Gamle bøker om igjen

Hvorfor skal vi stadig lese nye bøker? Kan vi ikke like gjerne lese gamle bøker om igjen? Utvalget er så enormt, at vi klarer uansett ikke å få med oss alt. Og når en leser bøker en kjenner fra før, er sjansen større for at en får en god leseropplevelse. Men det er kanskje slik, at en vil unngå å virke uaktuell, og det er mye som pirrer nysgjerrigheten til den som er begeistra for bøker. Anmeldelser og intervjuer, anbefalinger fra pålitelige venner og fristelser i hyllene.

Sjøl leser jeg bøker om igjen i stadig større omfang. Det henger blant annet sammen med at jeg har lest bøker i femti år og vel så det, og det kan jo hende at en blir litt sentimental med åra og ønsker å oppsøke søte opplevelser fra yngre dager. Men jeg foretrekker å tenke at jeg har bedre begrunnelser.

Litt bedre, i hvert fall. For det er klart, at bøkene jeg helst vender tilbake til, er bøker jeg husker som gode. Sandemose og Vesaas har jeg stadig vært innom, og Sandemoses Varulven er trolig den boka jeg har lest flest ganger, først og fremst fordi jeg hver gang har sittet igjen med en fornemmelse av at det er en skatt der, som jeg ikke helt har fått tak i. Så går det kanskje åtte år; så tar jeg den fram igjen, finner skatten og avslutter lesinga, igjen med en fornemmelse av at det er en skjult skatt der som jeg ikke har funnet.
Andre steder på bloggen skriver jeg om Malamud, og jeg kommer til å skrive mer om Malamud. Han vender jeg også stadig tilbake til, for romanene og novellene hans er gjødsel for den vesle skrivinga jeg innimellom holder på med sjøl. Og så har vi novellene til Alice Munro, Raymond Carver og Richard Ford. Dikta til Tomas Tranströmer og Bjørn Aamodt. Prosaen til Willy Kyrklund. Og mye annet.

Noen bøker må jeg lese om igjen fordi jeg har dårlig hukommelse. Jeg husker at jeg hadde glede av boka, men husker ikke hvorfor. Andre bøker må jeg gi meg i kast med flere ganger for å finne ut hvorfor andre folk skryter så veldig av den, når jeg ikke fant stort å glede meg over, uten at jeg helt kan si hvorfor. ”Tilværelsens uutholdelige letthet” av Milan Kundera er ei slik bok. Ikke en gang etter andre gangs lesning fant jeg annet enn luft.

Det er godt å være der, at en kan være sjef over egen lesning. Ikke måtte lese ei bok fordi den anbefales av andre, kommer i postkassa eller snakkes om på TV. Lese de gamle bøkene igjen og igjen.