søndag 1. november 2009

Bjørn Hansen tilbake

Når Dag Solstad kommer med ny bok, oppfører jeg meg som en sulten som får vite at det er kommet brød i butikken. Jeg har hittil aldri blitt skuffet; heller ikke denne gangen.

De fleste har vel fått med seg at det dreier seg om Bjørn Hansens tilbakekomst og hans første besøk hos sønnen etter at denne ble voksen og gift, ikke minst for å få anledning til å treffe den elleve år gamle sønnesønnen. Som kjent går ikke dette så bra.

Bjørn Hansen er kanskje Solstads mest ekstreme outsider, og det sier ikke lite. Han er svært oppmerksom på seg sjøl og sine egne reaksjoner, og tilsvarende utrygg på hva andre tenker om han. Det kan hende at forfatteren vil si noe om kommunikasjon og samvær mellom mennesker gjennom denne karakteren, men det er slett ikke sikkert.

Heldigvis er ikke dette litteraturkritikk, men en leserapport. De aller fleste anmeldere jubler over romanene til Solstad, og det negative som i blant skrives, virker gjerne sært og først og fremst motivert av anmeldernes markeringsbehov. Men det er jo lov å juble over ei bok, også for garva lesere.

Sjøl jubler jeg hemningslaust. I en del av fortellinga velter hovedpersonen seg i stolthet over sønnen - sjølsagt bare i sitt indre - og tenker tanker som Solstads nyere karakterer ikke har det med å slippe så tydelig fram. Disse sidene ble høydepunktet for meg, som leste også resten av romanen med glede nesten uten skår.

Det eneste skåret i gleden har å gjøre med sløv korrektur. Det er så en kan lure på om "interesse" faktisk skal skrives med tre s'er i Oktobers språknorm. Og ett sted kaller de sønnen for Bjørn i stedet for Peter. Det er for sløvt!

1 kommentar:

  1. Her er jeg mer kritisk, ville være interesant å få respons på noe av det jeg skriver her: http://thauke2read.blogspot.com/search/label/Solstad

    SvarSlett