mandag 15. juni 2009

Informert og balansert om Venezuela

Hugo Chávez er en politisk leder som opptar meg. Han vant presidentvalget i Venezuela i 1998, den første av ei rekke radikale latinamerikanske ledere som har fått folkeflertallet på si side. De første åra skal en kanskje ha fulgt ekstra godt med for å merke seg endringene når en sitter en halv klode unna, men høyresidas mislykte kuppforsøk mot Chávez i 2002, vakte i hvert fall min interesse. I tillegg har han hatt en viss underholdningsverdi i det globale offentlige rom, i og med at han verbalt utfordret president Bush gjentatte ganger og sa ting mange kunne tenke seg å si.

Hvis en først er av den oppfatning, at det er mye som skulle vært endra i forholdet mellom fattig og rik i verden, kan en ikke la være å bli begeistret når ledere som Chávez, Lula da Silva i Brasil og Evo Morales i Bolivia, får makt. Samtidig er Norge langt fra Venezuela, og det som formidles gjennom norske medier, er ikke nødvendigvis egna til å støtte opp under ledere som utfordrer den eksisterende samfunnsordninga i eget land eller globalt. Sjøl fikk jeg en ekstra grunn til å sette meg inn i forholda. For 2 ½ år sia dro dattera mi til Venezuela som reiseleder, og nå har hun vært der i tre vintersesonger. Ei ung kvinne med gode verdier, som ble mer og mer skeptisk til Chávez. Åssen skulle det være mulig for meg å snakke med henne, uten å sette meg godt inn i sakene?

”Changing Venezuela by Taking Power” av Gregory Wilpert er ei skattkiste for dette formålet. For her har vi en velinformert forfatter som støtter prosjektet til Chávez, og som kritisk og sjølstendig vurderer i hvilken grad presidentens politikk vil kunne føre til de ønskede måla. Etter ei kort historisk oversikt går forfatteren over til å beskrive det venezuelanske samfunnet anno 2007 ut fra fire perspektiver: styring, økonomisk politikk, sosialpolitikk – herunder også utdanning – og utenrikspolitikk.

Under kapitlet om styring er det spesielt interessant å lese det som står om deltakerdemokrati. Det er lagt til rette for at innbyggerne skal kunne delta i styringa av samfunnet på mange områder. Det er lagt opp til et omfattende system av høringer, folkeavstemninger og partssammensatte råd og utvalg på mange områder. I tillegg til ordinære valg, kan det holdes tilbakekallingsvalg hvis en tilstrekkelig mengde velgere mener at de folkevalgte ikke opptrer som de skal. Men, hevder Wilpert, alt dette fungerer ikke optimalt. Borgerne mangler erfaring, og de demokratiske idealene er ikke tilstrekkelig implementert på lokalt nivå. Det gjør vegen lang, når det er en tradisjon i Venezuela, at sentrale myndigheter er sterke, samtidig som folk med makt gjerne favoriserer egne tilhengere.

Den økonomiske politikken handler mye om olje. Venezuela er et av verdens mest oljerike land, og med råderett over en slik skatt, kan en skape velstand for egne innbyggere og samtidig skaffe landet en framskutt plass i verdenssamfunnet. Men det er en fare for at olja kan få for stor betydning og undergrave andre sektorer. Dette er et problem Venezuela må løse, mener forfatteren.

Det er sentralt for regjeringa til Chávez at de sosiale rettighetene blir sett på som like viktige som de politiske. I tillegg er en opptatt av størst mulig utjevning mellom rik og fattig. Lik tilgang til fellesgoder som helsetjenester og utdanning, utporsjonering av land til dyrking og anstendige boliger til alle. Utdanning kan være et eksempel: I 2001, da Chávez hadde sittet ved makta i tre år, hadde antallet elever i grunnskolen økt fra 5,5 til 6,5 millioner, og det har også vært gjort en stor innsats for å bekjempe analfabetisme hos voksne. Mellom 1. juli 2003 og seinhøsten 2004 lærte 1,4 millioner voksne å lese, og året etter ble landet erklært fritt for analfabetisme.

Simon Bolivar er Chávez’ store helt, og det meste som skjer under hans ledelse, står i Bolivars navn. Skolene skal omskapes til bolivariske skoler med en tydelig ideologi, der fellesskap, rettferdighet, demokrati og samfunnsnytte står i sentrum. Den som vil vite mer om tankegrunnlaget for skolen i Venezuela, må finne fram til skriftene til den franske pedagogen Edgar Morin. Det lar seg enkelt gjøre på Internett.

Når det gjelder utenrikspolitikk, er Wilpert opptatt av Venezuelas rolle i den tredje verden, forholdet til USA og bånda til Cuba og andre latinamerikanske land. Chávez er med rette utilfreds med maktforholda i verden og ønsker større likhet mellom nasjonene. Kapitlet om dette temaet er delvis forelda, ettersom Obama har tatt over etter Bush, og det kan se ut som om en er på veg bort fra konfrontasjonslinja på begge sider. Wilpert beskriver det nære forholdet mellom Venezuela og Cuba, der Venezuela har fått hjelp med kompetanse og Cuba med olje, og den spente situasjonen på grensa til Colombia får en også innsikt i. Forfatteren er kritisk til forbindelsen mellom Chávez og makthavere i diktaturer som Zimbabwe og Nord-Korea, bl.a. fordi dette kan så tvil om Chávez’ egne prinsipper.

Vil Chávez’ prosjekt lykkes over tid? Wilpert er ikke helt overbevist. Hindringene er minst like mange som mulighetene, sier han. For det første er det viktig at Chávez som person sørger for å redusere sin egen betydning. Han er en karismatisk personlighet som samler tilhengene tett rundt seg, men hans karisma skaper et unødig sterkt hat hos motstanderne hans. Dessuten er det svært risikabelt å la et stort samfunnsprosjekt hvile på en person, for skjer det noe med denne personen, står hele prosjektet i fare. Videre er det tradisjon for sterk sentralmakt i Venezuela. Under Chávez’ forgjengere utviklet det seg et system med korrupsjon, favorisering av venner og familie og maktutøvelse uten støtte i lover og regler. Dette har en ikke klart å få has på. I tillegg er offentlige funksjonærer så dårlig betalt at det i seg sjøl fremmer korrupsjon. Det er også slik, at administrasjonen i landet preges av bevegelse ovenfra og ned. Sentralmakta styrer for mye, og de lokale myndighetene har for lite spillerom. Og motstanderne er sterke, med råderett over store økonomiske ressurser.

Det er ingen tvil om at Chávez er en god mann for landet sitt, og at han har sterk støtte. Boka til Wilpert gir et godt og balansert bilde av dagens Venezuela, og den anbefales også sterkt på nettstedet venezuelanalysis.com. For den som heller vil ha det mer dramatisk og popularisert, kan jeg anbefale biografien ”Hugo” av Bart Jones, som dessverre også bare er å få på engelsk.

torsdag 11. juni 2009

To franskmenn

Camus er det ikkje så mange som les for tida. Han blir iallfall ikkje nemnt så ofte. Da eg var i slutten av tenåra, las eg Camus, ettersom han var ein av dei ein måtte ha vore gjennom viss ein ville kalle seg intellektuell rundt 1970.

Eg las tre tynne bøker - "Den fremmede", "Fallet" og "Pesten". Den fjerde - "Myten om Sisyfos, måtte eg gi opp. Rundt førti år seinare hugsar eg ramma rundt handlinga i "Pesten", men resten har eg glømt. Eller: hadde glømt, for eg fann fram att "Fallet" for å lesa opp att romanen ei roleg kveldsstund på hytta. For det er muleg å få det til i løpet av ein kveld og samtidig ha høve til å tenkje litt på det som står der. 120 små sider, utgitt i Aschehougs Fontenebøker og kjøpt for kr. 6, 50. Romanen kom ut i 1956 i Frankrike og blei omsett til norsk året etter.

Forteljinga er lagt i munnen til ein fransk advokat som oppheld seg i Amsterdam, og han vender seg heile tida til ein person som truleg er lesaren. Denne framgangsrike juristen fortel om livet sitt og om korleis ei plutseleg oppleving får han til å endre oppfatning av seg sjøl. Han svik ein person i naud og går frå å vera sjølnøgd og sjølnytande til å forstå at han faktisk både er falsk og umoralsk. Og innsikt i ein sjøl, fører til innsikt i menneskenaturen. På denne måten kan ein ikkje seia at ”Fallet” blir eit spesielt optimistisk verk.

Eg har ikkje gått djupt inn i denne romanen, og det er heilt sikkert muleg å gjøra han til gjenstand for omfattande analyse. Det er heilt openbart viktige moralske problemstillingar her, som har å gjøra med forholdet mellom egoisme og altruisme, og som seier noe om korleis ein skal handle i når ein lever i samfunn med andre. Og likevel blir eg ikkje engasjert. Det blir rett og slett litt keisamt, og det trur eg heng saman med at romanen har eit lag med mugg på seg. Perspektivet er heile tida perspektivet til den privilegerte, europeiske mannen, samtidig som problemstillingane er meint å vera allmennmenneskelege. Kvinner og arbeidsfolk blir omtalt som mindre interessante, i nærleiken av å vera gjenstandar. Boka er interessant når ein les ho i eit klasseperspektiv, men kanskje meir som historisk dokument enn som levande litteratur.

Det er også interessant å merke seg at Camus fekk Nobelprisen året etter at denne romanen kom ut. Det er freistande å nemne at Sandemose kom med den omarbeidde utgåva av ”En flyktning krysser sitt spor” i 1955, mens Vesaas hadde ein lang forfattarskap bak seg, og Svenska Akademin var heilt sikkert godt kjent med ”Vindane” som blei kåra til den beste boka som kom ut i Europa i 1952.

Prosaen til Camus og dikta til Blaise Cendrars ein generasjon tidlegare, er eigentleg ikkje samanliknbare. Begge skreiv på fransk, og slumpen gjorde at eg tok dei ut av hylla same kvelden. Ut over dette, har dei nok ikkje hatt mye med einannan å gjøre. Skjønt: Kva veit eg?

”Prosa om Den transsibirske jernbanen og andre dikt” kom på norsk i 1994, omsett av Tom Lotherington. Dette er ikkje tekstar som oppmodar ein til å gå i djupet – det er rapsodiar; ein skal lesa dei eller høyre dei bli lese opp, og flyte med. Og det er kanskje derfor dei framleis er så friske og underhaldande å lesa.

Som Camus har Cendrars eit maskulint og europeisk utgangspunkt for skrivinga si, og her og der kan det sjå ut som om tida har gått frå han òg. Men det er berre unntaksvis – i det store og heile er dikta godt leselege. Han er mest heile tida på reise, og dikta gir att inntrykk frå ulike stader i verda, men like ofte interiør som eksteriør. Eg har mest glede av dei lange dikta, og skulle ønskje Lotherington eller andre kunne gjøra heile det lange ”Påske i New York” tilgjengeleg på norsk – berre eit utdrag er tatt med i denne samlinga.

Ettersom eg er for lat til å sitere lange dikt, sluttar eg med Cendrars i stutt format:

SØNDAG
Det er søndag til sjøs.
Det er varmt.
Jeg er i lugaren stengt inne som i smeltet smør

LETT OG SUBTILT
Luften er full av ange
Moskus ambra sitronblomst
Bare det å være til er en skikkelig lykke

mandag 8. juni 2009

Tryggleik

Ei jente blir skadd og forsøkt valdtatt i luksusvillaen til ein løyndomsfull riking. Far hennes er den einaste mislukka mannen i den vesle byen; han prøver å halde stand mot folkesnakk og alkoholmisbruk. Den morlause dottera har godt vett og høge ambisjonar, og ingenting skulle eigentleg hindre ho frå å få god utdanning og eit godt liv. Hadde ho ikkje bare hamna på feil stad til feil tid.

"Security" heiter romanen, og forfattar er Stephen Amidon. Han har sju bøker bak seg, ingen av dei omsett til norsk. Tittelen å gjøra med vaktselskapet til han som liknar mest på ein hovudperson i dette som først og fremst er ein kollektivroman, men skal nok også seia noe om forholdet mellom folk på denne vesle, lett gjennomsiktige staden.

Det er småbyliv etter kollapsen av den amerikanske draumen det handlar om. Ikkje eit veldig originalt tema i moderne amerikansk prosa, men sjølsagt noe mange kjenner på kroppen og må handtere på ein eller annan måte. Amidon har mye å fortelja om maktforhold i samfunn og akademia. Det er kulturkritikk, ikkje politikk, men vegen til det politiske er ikkje lang. Ingen stor roman - til det er han ikkje godt nok disponert, og han loddar kanskje helller ikkje djupt nok, (viss ein roman må vera djuptloddande for å vera stor). Men klarer ein seg gjennom den første halvdelen av boka, og det syntes eg eg måtte, ettersom eg hadde kjøpt ho, blir det dramatisk og spennande, så har ein ikkje andre val enn "Security" og ein gjennomsnittleg krim, vil eg nok velja denne.