mandag 20. juli 2009

Krim

Eg er ikkje så veldig opptatt av krim, og eg er overtydd om at sjangeren blir omfatta med ein interesse som langt overgår den litterære verdien. Noen gonger ser det dessutan ut til at krim kan vera ein utveg for dårlege forfattarar. Det er ikkje få som får skryt og lesarar fordi dei er gode til å finna på og utvikle plot, men som ikkje kan stort anna. Forme setningar og skildre personar, for eksempel.

Samtidig les eg gjerne krim, fordi det er moro å la seg jaga fram mot ei oppklaring som ikkje skal vera for gjennomsiktig, men heller ikkje for ulogisk. Men det er ein føresetnad at språket er godt og at personteikning og miljøskildring held mål. Kort sagt: Romanen skal fungere som roman. Viss ikkje, har eg ei kjensle av at eg kastar bort tida når eg les; at eg har vald bort dei gode bøkene til fordel for noe dårleg.

Eg var innom biblioteket og plukka med meg tre krimromanar av nokså ny dato, til å lesa i solveggen. To av garva krimforfattarar eg har stor respekt for, og ei av ein som eg har lese mange romanar av, men som eg ikkje frå før kjenner som krimforfattar. Den sist nemnde er Knut Faldbakken. Eg har alltid likt den personlege framtoninga hans betre enn dei litterære verka, men eg har lese han trufast, truleg fordi han er hedmarking. Det var litt pirrande at "Tyven" i stor grad foregår på Hamar og Hedemarken. Sjøl er eg brumunddøl, og eg har alltid sett det som ein ekstra bonus, når eg har kunna kjenne meg att i landskapet og gatene der dramatikken går føre seg. Faldbakken gjør eit lurt grep i denne boka, når han introduserer ein gjenstand som er så avgjørande at skurkane går over lik for å få tak i han, men utan at forfattaren fortel kva det er. Slik blir det skapt eit originalt spenningsmoment. Men eg fann ut at eg måtte leva vidare utan å få svaret, for eg orka ikkje den stressa prosaen og dei lite truverdige karakterane.

Da er det betre å lesa Jørgen Gunnerud. "Djevelen er en løgner" - i og for seg ingen kontroversiell påstand for den som har vore litt borti bibelen. Gunnerud har sin eigen stil. Rein og ordknapp - nesten tørr. Han pøser ikkje på med blomstrande karakteristikkar og groteske detaljar; i blant er det nesten som å lese rapportar, der lesaren må bidra med fargelegginga. Denne gongen er handlinga lagt til eit lite samfunn på Finnmarkskysten. Det er ikkje den beste romanen eg har lese av denne forfattaren. Han blir kanskje litt for knapp, i tillegg til at eg ikkje heilt trur på løysinga av gåta, kanskje fordi han ikkje gjør nok for at det skal bli truverdig. Eg kunne også tenkt meg ein tydelegare hovudperson. Når vi først får ein læstadianar blant norske krimheltar, hadde det vore interessant å komma litt tettare inn på han. Eg lurer på om Gunnerud har hatt det litt for travelt med å skrive bok denne gongen. Han går rett og slett litt på tomgang.

Det synes eg Kjell Ola Dahl også gjør, i "Den fjerde raneren". Dahl skriv politiromanaren i den hardkokte sjangeren, med godt grep om både handling og personar. Denne gongen blir det for gjennomskodeleg, i tillegg til at han blir for intim med hovudpersonen Frank Frølich. Han hadde stått seg på å ta eit steg tilbake og styre personane meir kontrollert, slik han vanlegvis gjør, men konsekvensen hadde kanskje blitt at plotet hadde blitt umulig å gjennomføre. Dahl har skrive krimromanar også etter denne; eg har ikkje lese dei, men håper at han er tilbake i gammel form.

Dei få som les det eg skriv på denne sida, har sikkert sett at eg ikkje hadde så stor tru på krimkomiteen til Dagbladet, at dei ville finna plass for Dahl og Gunnerud på lista si. Men det har dei klart, og eg er lei for at eg undervurderte dei så grovt.

mandag 13. juli 2009

Storarta biografi om Malamud

Når ein har lese bøker eit langt liv, er det ikkje ofte ein blir freista til å seia at ”dette er den beste boka eg har lese” innafor ei eller anna ramme. Og skulle ein komma til å seia det, ken det vera uttrykk for stemning meir enn vurdering, og ikkje minst kan det vitne om dårleg minne. Dessutan er det jo slik, at lesaroppleving er ein upåliteleg målestokk, spesielt om ein samanliknar bøker ein har lese med fleire tiår i mellom.

Difor skal eg ikkje påstå at ”Bernard Malamud. A Writer’s Life” er den beste forfattarbiografien eg har lese. Men eg kan ikkje hugse andre bøker i denne sjangeren som har begeistra meg meir. Og det er slett ikkje fordi eg er glad i Malamud, slik kvinna i mitt liv har ymta frampå om. For eg har lese bøker om mange andre favorittar, somme av dei så elendige at det har vore til å bli trist av.

Biografen heiter Philip Davis, og han er ein særs kompetent mann. Professor i engelsk ved Universitetet i Edinburgh, opptatt av Malamud like lenge som eg sjølv, røynd forskar og formidlar med fleire bøker bak seg. Han har hatt ei stor oppgåve, men ho har truleg ikkje vore veldig vanskeleg. Malamud etterlet seg mye materiale. Store mengder brev og fleire utkast til dei fleste – kanskje alle – verka. Han tok seg sjølv svært høgtideleg og var medviten om at ettertida ville komma til å vera interessert i han.

Den som skal skrive biografi om ein forfattar, må ta stilling til i kva grad boka skal handle om livet til objektet, og kor nøye ein skal gå inn på verket. Altfor ofte er det livet som blir prioritert, og det er dei biografane som kan avsløre dei mest pikante detaljane, som får mest merksemd. Det er nok oftast slik, at livet er lettare å finne ut av, enn verket. Dei ferdige tekstane vil vera tilgjengelege, men det er ikkje ofte det er muleg å følgje eit verk frå idé til ferdig tekst. Dessutan skal biografen ha kunnskap og mot til å handtere stoffet og balansere tekstanalysen mot livshistoria.

Philip Davis gjør dette på utmerka vis. Som sagt har Malamud lagt forholda godt til rette, men Davis har vore en dyktig lesar, og det er svært interessant å følgje han når han går frå utkast til utkast og viser korleis Malamud pussar og gnir på setningane sine for å komma fram til resultatet han ønskjer. Det er ikkje mange stader eg har fått så tydelig demonstrert at skrivekunst er noe anna og meir enn berre å fortelja ei historie.

Malamud skreiv sju romanar og femti – seksti noveller. Tre romanar og den første novellesamlinga er omsett til norsk, og fleire av dei har eit innhald som ligg tett inn til livet til forfattaren. Trådane mellom liv og verk blir gjort tydelege av Philip Davis, men han er heile tida nøktern og gjør ikkje for mye ut av noe. Det er ikkje oppgåva til Davis å psykologisere, men det er muleg for den som vil, å tolke karaktertrekka til Malamud i lys av oppvekst i fattigdom i jødisk innvandrarmiljø i New York, omgitt av psykisk sjukdom.

Det eg likar best, er skildringa av arbeidet med "The Assistant" og "Dubin's Lives", to av dei tre romanane eg er mest glad i. Favoritten min, "The Tenants", blir nesten avfeid, og det skuffar meg litt, samtidig som eg langt på veg kan vera einig i innvendingane. Enda eit prov på at lesaroppleving og litterær kvalitet ikkje er ein til ein-storleikar. Det som rører meg så sterkt i denne romanen, er kampen til hovudpersonen, men eg ser at det er andre ting som kunne vore løyst på ein betre måte. Det er også artig at Davis har brukt The Ghost Writer (Novisen) av Philip Roth i arbeidet sitt, ettersom romanfiguren Lonoff har Malamud som modell. Eg hugsar eg las denne boka for 25 år sia og tenkte på Malamud, men om det var intuitivt eller om noen hadde sett meg på sporet, hugsar eg ikkje lenger.

Han har vore ein viktig forfattar for meg i over tretti år. Eg har vore innom verka hans med jamne mellomrom, og eg veit ingen som råkar meg sterkare. Det handlar først og fremst om personskildringa, men også om språket. Eg har ikkje lese stort om livet hans før i det siste. Først minneboka dotter hans skreiv – ”My Father is a Book”, og nå denne. Eg sit ikkje att med eit sakn etter å ha møtt han, for han blir teikna med mange sjølvopptatte, pedantiske og smålege trekk, og det kan sjå ut som om han hadde større varme for romanfigurane sine enn for dei han hadde rundt seg.

Bernard Malamud er ikkje av dei heitaste forfattarene for tida, og det er vel lite truleg at tida hans vil komma att her hos oss. Ikkje desto mindre har han fått ein biografi som ikkje mange av yrkesbrørne og –søstrene hans har maken til.

Dagbladet kårer krim

Når det er agurktid, og Dagbladet skal skrive om litteratur, setter de i gang Fredrik Wandrup med å lage lister over de beste bøkene innafor ei eller anna ramme, med et nokså forutsigbart resultat. I år er det tidenes beste norske krimromaner. 11 av landets fremste krimkjennere skal være sammen om jobben.

Lørdag var de elleve nederste på plass. Det ser ut til at hovedkriteriet for plassering, er at romanene skal handle om en forbrytelse, og at noen skal ha påstått at de kan leses som kriminalhistorier uten at de nødvendigvis er lansert som det. Sandemoses "Det svundne er en drøm" står som nr. 24. "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff er nr. 22. Foran seg har de de litterære lettvekterne Jan H. Jensen og Frank Tandberg.

Hva forteller dette? Romanen til Sandemose er ingen krimroman. Ikke mer enn "Trolldom i lufta" av Kristofer Uppdal, der det er et sentralt tema at hovedpersonen stjeler for å klare seg og gjømmer seg for å ikke bli stilt til ansvar for det. Eller Solstads "Professor Andersens natt", der det muligens blir begått et mord. Men krimentusiaster maser stadig om at Sandemoses roman kan leses som krim, så da kan den vel det, sjøl om jeg aldri har klart det.

"Det svundne er en drøm" er en suveren roman. Målt som krim, er den tydeligvis dårligere enn bøker av middelmådige forfattere som Kim Småge og Fredrik Skagen. Hva er målestokken? Det ser i hvert fall ut til at fremragende romaner kan være halvgod krim, så det er nok ikke litterære kriterier som ligger til grunn. Unni Lindell og Gert Nygårdshaug skal sikkert inn på lista og understreke dette. Begge disse er gode til å finne på intriger og dårlige til å lage romaner av det.

For moro skyld har jeg laget ei liste for å spå rangeringa mellom de 14 øverste. Jeg tar hensyn til historisk balanse og balanse mellom kjønna, så langt dette er mulig. Jeg tar litt hensyn til popularitet og lar ingen forfatter være representert mer enn en gang. Dette i seg sjøl er nok til at det ikke kan bli ei liste som virkelig viser de 25 beste krimromanene i landet. F. eks. er alle romanene til Karin Fossum overlegne den beste til Anne Holt eller Kim Småge. Men her er lista:

1. Bernhard Borge: De dødes tjern.
2. Torolf Elster: Historien om Gottlob (eller Muren)
3. Noe av Karin Fossum.
4. Stein Riverton: Jernvognen.
5. Sigurd Christiansen: To levende og en død.
6. Arthur Omre: Smuglere (eller Flukten)
7. Noe av Jo Nesbø.
8. Gerd Nyquist: Avdøde ønsket ikke blomster.
9. Gunnar Larsen: To mistenkelige personer.
10. Noe av Gunnar Staalesen.
11. Jon Michelet: Hvit som snø.
12. Jonathan Jerv: Bergenstoget plyndret i natt.
13. Noe av Gert Nygårdshaug.
14. Noe av Unni Lindell.

Da har ikke David Torjussen fått plass. Heller ikke Anker Rogstad. Jørgen Gunnerud er utelatt, helt ufortjent, og det samme gjelder Kjell Ola Dahl. Det kan jo hende den virkelige lista har plass for "Mordet på maskinbygger Roolfsen" av Mauritz Hansen, ettersom denne skal være landets første krim. Og Waldemar Brøgger, med "Morfindoktoren nekter seg skyldig", eller "Hevneren fra Hagan". Eller Edith Øbergs "Mann i mørke" for å trekke fram en halvglømt krim av en kvinnelig forfatter, noe som i seg sjøl ville vært prisverdig. Og Øvre Richter Frichs beretninger om den blonde helten Jonas Fjeld, hvis en ønsker å prioritere det representative.

Den som ikke blir kvalt eller skutt eller stukket i hjel, får se.