mandag 15. juni 2009

Informert og balansert om Venezuela

Hugo Chávez er en politisk leder som opptar meg. Han vant presidentvalget i Venezuela i 1998, den første av ei rekke radikale latinamerikanske ledere som har fått folkeflertallet på si side. De første åra skal en kanskje ha fulgt ekstra godt med for å merke seg endringene når en sitter en halv klode unna, men høyresidas mislykte kuppforsøk mot Chávez i 2002, vakte i hvert fall min interesse. I tillegg har han hatt en viss underholdningsverdi i det globale offentlige rom, i og med at han verbalt utfordret president Bush gjentatte ganger og sa ting mange kunne tenke seg å si.

Hvis en først er av den oppfatning, at det er mye som skulle vært endra i forholdet mellom fattig og rik i verden, kan en ikke la være å bli begeistret når ledere som Chávez, Lula da Silva i Brasil og Evo Morales i Bolivia, får makt. Samtidig er Norge langt fra Venezuela, og det som formidles gjennom norske medier, er ikke nødvendigvis egna til å støtte opp under ledere som utfordrer den eksisterende samfunnsordninga i eget land eller globalt. Sjøl fikk jeg en ekstra grunn til å sette meg inn i forholda. For 2 ½ år sia dro dattera mi til Venezuela som reiseleder, og nå har hun vært der i tre vintersesonger. Ei ung kvinne med gode verdier, som ble mer og mer skeptisk til Chávez. Åssen skulle det være mulig for meg å snakke med henne, uten å sette meg godt inn i sakene?

”Changing Venezuela by Taking Power” av Gregory Wilpert er ei skattkiste for dette formålet. For her har vi en velinformert forfatter som støtter prosjektet til Chávez, og som kritisk og sjølstendig vurderer i hvilken grad presidentens politikk vil kunne føre til de ønskede måla. Etter ei kort historisk oversikt går forfatteren over til å beskrive det venezuelanske samfunnet anno 2007 ut fra fire perspektiver: styring, økonomisk politikk, sosialpolitikk – herunder også utdanning – og utenrikspolitikk.

Under kapitlet om styring er det spesielt interessant å lese det som står om deltakerdemokrati. Det er lagt til rette for at innbyggerne skal kunne delta i styringa av samfunnet på mange områder. Det er lagt opp til et omfattende system av høringer, folkeavstemninger og partssammensatte råd og utvalg på mange områder. I tillegg til ordinære valg, kan det holdes tilbakekallingsvalg hvis en tilstrekkelig mengde velgere mener at de folkevalgte ikke opptrer som de skal. Men, hevder Wilpert, alt dette fungerer ikke optimalt. Borgerne mangler erfaring, og de demokratiske idealene er ikke tilstrekkelig implementert på lokalt nivå. Det gjør vegen lang, når det er en tradisjon i Venezuela, at sentrale myndigheter er sterke, samtidig som folk med makt gjerne favoriserer egne tilhengere.

Den økonomiske politikken handler mye om olje. Venezuela er et av verdens mest oljerike land, og med råderett over en slik skatt, kan en skape velstand for egne innbyggere og samtidig skaffe landet en framskutt plass i verdenssamfunnet. Men det er en fare for at olja kan få for stor betydning og undergrave andre sektorer. Dette er et problem Venezuela må løse, mener forfatteren.

Det er sentralt for regjeringa til Chávez at de sosiale rettighetene blir sett på som like viktige som de politiske. I tillegg er en opptatt av størst mulig utjevning mellom rik og fattig. Lik tilgang til fellesgoder som helsetjenester og utdanning, utporsjonering av land til dyrking og anstendige boliger til alle. Utdanning kan være et eksempel: I 2001, da Chávez hadde sittet ved makta i tre år, hadde antallet elever i grunnskolen økt fra 5,5 til 6,5 millioner, og det har også vært gjort en stor innsats for å bekjempe analfabetisme hos voksne. Mellom 1. juli 2003 og seinhøsten 2004 lærte 1,4 millioner voksne å lese, og året etter ble landet erklært fritt for analfabetisme.

Simon Bolivar er Chávez’ store helt, og det meste som skjer under hans ledelse, står i Bolivars navn. Skolene skal omskapes til bolivariske skoler med en tydelig ideologi, der fellesskap, rettferdighet, demokrati og samfunnsnytte står i sentrum. Den som vil vite mer om tankegrunnlaget for skolen i Venezuela, må finne fram til skriftene til den franske pedagogen Edgar Morin. Det lar seg enkelt gjøre på Internett.

Når det gjelder utenrikspolitikk, er Wilpert opptatt av Venezuelas rolle i den tredje verden, forholdet til USA og bånda til Cuba og andre latinamerikanske land. Chávez er med rette utilfreds med maktforholda i verden og ønsker større likhet mellom nasjonene. Kapitlet om dette temaet er delvis forelda, ettersom Obama har tatt over etter Bush, og det kan se ut som om en er på veg bort fra konfrontasjonslinja på begge sider. Wilpert beskriver det nære forholdet mellom Venezuela og Cuba, der Venezuela har fått hjelp med kompetanse og Cuba med olje, og den spente situasjonen på grensa til Colombia får en også innsikt i. Forfatteren er kritisk til forbindelsen mellom Chávez og makthavere i diktaturer som Zimbabwe og Nord-Korea, bl.a. fordi dette kan så tvil om Chávez’ egne prinsipper.

Vil Chávez’ prosjekt lykkes over tid? Wilpert er ikke helt overbevist. Hindringene er minst like mange som mulighetene, sier han. For det første er det viktig at Chávez som person sørger for å redusere sin egen betydning. Han er en karismatisk personlighet som samler tilhengene tett rundt seg, men hans karisma skaper et unødig sterkt hat hos motstanderne hans. Dessuten er det svært risikabelt å la et stort samfunnsprosjekt hvile på en person, for skjer det noe med denne personen, står hele prosjektet i fare. Videre er det tradisjon for sterk sentralmakt i Venezuela. Under Chávez’ forgjengere utviklet det seg et system med korrupsjon, favorisering av venner og familie og maktutøvelse uten støtte i lover og regler. Dette har en ikke klart å få has på. I tillegg er offentlige funksjonærer så dårlig betalt at det i seg sjøl fremmer korrupsjon. Det er også slik, at administrasjonen i landet preges av bevegelse ovenfra og ned. Sentralmakta styrer for mye, og de lokale myndighetene har for lite spillerom. Og motstanderne er sterke, med råderett over store økonomiske ressurser.

Det er ingen tvil om at Chávez er en god mann for landet sitt, og at han har sterk støtte. Boka til Wilpert gir et godt og balansert bilde av dagens Venezuela, og den anbefales også sterkt på nettstedet venezuelanalysis.com. For den som heller vil ha det mer dramatisk og popularisert, kan jeg anbefale biografien ”Hugo” av Bart Jones, som dessverre også bare er å få på engelsk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar