torsdag 10. juni 2010

Ein av dei verkeleg store romanane.

I påska las eg "The Road" av Cormac McCarthy. Innhaldet er vel kjent, og eg hadde boka ståande lenge før eg tok fatt på ho. Eg tenkte at det var ei svart bok, ein undergangsvisjon.

Det kan hende at dette er ei forteljing som opnar seg veldig ulikt for ulike lesarar. For det er klart, eit nedstøva landskap der folk streifer rundt for å overleve etter ein katastrofe, er ikkje omgivnad for ei solskinnshistorie. Folk møter einannan med frykt og mistru, for dei er alle konkurrentar om det vesle som er att frå samfunnet før katastrofen. Det er nærliggande å lese romanen som ein allegori; alles kamp mot alle på veg mot ein andre undergang, etter at sivilisasjonen er gått under, og så godt som heile menneskeheita med den.

Oppe i dette plasserer McCarthy ein far og ein son som er avhengige av einannan, og elskar einannan og som hjelper einannan. Portretta av desse to er noe av det vakraste eg har lese på år og dag, og det blir dette forholdet som pregar lesinga mi. Varmen mellom desse to er meisterleg skildra og står i motsetnad til forhold ein les om i meir realistisk prosa, der folk slit med relasjonane til dei nærmaste og kjærleik og tillit har dårlege kår.

Så er det kanskje slik, at når sivilisasjonen har brote saman, sikkert på grunn av menneskeleg rovdrift og overmot, har ikkje banda mellom ein mann og sonen hans mye å seia. Og det kan jo hende at det er kontrastverknaden McCarthy er ute etter. Hadde alle tatt slikt ansvar for etterkommarane sine som faren gjør i "The Road", hadde katastrofen vore unngått.

Eg kjenner ikkje til om Cormac McCarthy har ein politisk agenda. Eg trur ikkje han har det; han er nok først og fremst ein forteljar. Eg kunne lese boka som ein undergangsvisjon, men det var den vakre forteljinga om faren og sonen som greip tak i meg, og det var eg ikkje budd på.

Viss eg skulle rekne opp dei finaste lesaropplevingane i livet mitt, vil denne heilt sikkert komma på topp fem.

3 kommentarer:

  1. Av en eller annen grunn kvier jeg meg for å lese denne boka. Kanskje pga. mørket. Fint du blogger videre. Bloggen din er svært god.

    SvarSlett
  2. Tusen takk.

    Jeg kjøpte boka med det samme den kom på engelsk og gikk rundt den i store sirkler. Tok den ut av hylla og satte den inn igjen. Har lest mange av bøkene til McCarthy med stor glede, og tok meg sammen til slutt. Etter tre år, faktisk.

    Så viste boka seg å være veldig takknemlig å lese. Et veldig driv over språket, overhodet ikke tunglest, og opplevelsen av forholdet mellom faren og sønnen skjøv mørket veldig i bakgrunnen for meg.

    Les ti sider og se om du blir hekta....

    SvarSlett
  3. Enig, dette er en særdeles sterk fortellling med et usedvanlig flott far-sønn portrett. Jeg har vært igjennom det meste av McCarthy og jeg er fristet til å si at han stadig når nye høyder, så hva kan vi vente oss neste gang!?

    SvarSlett