tirsdag 25. august 2009

Bavian? Menneskeliv!

"Den blege sol sto lavt på himlen, og himlen var hvid. Mit hjerte sang. Dit avskyelige kys havde udsat døden. Og din hånd havde vinket mig tilbage til livet. Sådan var det, jeg var ikke i tvivl. Ventetiden var forbi. Langsomt, langsomt. Steg jeg op på samme måde som en skildpadde bevæger sig mod vannoverfladen."

Slik endar novella "Store træers grønne mørke" av Naja Marie Aidt. Boka har tittelen "Bavian". Det er ikkje rart at denne forfattaren har hausta prisar både i Danmark og i Norden. Det er ikkje eit ord for mye i novellene hennes, men det blir heller ikkje for knapt. Forteljingane dampar av liv, viss eg kan bruke ein slik klisje. Det er aldri godt å vita kva som skal skje i neste setning. Når alt ser svart ut, kan det dukke opp eit håp. Men det må ikkje vera slik. Og det kan ha ordna seg for noen av karakterane, men så går det skeis att. Som i det verkelege livet.

Eg tenkjer på Kjell Askildsen når eg les denne boka. Betre kan eg ikkje rose ein novellist. Det er ikkje persongalleriet til Askildsen, men ei tilnærming som liknar.

Kva meir kan eg seia? Les!

lørdag 22. august 2009

Full fres: Sandemose om bøker

Dette er et utvalg artikler om litteratur skrevet mellom 1931 og 1951, gitt ut i København i 1973, men uten at det står en eneste dansk setning i boka. I seg sjøl verdt en kommentar: Litteraturen i Skandinavia burde i langt større grad vært felleseie -hva har vi å vinne på tre nasjonallitteraturer, når språka er så like?

Jeg husker ikke hvor og når jeg skaffa meg denne boka. Plukka den kanskje med meg fra et loppemarked, og jeg tok den ut av hylla på hytta nærmest på slump, for å ha noe å bla i før jeg slokka lyset over hodeputa.

Men for et fyrverkeri! Sandemose slår vilt rundt seg mot dårlig litteratur; mot slappe forleggere og forfattere som ikke kan uttrykke seg, samtidig som han løfter fram diktere – gjerne unge – som har noe å fare med. Jeg husker ikke sist jeg ble så engasjert av tekster om tekster, for her er både lidenskap, mot og faglig tyngde.

Artiklene har stått på trykk i aviser og tidsskrifter. Anmeldelsen fra Aktuell om debutboka til Alf Prøysen står her, en artikkel som det sies skal ha hatt mye å si for Prøysens mot til å fortsette forfatterskapet. Andre han framhever er Lars Berg og danske Knuth Becker – forfattere jeg aldri har vært i nærheten av å lese. Begge disse står nå på leselista mi, o g jeg har også bestemt meg for å finne fram «Lord Jim» igjen, ettersom denne ikke ga meg stort da jeg leste den for en generasjon sia. Og Eyvind Johnsons romaner om Olof, som jeg dessverre tapte i skilsmisse sist på åttitallet.

Flere steder kommer Sandemose inn på skillet mellom en dikter og en forfatter. Dikteren som hele livet kjemper med et tema, ikke ulik Sandemose sjøl, og forfatteren som drar til Bolkesjø for å få inspirasjon. Tankevekkende, i ei tid da folk går på forfatterskoler for så å levere fra seg uangripelig litteratur, som kanskje kan være litt blodfattig.

Sandemose er verken uangripelig eller blodfattig. De eldste tekstene i boka er snart åtti år gamle, men de har ikke bleknet det grann.

Flink forfatter

Dette er den andre boka til Øybø. Jeg leste debutromanen «Alle ting skinner» og husker at jeg hadde glede av lesinga, sjøl om jeg få år seinere ikke klarer å komme på hva den handler om. Det burde være et varsko, kanskje, ikke nødvendigvis om dårlig hukommelse. Jeg har nemlig lest mange bøker som jeg husker i lang tid.

Handlinga begynner i Frognerparken. Ei kvitkledd sekt har møtt opp for å være sammen når jorda går under. Ettersom det ikke blir noe av denne undergangen, får sektmedlemmene litt å stri med etterpå. Det gjelder bl.a. bokas ene hovedperson, Nicholas Berg, som begynner i terapi hos den andre, psykologen Harald Stange. Det er ikke godt å vite hva Berg får ut av terapien, men det går i hvert fall ikke så bra for psykologen, som faller ut av den profesjonelle rolla si for å bli en slags detektiv som vil nøste opp tråder i livet til Nicholas Berg og enda mer til faren hans, filmskaperen Josef Berg.

Romanen handler om mye mer enn dette. Forholdet mellom kunst og liv, og lengsel og leting etter mening. Josef Berg er en av verdens fremste regissører, og både han og den siste filmen hans er forsvunnet, riktignok ikke helt uten spor. Han har hatt nær forbindelse med lederen for sekta sønnen meldte seg inn i, og det kan hende at faren ofret sønnen på alteret til kunsten.

Det er en mangslungen roman, og forfatteren er flink til å turnere temaene sine. Jeg tenkte på Mao II av Don DeLillo da jeg leste om sekta i parken, og Øybø er ikke ulik denne amerikaneren når han skriver. Prosaen er glassklar og presis, på grensa til det humørløse. Øybø er nøye med detaljene, og for at fiksjonen skal likne leserens verden, går folk på Rimi og Ikea, og i filmene til Josef Berg spiller Klaus Kinski og Sean Penn.

Det er godt gjort, men litt for antiseptisk. Øybø skriver roman på samme måten som enkelte pusser opp stua og sørger for at det ikke blir det minste knirk i parketten, og heller ikke synlige skjøter mellom listene

Peter Carey i Japan

Peter Carey er født i Australia, bosatt i New York, og absolutt lesverdig. Spesielt «Oscar and Lucinda» og «The True Story about the Kelly Gang». Og sikkert noen flere, som jeg ikke har lest. Boka jeg skriver om nå, er en litterær bagatell sammenlikna med de store romanene hans, men ikke desto mindre ga den meg noen hyggelige timer på ei strand i Danmark en varm ettermiddag i sommer.

I denne boka er Carey far, og han tar med seg sin unge sønn til Japan for å søke til mangaens røtter. Sønnen har smittet faren sin med entusiasme for denne japanske tegneserieforma, og når faren er berømt forfatter med lesere og forbindelser i Japan, ser han en mulighet til å tømre fastere et far-sønnforhold som slett ikke virker så verst fra før.

Det blir en fin tur, om enn ikke helt slik pappa Carey hadde tenkt seg. Leseren lærer litt om Japan, kan gjøre seg munter over kulturkollisjoner som han neppe ville takla bedre enn forfatteren, og hvis han er far til en sønn, slik jeg er, ligger det også en mulighet her til litt gjenkjennelse. At også min sønn, som er voksen for lengst, har hatt dragning mot Japan, mot manga og animé, får bli en påminnelse om noe jeg kanskje kunne gjort på et tidspunkt i livet, men som jeg ikke gjorde.