søndag 18. oktober 2009

Full kontroll

Å lesa dei saklege tekstane til Odd W. Surén er som å vera blant venner. Ein føler seg inkludert, orda flyt lett og ein kan til stadigheit gle seg over gode og treffande formuleringar. Så hender det sjølvsagt at ein må spørja opp att, og ettersom det handlar om skrift og ikkje tale, må ein sjølv syte for å få poenga ein gong til, men det går som regel greitt.

Det er ikkje rart Surén er godt likt, for han har ei god oppskrift, enten han skriv skjønt eller sakleg. Fire delar formuleringskunst, to delar humor, to delar empati, krydra med originalitet i passe dosar. Ein likande forfattar med gode tekstar; ikkje ein av dei som kritikarane gler seg til å kaste seg over og rive frå einannan. Familien er glad i han òg: Storebror Oddmund Hagen skriv pent om han på smussomslaget, mens veslesyster Agnes Ravatn skryt av han i eit heilt overflødig etterord. Og sjølv må eg skjerpe meg for å gjøra jobben min: Lesa han mothårs, slik at Bokmagasinets lesarar kan ha noen flikar å dra i når dei følgjer tilrådinga mi og les boka frå perm til perm.

”Fra konseptene” inneheld 35 tekstar pluss føreord. Dei enklaste tekstane er skrivne på nynorsk; resten er på bokmål, kva det nå måtte fortelja oss om forholdet Surén har til målformene. Sju av dei er enkle og humoristiske, tatt frå Strilen i 1995 og Dag og Tid i 2007-08. Desse fungerer som friminutt mellom dei lengre, meir krevjande tekstane, for samlinga tar godt vare på behovet lesaren har for avveksling mellom arbeid og kvile.

Om lag 15 av tekstane er bokmeldingar. Og Surén er ein snill kritikar, iallfall i denne boka. Ni av kritikkane er nokså ferske tekstar frå Dag og Tid, og han liker alle bøkene han skriv om. Det er greitt nok – han skriv inspirert og fengande, og han har overtydd meg om at eg likevel skal lesa ”Mesteren” av Colm Tóibin, og at eg ikkje kan gå vidare i livet utan å få med meg György Dragoman. Men det hadde vore artig å sjå han med kvessa brodd mot dårleg litteratur òg. Det er dei som hevdar at forfattarar ikkje bør vera kritikarar, og det kan hende Surén har ein praksis som gir næring til dette synspunktet. Kanskje kunstnarsårbarheita hans murrar i sjela når han skriv kritikk, eller medkjensla med ein kollega som ikkje når opp til han sjølv.

Han har også skrive på bokmål i meir teoritunge medium. Desse artiklane handlar for det meste om forfattarar som lett blir oppfatta som eksklusive – eller sære. Ettersom litteraturvitarar skriv lange artiklar om dei, veit den informerte lesar at dei skriv viktige bøker, men verka kan vera vanskelege å trenge inn i og ta stilling til på sjølvstendig grunnlag. Ole Robert Sunde skriv bøker av dette slaget. Det er ikkje lett å vera kritikar i møte med slike verk, og det opplever nok Surén òg. Han har lese bøkene og kan gjøra greie for kva som står i dei, og det er jo bruk for folk som kan vera døropnarar for andre, mindre kvalifiserte lesarar. Men kritikk blir det ikkje når spørsmåla manglar.

I tillegg til det som er nemnt, inneheld boka to eksempel på sivilisasjonskritikk som samtidig er parodiar på kunstkritikk, skrivne i 1990 og -91. Langt framme i boka står det eit interessant essay om skam, og dei som skal ta doktergrad på Surén, kjem nok til å lesa denne teksten med lupe. Det er skarp polemikk mot ytre høgre her, i artiklar som dessverre ikkje har vore publisert tidlegare, enda dei kunne ha friska opp debatten i kva storavis som helst, og trass i at forfattaren påstår at han har hatt over tusen tekstar på trykk. Surén skriv humoristisk, og han skriv også om humor. Interessant og tankevekkande, men når han avsluttar eit foredragsmanus med ei heil novelle, blir det heller utflytande enn opplysande. Å lesa ein tekst er noe anna enn å høre eit foredrag med gode vener og mye øl.

Resten av tekstane må lesarane finna fram i utan hjelp frå meg. Det er ikkje sikkert eg har nemnt dei viktigaste. Vi har mange gode essayistar her til lands, som skriv i tradisjonen etter Garborg og Vinje. Surén er ein av desse. Dei som liker å lesa Einar Økland og Solveig Aareskjold, vil like tekstane hans òg.

(Bokmagasinet, Klassekampen, 3/10-09)

Ambjørnsens beste?

Med det same eg såg tittelen "Opp Oridongo" på den nye romanen til Ingvar Ambjørnsen, tenkte eg på Joseph Conrad og reisa kaptein Marlow gjorde i "Heart of Darkness". Etter å ha lese boka, ser ikkje bort frå at Ambjørnsen kan ha hatt Conrad i bakhovudet, sjølv om Marlow og Kurtz her er ein og same person, reisa opp Oridongo er ei symbolsk reise, og handlinga går føre seg i det kalde Noreg. (På Nordvestlandet står det på innbretten, men i boka tek hovudpersonen toget til Trondheim og bussen vidare, så på kartet mitt ville han enda på Trøndelagskysten). For sjølv om det skil 107 år mellom utgjevingane, har ikkje menneska og samfunnet endra seg meir enn at det fortsatt er aktuelt å skrive dramatiske forteljingar og sivilisasjonskritikk.

Hovudpersonen, Ulf Vågsvik, er ein mann på alder med forfattaren. Oppvaksen i Oslo og ute på ville vegar som førte til det han kallar reisa opp floden Oridongo, noe som nok er ei omskriving av nær kontakt med rettsvesenet og/eller psykiatrien. Dette ligg bak han når handlinga tek til, nå er han der at han trur han kan leve i balanse med seg sjølv og omverda, trygt og utan konfliktar. Men det går sjølvsagt ikkje, korkje for Vågsvik eller oss andre, som er avhengige av andre menneske i kvardagen.
Hamna han mønstrar av i, heiter Berit. Ei varm og kjærleg kvinne i sekstiårsalderen, som Ambjørnsen er glad i, og som han syter for at lesaren også blir glad i. Ulf og ho fekk brevkontakt i den mørke perioden i livet hans, og når han kjem flyttande utan forvarsel, tek ho imot han og let han bli buande saman med ho.

Eg har ikkje lese riktig alle bøkene Ambjørnsen har skrive for vaksne, men på bakgrunn av dei eg har vore gjennom, påstår eg at han har to måtar å skrive prosa på. I dei fleste romanane - dei om Elling, for eksempel, skriv han i eit raust språk, nærmast overdådig. Og det overdådige fører lett til sløseri. Eg har det problemet med desse bøkene, at forfattaren fyller dei fleste av romma eg, som lesar, vil ha til refleksjon og eigne bilde. Da er det langt meir tilfredsstillande å lesa dei siste novellesamlingane hans, der han økonomiserer med språket og skaper rom for resonans.

Ettersom "Opp Oridongo" kom på ettersommaren, er det mange som har meldt romanen for lengst. Eg har lagt merke til atterhalda hos somme kritikarar, som kanskje har forelska seg i Elling og kokebokforfattar Gedde. Mi meining er, at Ingvar Ambjørnsen aldri har skrive ein betre roman, og eg kjem verkeleg til å følgje spent med i forfattarskapen hans framover.

Det har å gjøra med språket, og med utviklingshistoria. Vi møter Ulf Vågsvik på den vesle øya - som ikkje er så lita at ho ikkje har tannlege, bankfilial, plateforretning med Keith Jarrett i sortimentet, og samfunnshus med kafé - og han er innstilt på harmoni med heile seg. Samtidig er han litt på tuppane; forfattaren viser oss ein mann som måler opp kaffen til siste korn, som let katten fordrive han frå sofaen, og som ikkje toler avvik på ein einaste centimeter når han stablar ved. Når ein karakter blir presentert på denne måten før ti sider er gått, er han nødt til å få mye å stri med på dei 250 som står att. Og Ambjørnsen manøvrerer han gjennom utfordringane og fram til klarheit i eit effektivt og økonomisk språk.

"Opp Oridongo" er ein optimistisk roman. Ambjørnsen har skapt ein god rollemodell for folk som strever med livet sitt, og ein god grannelagsmodell for små samfunn som måtte få skakkjørte oslofolk eller somaliarar til heimstaden sin.

Heilt utan lyte er romanen rett nok ikkje. Vågsvik får komma med eit utfall mot AKP som verkar pussig og utanpåklistra, og mot slutten av forteljinga lar forfattaren eit hus brenne ned. Etter mitt syn ein "special effect" som romanen hadde klart seg betre utan.

Eg kan ikkje hugse eg har sett Ambjørnsen smile på bilde før eg såg baksida av smussomslaget på årets roman. Det kan sjå ut som han gler seg over at han endeleg har skapt eit verk som foreiner eit pregnant språkleg uttrykk med den gode historia frå dei mest kjente romanane hans. Og da har han lov å vera nøgd.

(Bokmagasinet, Klassekampen, 10/10-09)