer Uppdal, der det er et sentralt tema at hovedpersonen stjeler for å klare seg og gjømmer seg for å ikke bli stilt til ansvar for det. Eller Solstads "Professor Andersens natt", der det muligens blir begått et mord. Men krimentusiaster maser stadig om at Sandemoses roman kan leses som krim, så da kan den vel det, sjøl om jeg aldri har klart det.

"Det svundne er en drøm" er en suveren roman. Målt som krim, er den tydeligvis dårligere enn bøker av middelmådige forfattere som Kim Småge og Fredrik Skagen. Hva er målestokken? Det ser i hvert fall ut til at fremragende romaner kan være halvgod krim, så det er nok ikke litterære kriterier som ligger til grunn. Unni Lindell og Gert Nygårdshaug skal sikkert inn på lista og understreke dette. Begge disse er gode til å finne på intriger og dårlige til å lage romaner av det.

For moro skyld har jeg laget ei liste for å spå rangeringa mellom de 14 øverste. Jeg tar hensyn til historisk balanse og balanse mellom kjønna, så langt dette er mulig. Jeg tar litt hensyn til popularitet og lar ingen forfatter være representert mer enn en gang. Dette i seg sjøl er nok til at det ikke kan bli ei liste som virkelig viser de 25 beste krimromanene i landet. F. eks. er alle romanene til Karin Fossum overlegne den beste til Anne Holt eller Kim Småge. Men her er lista:

1. Bernhard Borge: De dødes tjern.
2. Torolf Elster: Historien om Gottlob (eller Muren)
3. Noe av Karin Fossum.
4. Stein Riverton: Jernvognen.
5. Sigurd Christiansen: To levende og en død.
6. Arthur Omre: Smuglere (eller Flukten)
7. Noe av Jo Nesbø.
8. Gerd Nyquist: Avdøde ønsket ikke blomster.
9. Gunnar Larsen: To mistenkelige personer.
10. Noe av Gunnar Staalesen.
11. Jon Michelet: Hvit som snø.
12. Jonathan Jerv: Bergenstoget plyndret i natt.
13. Noe av Gert Nygårdshaug.
14. Noe av Unni Lindell.

Da har ikke David Torjussen fått plass. Heller ikke Anker Rogstad. Jørgen Gunnerud er utelatt, helt ufortjent, og det samme gjelder Kjell Ola Dahl. Det kan jo hende den virkelige lista har plass for "Mordet på maskinbygger Roolfsen" av Mauritz Hansen, ettersom denne skal være landets første krim. Og Waldemar Brøgger, med "Morfindoktoren nekter seg skyldig", eller "Hevneren fra Hagan". Eller Edith Øbergs "Mann i mørke" for å trekke fram en halvglømt krim av en kvinnelig forfatter, noe som i seg sjøl ville vært prisverdig. Og Øvre Richter Frichs beretninger om den blonde helten Jonas Fjeld, hvis en ønsker å prioritere det representative.

Den som ikke blir kvalt eller skutt eller stukket i hjel, får se.

torsdag 11. juni 2009

To franskmenn

Camus er det ikkje så mange som les for tida. Han blir iallfall ikkje nemnt så ofte. Da eg var i slutten av tenåra, las eg Camus, ettersom han var ein av dei ein måtte ha vore gjennom viss ein ville kalle seg intellektuell rundt 1970.

Eg las tre tynne bøker - "Den fremmede", "Fallet" og "Pesten". Den fjerde - "Myten om Sisyfos, måtte eg gi opp. Rundt førti år seinare hugsar eg ramma rundt handlinga i "Pesten", men resten har eg glømt. Eller: hadde glømt, for eg fann fram att "Fallet" for å lesa opp att romanen ei roleg kveldsstund på hytta. For det er muleg å få det til i løpet av ein kveld og samtidig ha høve til å tenkje litt på det som står der. 120 små sider, utgitt i Aschehougs Fontenebøker og kjøpt for kr. 6, 50. Romanen kom ut i 1956 i Frankrike og blei omsett til norsk året etter.

Forteljinga er lagt i munnen til ein fransk advokat som oppheld seg i Amsterdam, og han vender seg heile tida til ein person som truleg er lesaren. Denne framgangsrike juristen fortel om livet sitt og om korleis ei plutseleg oppleving får han til å endre oppfatning av seg sjøl. Han svik ein person i naud og går frå å vera sjølnøgd og sjølnytande til å forstå at han faktisk både er falsk og umoralsk. Og innsikt i ein sjøl, fører til innsikt i menneskenaturen. På denne måten kan ein ikkje seia at ”Fallet” blir eit spesielt optimistisk verk.

Eg har ikkje gått djupt inn i denne romanen, og det er heilt sikkert muleg å gjøra han til gjenstand for omfattande analyse. Det er heilt openbart viktige moralske problemstillingar her, som har å gjøra med forholdet mellom egoisme og altruisme, og som seier noe om korleis ein skal handle i når ein lever i samfunn med andre. Og likevel blir eg ikkje engasjert. Det blir rett og slett litt keisamt, og det trur eg heng saman med at romanen har eit lag med mugg på seg. Perspektivet er heile tida perspektivet til den privilegerte, europeiske mannen, samtidig som problemstillingane er meint å vera allmennmenneskelege. Kvinner og arbeidsfolk blir omtalt som mindre interessante, i nærleiken av å vera gjenstandar. Boka er interessant når ein les ho i eit klasseperspektiv, men kanskje meir som historisk dokument enn som levande litteratur.

Det er også interessant å merke seg at Camus fekk Nobelprisen året etter at denne romanen kom ut. Det er freistande å nemne at Sandemose kom med den omarbeidde utgåva av ”En flyktning krysser sitt spor” i 1955, mens Vesaas hadde ein lang forfattarskap bak seg, og Svenska Akademin var heilt sikkert godt kjent med ”Vindane” som blei kåra til den beste boka som kom ut i Europa i 1952.

Prosaen til Camus og dikta til Blaise Cendrars ein generasjon tidlegare, er eigentleg ikkje samanliknbare. Begge skreiv på fransk, og slumpen gjorde at eg tok dei ut av hylla same kvelden. Ut over dette, har dei nok ikkje hatt mye med einannan å gjøre. Skjønt: Kva veit eg?

”Prosa om Den transsibirske jernbanen og andre dikt” kom på norsk i 1994, omsett av Tom Lotherington. Dette er ikkje tekstar som oppmodar ein til å gå i djupet – det er rapsodiar; ein skal lesa dei eller høyre dei bli lese opp, og flyte med. Og det er kanskje derfor dei framleis er så friske og underhaldande å lesa.

Som Camus har Cendrars eit maskulint og europeisk utgangspunkt for skrivinga si, og her og der kan det sjå ut som om tida har gått frå han òg. Men det er berre unntaksvis – i det store og heile er dikta godt leselege. Han er mest heile tida på reise, og dikta gir att inntrykk frå ulike stader i verda, men like ofte interiør som eksteriør. Eg har mest glede av dei lange dikta, og skulle ønskje Lotherington eller andre kunne gjøra heile det lange ”Påske i New York” tilgjengeleg på norsk – berre eit utdrag er tatt med i denne samlinga.

Ettersom eg er for lat til å sitere lange dikt, sluttar eg med Cendrars i stutt format:

SØNDAG
Det er søndag til sjøs.
Det er varmt.
Jeg er i lugaren stengt inne som i smeltet smør

LETT OG SUBTILT
Luften er full av ange
Moskus ambra sitronblomst
Bare det å være til er en skikkelig lykke

mandag 8. juni 2009

Tryggleik

Ei jente blir skadd og forsøkt valdtatt i luksusvillaen til ein løyndomsfull riking. Far hennes er den einaste mislukka mannen i den vesle byen; han prøver å halde stand mot folkesnakk og alkoholmisbruk. Den morlause dottera har godt vett og høge ambisjonar, og ingenting skulle eigentleg hindre ho frå å få god utdanning og eit godt liv. Hadde ho ikkje bare hamna på feil stad til feil tid.

"Security" heiter romanen, og forfattar er Stephen Amidon. Han har sju bøker bak seg, ingen av dei omsett til norsk. Tittelen å gjøra med vaktselskapet til han som liknar mest på ein hovudperson i dette som først og fremst er ein kollektivroman, men skal nok også seia noe om forholdet mellom folk på denne vesle, lett gjennomsiktige staden.

Det er småbyliv etter kollapsen av den amerikanske draumen det handlar om. Ikkje eit veldig originalt tema i moderne amerikansk prosa, men sjølsagt noe mange kjenner på kroppen og må handtere på ein eller annan måte. Amidon har mye å fortelja om maktforhold i samfunn og akademia. Det er kulturkritikk, ikkje politikk, men vegen til det politiske er ikkje lang. Ingen stor roman - til det er han ikkje godt nok disponert, og han loddar kanskje helller ikkje djupt nok, (viss ein roman må vera djuptloddande for å vera stor). Men klarer ein seg gjennom den første halvdelen av boka, og det syntes eg eg måtte, ettersom eg hadde kjøpt ho, blir det dramatisk og spennande, så har ein ikkje andre val enn "Security" og ein gjennomsnittleg krim, vil eg nok velja denne.

lørdag 30. mai 2009

LOVE

Så fikk jeg en skatt i posten. Ei førti år gammel bok. ”Love”. Jan Erik Volds oversettelser og utvalg av dikt av William Carlos Williams. Jeg hadde lagt inn ønske på antikvariat.net for år og dag sia og glømt det. Så kom det beskjed om at boka kunne bli mi for en hundrelapp pluss porto. Utrolig.

Boka kom ut da jeg var 17 år. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøpte den og mista den seinere, eller om jeg ikke hadde penger. Det siste er mest sannsynlig. Det var Bokklubbens Lyrikkvenner som ga ut boka, og der var jeg medlem.

”Love” kom i et opplag på 8000. Ca. ei bok pr. 500 personer i landet. Nå gikk det nok ganske mange bøker til bibliotekene, og det var flere bibliotek den tida, enn det er i dag. De fleste av disse er forhåpentligvis fortsatt i det offentliges eie, til tross for den avskyelige praksisen som er innført mange steder, med å selge bibliotekbøker til private for en billig penge. Enkelte eksemplarer blir vel også ødelagt eller borte i løpet av 40 år. Summa summarum tenker jeg meg at ca. en promille av det norske folk har denne boka i hylla. Virkelig et privilegium endelig å være blant disse.

Her er et av dikta jeg liker best:

HUN GJORDE DET.
Der stod rosene, i regnet.
Ikke plukk dem, bad jeg pent.
De visner snart, sa hun.
Men de er så vakre
der de står.
Ah, vi var alle vakre engang, sa
hun,
og plukket dem og gav meg dem
i hånden.

Jeg har tilgang til halvparten av dikta til Williams på engelsk. Når jeg sammenlikner originalene med versjonene til Vold, ser jeg at det først og fremst dreier seg om oversettelser, ikke gjendiktninger. Vold har en tendens til å bruke mange ord der opphavsmannen bruker få. Her og der blir resultatet litt uheldig, kanskje fordi tankene til en moden mann skal gjengis med orda til en mann som ikke er fylt tretti.

Men i det store og hele er det like deilig å lese disse dikta som det var rundt 1970. Det er først og fremst pga Vold at jeg har hatt lyst til å få boka inn i hylla. Og etter å ha lest litt Williams på engelsk og litt Williams på voldsk, er det nok bare en ting å si:

Williams er Williams, og Vold er Vold.

tirsdag 26. mai 2009

Dag og Tid

Eg har lese Dag og Tid i mange år. Eg får avisa i postkassa kvar fredag, og det er ein fin start på helga. Først blar eg opp på spørjeleiken "Klok på bok", og veit eg svaret, slår eg på PCen og sender inn. Viss eg ikkje veit svaret, prøver eg finna det på Internett. Finn eg det, sender eg ikkje inn, og viss eg ikkje finn det, kan det hende eg set meg i sving for å løyse oppgåva på anna vis. Alle som sender inn riktig svar, får namnet sitt i bladet, og ein av dei får i tillegg ei bok i premie. Eg har vunne ein gong, og fekk ein suveren roman i posten: "Kunsten å gå" av Lars Amund Vaage.

For noen år sia melde eg bøker i denne avisa. Eg kjende meg priviligert over å kunne skrive om bøker i ei avis som tar litteraturen på alvor i så stor grad, utan å sneie borti jåleri i det heile tatt. Og eg hadde fast arbeid, da som nå, så det var ikkje så farleg om det var dårleg betalt. Det er ei spesiell glede å skrive om bøker ein verkeleg likar, som ein kanskje kan inspirere andre til å lesa. Som desse: Rohinton Mistry: Balansekunst, Bruce Chatwin: Drømmespor, Richard Ford: Kvinner med menn og Paul Auster: Ensomhetens grunn.

Eg skreiv først og fremst om omsette bøker for vaksne og norske bøker for barn og unge. I tillegg til dei som er nemnt over, fekk eg høve til å tilrå desse: David Malouf: Samtaler ved Curlow Creek, Tahar ben Jelloun: Den gale natten og Fattigherberget, Mario Vargas Llosa: Rigobertas notatbøker, José Saramago: Alle navnene og Vikram Seth: En egen musikk.

Det er ikkje så mange av ungdomsbokmeldingane som er å finna på nettet - eg klarte berre å finna denne: Erna Osland: Salamanderryttaren.

Av dei norske bøkene eg blei beden om å melde, blei eg begeistra for bl. a. denne: Bjørn Skogmo: Han byttet meg bort med en Studebaker, mens eg kunne styre meg for desse: Anne B. Ragde: Bunnforhold og Jeg vinket ikke, jeg druknet. Og denne skulle eg helst styrt heilt unna: Gunnar Kopperud: Lysets tid.

Når ein melder bøker, hender det ein finn at ein er i utakt med kollegene. Eg blei litt urolig av dette. Det kunne jo hende det ville vise seg at eg tabba meg ut, og at ettertida ville dømme meg som ein håplaus dilettant som ikkje forsto meg på stor litteratur. Eg tenkjer på desse to: Jens Christian Grøndahl: Lucca og Jonathan Franzen: Korrigeringer.

Etter ei tid fekk eg ikkje fleire bøker å skrive om, utan at noen fortalte meg kvifor. Det kan jo hende at artiklane mine ikkje heldt mål, men eg fekk aldri noen i retur, og ingen klaga. Så eg veit fortsatt ikkje kvifor eg ikkje melder bøker i Dag og Tid. Den som har tatt seg bryet med å klikke på linkane over, har kanskje funne det ut. Eg har lurt litt på om eg skal ta hemn, f. eks. ved å legga ut svara på "Klok på bok" her på bloggen, men eg er korkje sår nok eller hemngjerrig nok.




torsdag 14. mai 2009

Tre trilogier og noen i tillegg.

Hva er det som får forfattere til å skrive trilogier? Kanskje trilogiene fungerer slik føljetongene gjorde på Dickens' tid? Forfatterne har kanskje ikke råd til å vente med å få inntekt til hele fortellinga er fortalt, men publiserer heller litt etter litt.

Og hvorfor akkurat tre? Det er jo fem mosebøker, fire evangelier og en hel haug med brev, så det er neppe noe bibelsk. Men tre er jo et magisk tall. Ellers er det ikke alle som holder seg til tre. "Dansen gjennom skuggeheimen" av Uppdal er i ti bind, og Juvikfolke er seks. Og Philip Roth har ei lang rekke bøker om Nathan Zuckermann, og av disse har han definert tre som trilogi - "American Pastoral" og de to som fulgte.

Etter flere tiår med lesing, kan jeg se tilbake på tre trilogier som har vært viktige. Väinö Linnas polstjernetrilogi om fattigfolk og klassemotsetninger i Finland i krigstid og mellomkrigstid i forrige århundre. Naguib Mahfouz' Kairotrilogi og Debtfordtrilogien til kanadiske Robertson Davies.

Da jeg leste bøkene til Linna var jeg 22 år og sterkt politisk engasjert. Ytre og indre dramatikk jagde meg gjennom bøkene, og identifikasjon med skjebnene fikk tårene til å renne. Jeg leste "Ukjent soldat" tretti år seinere uten å oppleve noe tilsvarende. En vakker dag skal jeg tilbake til trilogien, og jeg skal lese den på svensk denne gangen også. På svensk heter første bind "Högt bland Saarijärvis moar", mens det på norsk heter "Høyt mot nord". Hvis dere skjønner....

Robertson Davies leste jeg også på svensk, 14 år seinere, og jeg trur kanskje jeg kom over bøkene på slump. Den første boka i trilogien kom på norsk på søttitallet, i Kolonserien til Gyldendal. "Den femte rollen". Jeg hadde lest flere av bøkene til John Irving i ei tid da Bokklubben hadde bestemt at alle skulle lese John Irving, og jeg hadde glede av innfallsrikdommen i bøkene hans. Dette trekket fant jeg igjen hos Davies, i tillegg til en dybde og et perspektiv som Irving langt på veg mangler. Davies har skrevet en trilogi til - Saltertontrilogien - men den er ikke rare greiene.

Bokklubben grep inn i livet mitt med Kairotrilogien også, på begynnelsen av nittitallet. Her får en bruk for alle sanser, og det er ikke mange bøkene jeg har lest som voksen, som til de grader har trukket meg inn i en ny og ukjent verden med hud og hår. Jeg leser aldri romaner for å få kunnskap, men etter å ha lest bøkene til Mahfouz satt jeg virkelig med ny innsikt.

Dette var tre trilogier, beskrevet etter hukommelsen og målt med leseoplevelse som målestokk. Skulle jeg trukket fram en fjerde, måtte det blitt de tre bøkene Richard Ford har skrevet om Frank Bascombe - "The Sportswriter", "Independence Day" og "The Lay of the Land". Og jeg kunne nevnt bøkene til Claes Hylinger om "det hemliga sällskapet", der medlemmene kan gjenkjenne hverandre på at de går med paraply når det regnet. Begge disse forfatterne vil det være umulig å la være å komme tilbake til hvis jeg skal fortsette med nedtegnelser i dette forum.

Så er det trilogien til Beckett som jeg bare delvis har lest. Det samme gjelder Oslotrilogien til Olav Angell. Begge disse seriene skal jeg fullføre før altfor lang tid er gått. Stavangertrilogien til Arild Rein er en lesefest. Krigstrilogien til Dag Solstad er verdt å lese fordi det er Solstad. Og romanene til Jan Jakob Tønseth om Hilmar Iversen, der bind tre står ulest i hylla. Pluss pluss.

Jeg begynte med dette innlegget for å si litt om tre trebindsverk som har betydd noe for meg. Så kom jeg på ett til, og ett til, og enda ett. Og jeg er nok ikke ferdig ennå....

Kjøpt på slump, lesen med glede.

Eg var i London i palmehelga og hadde sjølvsagt noen bøker og tidsskrift i bagasjen da eg kom heim. I ”Literary Rewiev ” las eg meldinga av ”The Enemy of the Good” av Michael Arditti, ein forfattar eg aldri hadde hørt om, men bokmeldaren rosa boka, og eg tinga ho frå ein nettbokhandel.

Forfattaren har gitt ut fem bøker før, og skal ein tru reklamen, er dei meisterverk, kvart einaste eitt. Han er engelsk og meir enn vanleg opptatt av det religiøse i liva til folk. Titlane ”Celibate” og ”Easter” seier litt om det.

Sjølv står eg utanfor statskyrkja og reknar meg som ateist, ikkje heilt komfortabelt. Det finst jo ting vi ikkje kan forklare, og til vanleg reknar eg med, at det kjem av at vi ikkje har rukke å skaffe oss kunnskap om alt. Men eg har jo alltid kjent til, at mange har eit religiøst perspektiv på livet sitt, og dette har interessert meg dei siste åra.

”The Enemy of the Good” handlar om ein familie der den 83-årige Pater Familias har vore biskop i den anglikanske kyrkja, men han har mista trua. Han er gift med ei jødisk kvinne som vaks opp i Polen, sjølvsagt med familie som hamna i konsentrasjonsleir. Ho er ikkje truande, og ein framståande og omstridt antropolog med spesiell kunnskap om eit afrikansk folk som har klart det meisterstykket å leve i fred med einannan og folk omkring.

Sonen Clement levar saman med ein mann og lagar bilde med bibelske motiv. Han er den einaste i familien som har heldt fast på kristentrua, men han kjem i miskreditt hos bokstavtru anglikanarar når han lagar eit glasmåleri til ei sentral kyrkje, der han framstiller Jesus med kjønnsorgan i full storleik. Parallellen til strida om Muhammed-karikaturane er slåande.

Dottera Susannah har vore sambuar med ein mann som sit inne for mordbrann. Ho har gjort det godt i reklamebransjen, men gir opp alt når ho trer inn i ei ytterleggåande jødisk sekt samstundes som ho forelskar seg heftig og giftar seg med ein framståande medlem i dette trussamfunnet.

Det er motig gjort å skrive ein roman med eit utgangspunkt som dette, for det er ikkje mange feiltrinna som skal til før det heile hamnar i parodien. Men Arditti held balansen, enda konfliktar og dramatiske hendingar står i kø. Det er dei eksistensielle problemstillingane og vala som står i sentrum, samtidig som forfattaren er ein ypparleg personskildrar.

Det hadde ikkje overraska meg om Arditti kom til å plukke med seg noen prisar for denne romanen, og han hadde nok gjort seg både i norsk omsetjing og på film.

fredag 1. mai 2009

Under Milk Wood

Heilt frå eg var riktig ung, har eg vore opptatt av Dylan Thomas. Eg hugsar ikkje korleis det starta; truleg var eg nyfiken på han fordi eg var begeistra for Bob Dylan, og så blei eg tatt av skrivinga hans, både dikta, kåseria og resten av prosaen. Eg hugsar eg kjøpte "Portrett av kunstneren som hvalp" på sal hos Hogstads bokhandel i Brumunddal mens eg gikk på gymnaset. Ei triveleg samling forteljingar, omsett av Harald Sverdrup. Og den norske versjonen Inger Hagerup hadde laga av Under Milk Wood blei sendt på radioen, og Bokklubben kom med ei utsøkt samling norske omsetjingar av noen av dei mest sentrale dikta hans, med eit eple som hang inne i ei flaske på forsida. Fine dikt, der ein først blir gripen av musikken i språket, før ein etter kvart trenger inn i setningane, det desperate overskotet, utfordringa av døden, livsmotet - det er mange ord ein kan velja.

Etter det har eg vore i Swansea og gått i Cwmdonkinparken - rett nok berre ein gong. Og i Laugharne for å besøkje båthuset der han satt og skreiv, og der Richard Burton gikk i gatene da "Under Milk Wood" blei filma. Båthuset var stengt, men gatene låg der. Eg har vel vore opptatt av myta om Dylan Thomas óg, om han som skreiv kjenslevart, levde hardt og døde ung.

Vil eg lytte til ord som hørest ut som musikk, set eg på BBC-utgåva av dette høyrespelet. Det er akkurat passe til ein køyretur mellom Vestfold og Romerike. Dikt på CD blir fort for mye av det gode, og ordinære lydbøker har eg ikkje tålmod til. Men "Under Milk Wood" er akkurat passe.

Eg har alltid hatt for mye å tape til å leve hardt, og eg er for gammal til å dø ung, men sansen for Dylan Thomas kjem eg aldri til å miste.

onsdag 29. april 2009

Peter Carey: His Illegal Self

Det er noen romanforfattere som etter et raskt overblikk kan se ut til å være i stand til å skrive om hva som helst, uten å røpe et spesielt prosjekt for skrivinga si. Peter Carey ser for meg ut til å være en slik forfatter, og så må jeg ta det forbeholdet at jeg har lest under halvparten av bøkene hans. Men det kan hende at han er opptatt av å skildre og utforske folk i ekstreme, eller i hvert fall utfordrende, situasjoner. I hvert fall kan det stå som en fellesnevner for det jeg har fått med meg av verkene hans.

Den siste boka heter "His Illegal Self". Handlinga finner sted på tidlig søttitall og dreier seg om sju år gamle Che Selkirk -oppkalt etter han dere veit - sønnen til to radikale amerikanske aktivister, eller terrorister, som ikke kan ta seg av han, men som har overlatt han til den rike mormora. Han lengter sjølsagt etter dem; spesielt etter faren, som han aldri har møtt og ikke veit noe om. Delvis tilfeldig havner han sammen med en tidligere meningsfelle av mora. Meninga er at Dial, som hun kaller seg, skal føre han til mora, men før de får dette til, dør mora i en væpna aksjon som går galt. Plutselig er de på flukt, de havner i den australske utmarka, i naboskap med australske hippier som er ekstremt antiamerikanske, og som retter baker for smed uten noe knussel. Oppe i dramatikken utvikler Dial og Che et slags mor og sønn-forhold som Carey skildrer med atskillig varme.

Romanen består av 54 korte kapitler, handlinga går i små bølger fram og tilbake og synsvinkelen skifter, først og fremst mellom Dial og Che. Det er ikke så mye overskudd her som i enkelte andre av romanene til Carey - spesielt "Oscar and Lucinda" og "The True History of the Kelly Gang" som kom i fin nynorsk oversettelse for noen år sia. Disse romanene er flotte fortellinger med innlevelse, varme og naturlig humor, og de som ikke har hilst på Peter Carey før, bør nok heller oppsøke han her.

På et punkt vurderte jeg å bruke leserens suverene rett til å legge fra seg ei bok uten å lese den ferdig. Ikke nødvendigvis Careys feil. Noen ganger leser en uten å være oppmerksom nok, og det er nok av bøker i verden. Men jeg lot pliktfølelsen styre - heldigvis - for avslutninga er strålende. Det var nesten slik det kan være å følge med på en fotballkamp som er grei nok, og som ender med at laget ditt lager et spektakulært mål rett før avblåsning.

mandag 27. april 2009

Gamle bøker om igjen

Hvorfor skal vi stadig lese nye bøker? Kan vi ikke like gjerne lese gamle bøker om igjen? Utvalget er så enormt, at vi klarer uansett ikke å få med oss alt. Og når en leser bøker en kjenner fra før, er sjansen større for at en får en god leseropplevelse. Men det er kanskje slik, at en vil unngå å virke uaktuell, og det er mye som pirrer nysgjerrigheten til den som er begeistra for bøker. Anmeldelser og intervjuer, anbefalinger fra pålitelige venner og fristelser i hyllene.

Sjøl leser jeg bøker om igjen i stadig større omfang. Det henger blant annet sammen med at jeg har lest bøker i femti år og vel så det, og det kan jo hende at en blir litt sentimental med åra og ønsker å oppsøke søte opplevelser fra yngre dager. Men jeg foretrekker å tenke at jeg har bedre begrunnelser.

Litt bedre, i hvert fall. For det er klart, at bøkene jeg helst vender tilbake til, er bøker jeg husker som gode. Sandemose og Vesaas har jeg stadig vært innom, og Sandemoses Varulven er trolig den boka jeg har lest flest ganger, først og fremst fordi jeg hver gang har sittet igjen med en fornemmelse av at det er en skatt der, som jeg ikke helt har fått tak i. Så går det kanskje åtte år; så tar jeg den fram igjen, finner skatten og avslutter lesinga, igjen med en fornemmelse av at det er en skjult skatt der som jeg ikke har funnet.
Andre steder på bloggen skriver jeg om Malamud, og jeg kommer til å skrive mer om Malamud. Han vender jeg også stadig tilbake til, for romanene og novellene hans er gjødsel for den vesle skrivinga jeg innimellom holder på med sjøl. Og så har vi novellene til Alice Munro, Raymond Carver og Richard Ford. Dikta til Tomas Tranströmer og Bjørn Aamodt. Prosaen til Willy Kyrklund. Og mye annet.

Noen bøker må jeg lese om igjen fordi jeg har dårlig hukommelse. Jeg husker at jeg hadde glede av boka, men husker ikke hvorfor. Andre bøker må jeg gi meg i kast med flere ganger for å finne ut hvorfor andre folk skryter så veldig av den, når jeg ikke fant stort å glede meg over, uten at jeg helt kan si hvorfor. ”Tilværelsens uutholdelige letthet” av Milan Kundera er ei slik bok. Ikke en gang etter andre gangs lesning fant jeg annet enn luft.

Det er godt å være der, at en kan være sjef over egen lesning. Ikke måtte lese ei bok fordi den anbefales av andre, kommer i postkassa eller snakkes om på TV. Lese de gamle bøkene igjen og igjen.

tirsdag 21. april 2009

Bernard Malamud: A New Life

"S. Levin, formerly a drunkard, after a long and tiring transcontinental jorney, got off the train at Marathon, Cascadia, toward evening of the last Sunday in August, 1950." Slik drar Bernard Malamud i gang romanen "The New Life" som kom i 1961.

Jeg kan ikke tenke meg en bedre åpningssetning i en roman, og da jeg hadde lest den, måtte jeg lukke boka for å smake på den, før jeg leste den en gang til, og noen sider i tillegg. En roman på 367 sider må virkelig være god for å matche en slik start, tenkte jeg, og sjøl om den absolutt er lesverdig, er den nok ikke på nivå med åpningen.

Levin går av toget for å tiltre undervisningsstilling på et lite universitet som mest beskjeftiger seg med landbruk og husholdning, i en fiktiv stat som har mye felles med Oregon, der Malamud tilbrakte noen år som lærer og forfatter. Det var bare så vidt han ble tilsatt - han søkte over hele USA og fikk ett tilslag, nærmest tilfeldig, viser det seg. Boka skildrer et år av livet hans, fra han kommer til han reiser igjen. Han er tretti år, har planer og idealer, men klarer dårlig å tilpasse seg kulturen på det lille universitetet som stort sett befolkes av desillusjonerte akademikere og pratmakere uten fotfeste. Når han attpå til er enslig med ønske om å treffe kvinna i sitt liv, og prinsippfast, eller kanskje sta, uten evne til eller ønske om å lytte, bærer det hele riktig galt av sted.

Det er mer komikk i denne romanen enn i de andre Malamud har skrevet. Samtidig griper den meg ikke så sterkt, kanskje rett og slett fordi Levin oppfører seg dummere enn de viktigste personene i de andre bøkene til denne forfatteren. Personene i Medhjelperen, Harry Lesser i The Tenants og Dubin i romanen som bærer navnet hans, gjør det de må gjøre, og de eksistensielle valga som tas, virker viktigere i disse romanene enn i "The New Life".

Uansett - det er trist at romanen ikke er tilgjengelig på norsk, for den går utapå det meste som ble skrevet av romaner i forrige århundre.

søndag 19. april 2009

Bernard Malamud: Medhjelperen

Bernard Malamud er ikke blant de forfatterne som nevnes oftest for tida. Kanskje ikke så rart, han døde i 1986, og det er gjerne samtidslitteraturen og de mest kanoniserte klassikerne som er mest til stede i de litterære samtalene.

Men Malamud er ingen liten forfatter, og det er fortsatt interesse for forfatterskapet hans. Dattera hans, Janna Malamud Smith, ga ut minneboka "My Father is a Book" i 2006, og året etter kom en omfattende biografi: "Bernard Malamud. A Writer's Life", skrevet av briten Philip Davis.

Malamud var amerikansk jøde, sønn av fattige innvandrere fra Russland. Fire av bøkene hans er oversatt til norsk. Min favoritt blant disse er "Medhjelperen" som kom i serien "Verdens unge" i 1963. Skueplassen er en liten dagligvarehandel i New York, modellert på den vesle butikken faren hans drev. En dag blir butikken ranet, og en av ransmennene vender tilbake for å gjøre opp for seg med arbeidshjelp, men uten først å fortelle at han var med på overfallet. Handlinga utvikler seg som et kammerspill, med disse to og butikkeierens datter i de sentrale rollene.

Jeg leste boka tidlig på søttitallet og tok den fram igjen like før påske. Den er overhodet ikke merka av tidas tann.

Jeg kjenner ingen forfattere som behandler sentrale menneskelige dilemmaer med større varme og sterkere overbevisningskraft enn Bernard Malamud. Karakterene beholder verdigheta si, sjøl under forhold der de fornedrer seg sjøl eller fornedres av andre. Malamud brukte "The Human Sentence" som målestokk for prosaen sin, og "menneskelighet" kan brukes som merkelapp på verkene hans - en menneskelighet som aldri blir banal eller sentimental.

søndag 12. april 2009

Stig Claesson

Bildet som litt upassende er gjengitt på toppen av sida, er laget av Stig Claesson. Første møte med Stig Claesson var på TV. "Vem älskar Yngve Frej" i Fjernsynsteatret tidlig på søttitallet. Allan Edwall i hovedrollen. Filmen nesten like god som romanen, en nøkkel inn til et litterært skattkammer, eller kanskje heller: Roterom. Ingen store ord, men lavmælt klokskap. Det datt ei tåre da Stig Claesson døde på etterjulsvinteren i fjor.

Nå har sønnen hans skrevet bok om faren sin. "Blåbärsmaskinen". Her blir vi etter sigende kjent med alle de mørke sidene til Stig Claesson. Misbruk av rusmidler, medisiner og mennesker. Slas, som han ble kalt i Sverige, var folkeeie og nesten en nasjonal helligdom. Det er lett å skjønne at det kan være problematisk å vokse opp under et slikt tre. Men om jeg kommer til å lese boka, det er jeg ikke sikker på.

lørdag 11. april 2009

Våge seg ut på nettet.

Så sitter jeg her, ved kjøkkenbordet. Øl i et glass, og min elskede står ved kjøkkenbenken og lager sushi. Enda det er påskeaften - det er et stykke fra lammets blod til ris, ingefær, wasabi og rå fisk i tynne skiver. Ja vel, er det lett å tenke, enda en gubbe som sitter og koser seg mens ektefellen strever. Jeg håper det som kommer på denne sida etter hvert, ikke skal avsløre en mann som har tenkt de tanker han har tenkt å tenke.

Er det plass for femti pluss her? Uhøytidelige refleksjoner, og noen alvorlige, om livet i sin alminnelighet og om litteratur, andre kulturytringer, skole og annet arbeid, politikk og samfunnsliv i særdeleshet? Jeg later som det er det og lister meg sakte inn i et rom som skal være mitt, men som har plass til alle som kan tenke seg et lite besøk.