søndag 30. oktober 2011

Stor leseropplevelse

“Gullfisken” av J.M.G. Le Clézio er en tradisjonell roman. Hovedpersonen er Laila, ei marokkansk jente som blir kidnappa og bortført seks år gammel, og som bruker de femten neste åra til å reise omkring, først og fremst i Frankrike, men også til USA, før hun ender opp i traktene der hun har røttene sine.

Men romanen er likevel ikke dagligdags lesning. Laila lever under ekstreme forhold; hun blir solgt som tjenestejente, utsettes for vold, overgrep og fornedrelse og flykter eller flytter hver gang tilværelsen blir for vanskelig å holde ut. Hun er modig og temperamentsfull, og hun klarer seg på grunn av egen styrke, freidighet og handlekraft. Det er et hardt samfunn, døden er hele tida tett på. Oppe i alt dette føler hun lengsel, ikke bare etter menneskelig varme, med også etter intellektuell og kunstnerisk stimulans. Hun kommer over et eksemplar av “Jordens fordømte” av Franz Fanon; ei bok som går hardt til verks mot europeernes undertrykkelse av afrikanerne, og denne boka blir en av hennes viktigste eiendeler. Mot slutten av romanen blir hun jazz-sangerinne i USA, og hun vender tilbake til Europa for å opptre på jazzfestivalen i Nice.

Det er virkelig ei medrivende fortelling. Det som kanskje er mest spesielt, er at denne ekstraordinære jenta er skildra av en mannlig forfatter. Sjøl i de mest dramatiske opptrinna har teksten en kvinnelig touch; jeg kan ikke huske å ha møtt på noen kvinnelige karakterer som er like troverdig skildra av en mannlig forfatter.

J.M.G.Le Clézio fikk Nobelprisen i 2008. Det er ingenting i denne romanen som tyder på at det var et feil valg.

Oversetteren er også mann, og dyktig: Ragnar Hovland.

tirsdag 11. oktober 2011

Ny bok av Tove Nilsen. Klassekampen 8. oktober

Tove Nilsen har lese og skrive mye, ho er intellektuell og danna, men ho liker best enkle og ujålete menneske. Dette er inga overrasking for den som har lese bøkene hennes regelmessig, men det har nok aldri komme tydelegare fram enn i “Øyer i hjertet”, som nyss er komen. Ikkje fiksjon denne gongen, det dreier seg om eigne opplevingar.

“Øyer i hjertet. En begeistringsbok” heiter boka til overmål, og det er hovudsakleg Kreta og Skåtøy Nilsen skriv om. Kreta kjenner dei fleste til, Skåtøy ligg utanfor Kragerø. Den sist nemnde øya er barndommens landskap, mens ho fann fram til Kreta som ung vaksen, og ho reiser dit stadig.

Tove Nilsen er ein dyktig stilist, og det er ikkje vanskeleg å sjå for seg topografien på desse to øyene; ho skildrar vegetasjon og bygningar med skarpt blikk og passeleg unøyaktig minne. Men det er først og fremst i skildringa av menneske og dernest av dyr, som ho viser meisterskapen sin. To folkesky eldre brør på Skåtøy, to kvinner på Kreta som ho tilfeldigvis hamnar i heimen til når ho er på jakt etter husly, og mange andre som ho møter på vegen sin. Dei fleste er eldre enn henne og opptrer på ein måte som gjør at dei vekkjer respekt eller til og med beundring hos ho.

Det er så mange gode kjensler i denne boka, og så raus innstilling til verda, at når eg likevel må peike på problematiske sider ved teksten, kjenner eg meg slem og litt utakksam. Det største – kanskje det einaste – problemet heng saman med begeistringa. Når ein forfattar skriv ei “begeistringsbok” er det openbert at ho ønskjer å vise fram si eiga begeistring. Tenkjer ho også at ho vil vekkje begeistring hos lesaren? Det er i tilfelle eit ambisiøst mål; dersom dei fleste lesarane er som meg, er det det kunstnariske resultatet som skaper begeistring – haldninga og innhaldet kan gjerne vera svart og pessimistisk, som hos Thomas Bernhard.

Eg kjenner att tona i denne boka frå andre Tove Nilsen har skrive; først og fremst oppvekstromanane frå “Skyskraperengler” og framover. Det som skil desse frå den nye boka, er at dei finst ei underliggjande uro i dei, som skaper dramatikk og gir kontrast til dei mange muntre episodane. Nå er ikkje “Øyer i hjertet” ein roman, og da treng ein kanskje ikkje forlange så mye dynamikk? Eg tenkjer at ein tekst som skal ha lesarar, må ha noen taggar som stimulerer lesaren til å lesa vidare. Det er noen i denne boka; eg blir interessert i dramatikken rundt ein kontaktsøkande hund på Kreta og ein gjenstridig katt på Skåtøy, men eg må tilstå at eg fleire stader ble så trøtt av å bli stroken med håra at eg blei freista til å lesa fortare enn ein bokmeldar skal.

torsdag 6. oktober 2011

Spennande novelleantologi. Trykt i Klassekampen 17. september

”You could learn a lot about human nature, it turned out, from reading books”. Denne lærdommen haustar hovudpersonen i novella ”Great Experiment” av Jeffrey Eugenides når han er godt i gang med å svindle arbeidsgjevaren sin. Han arbeider i eit forlag som heiter det same som novella, og det aktuelle oppdraget hans går ut på å laga ei lommeutgåve med utdrag frå ”Demokratiet i Amerika” av Toqueville. Å bruke dette sosiologiske standardverket frå det nittande hundreåret symbolsk i ein tekst om svindel, er bortimot ein genistrek, og Eugenides turnerer temaet sitt med humor og eleganse.

Både i denne novella og fleire av dei andre i antologien ”Blue Collar, White Collar, No Collar. Stories of Work”, kan lesaren lære mye om den menneskelege naturen. Og han kan gle seg over ypparleg prosa; dramatisk, rørande og humoristisk. Det er Richard Ford som har sett saman antologien, og det ser ut til at han bruker same skjønnet når han plukkar noveller andre har skrive, som når han handterer sine eigne verk.

Det er 31 noveller i antologien, som har eit visst maskulint preg. Av forfattarane er det berre ni kvinner, og når ein tel hovudpersonar, finn ein at 25 av dei er mannlege og berre seks kvinnelege. Eg dreg ikkje fram dette som ein veikskap ved samlinga; det er rein forbrukarrettleiing. Men skulle eg redigert ei tilsvarande bok med min avgrensa kjennskap til nordamerikansk litteratur, veit eg av noen kvinner eg utan vidare ville tatt med: Tillie Olsen, Grace Paley og Jayne Anne Phillips.

Representativitet er altså ikkje eit kriterium for dette utvalet. Og samlinga er ikkje meint å skulle vera det ultimate noe som helst. Berre sju av novellene er skrivne før 1980, men den eldste av dei er frå 1941, så det ville ikkje vore oppsiktsvekkjande om Ford hadde funne plass for Hemingway og Faulkner. Men det er ikkje slik han har tenkt. Han har sett saman boka etter same prinsippet som ein artist som finn songar til eit album. Novella frå 1941 er det Eudora Welty som har skrive. Ho er ei av heltinnene til redaktøren, så det er heilt som det skal vera, at ho er med.

I forordet skriv Ford om tilhøvet sitt til arbeid, frå han var barn og fram til no, og om korleis han har streva med å forsvare at han har brukt tida si på litteratur framfor ordinært arbeid. Dette er nok eit kjent dilemma for våre heimlege forfattarar òg – i allfall for dei som ikkje opplever økonomisk suksess. Vidare seier han: ” Forteljingane i denne samlinga gjør oss klar over mange viktige ting på nytt: Ein av dei er arbeidet vårt; dei klart motstridande kjenslene vi har for det (som røpar oss), det sentrale (eller absurde) ved arbeidet som del av den private og nasjonale karakteren vår, om den grunnleggjande uforsonlegheita ved arbeidet som opptar oss veldig og som vi prøver å forstå, slik at vi skal forstå oss sjølve.”

Det er ikkje først og fremst skildringar frå arbeidsplassen som dominerer denne samlinga; det handlar meir om kvardagslivet, der arbeidsoppgåver og arbeidsliv er eit bakteppe og ein føresetnad for handlinga. Viss ein ser bort frå dei tre forteljingane som utspeler seg i gardsmiljø på landsbygda og skrivemaskinverkstaden til Charles D’Ambrosio, er ikkje mye produksjon å sjå i antologien. Da er servicenæringane langt betre representert – butikkar og serveringsstader av ulike slag, kontorarbeid og arbeid i heimen. Forfattarar, ein prest og ein gjeng profesjonelle mordarar.

Hausten 1994 trykte magasinet Ploughshares eit essay av Charles Baxter – ein prosaist av dei som ikkje har fått vera med i denne samlinga, men som ikkje ville skjemt ho ut om han hadde – og det hadde tittelen ”Dysfunctional Narratives, or ”Mistakes Were Made” ”. Her hevdar han at det er ein utbreidd tendens i moderne amerikansk litteratur at hovudpersonane blir framstilt som offer og ikkje som handlande subjekt. Han samanliknar kunstprosaen med formuleringane til Richard Nixon, da han freista bortforklare Watergate ved å skulde på omstenda og på medarbeidarar. Romanar og annan prosa opptrer i landskapet til traume og paralyse, seier Baxter, og i staden for ein litteratur med protagonistar og antagonistar har vi fått ein litteratur som viftar med peikefingrar og leitar etter noen som kan få skulda. Han meiner at det har utvikla seg ein ny slags naturalisme, men i motsetnad til i naturalismen til Zola og Dreiser, er det denne gongen ikkje tilhøve i samfunnet som gjør dei litterære karakterane til offer; det er tilhøve i familien.

Eg veit ikkje i kva grad Baxter har rett, men det er ein interessant ståstad å sjå på litteraturen frå, i eit samfunn der folk er meir opptatt av forbruk enn av politikk. Som Baxter seier: ”Herskarane er glade når de kjenner dykk hjelpelause. Dei er nøgde når de trur det er familien som er kjelda til vanskane dykkar. Dei er begeistra når de slår frå dykk tanken på å slå dykk saman og handle politisk”.

I ei samling noveller som har arbeidet som fellesnemnar gir dette utgangspunktet god meining. Det har å gjøra med optimisme og pessimisme òg. For meg er det iallfall slik, at mye heller enn velskrivne dystopiar, vil eg ha litt rufsete litteratur som ikkje tar frå meg trua på livet og menneska. Så altså: Er det kvardagsheltar eller kvardagsoffer vi finn i antologien til Richard Ford?

Andre Dubus skriv om to unge brør som deler ei avisrute, og som skal på jobb etter å ha hørt foreldra krangle og slåss om natta. ”A Song for Doc” av James Alan McPherson er sjølve grunnkurset i skjønnlitterær handsaming av temaet arbeid. Novella handlar om ein gammal svart kelner som fortel ein ung yrkesbror om korleis ein legendarisk kollega blei pressa ut av arbeidslivet trass i at han meistra oppgåvene sine til perfeksjon. Elizabeth Strout fortel om ein eldre apotekar som tar vare på, og forelskar seg litt i den unge, lite robuste, kvinnelege medhjelparen sin, samtidig som han skal handtere eit komplisert privatliv. Ikkje spor av dysfunksjonalitet her.

Det er stort sett velkjente, framståande forfattarar som er representert i antologien til Ford. Fleire av dei er omsett til norsk. Eg har ikkje mange kritiske kommentarar til utvalet: Det nyttar ikkje å etterlyse forfattarar; tilfanget er enormt, og det hadde truleg vore mulig å setta saman både to og tre bøker til med 31 noveller i kvar, av like høg kvalitet. Var eg redaktør, ville eg valt andre bidrag frå Annie Proulx, Tobias Wolff og Ford sjølv. Eg likte ikkje så godt novellene til Ann Beattie og T. C. Boyle; den første er for kald og den siste legg for stor vekt på sluttpoenget – etter min smak, for her er det spørsmål om smak og behag, meir enn om kvalitetskontroll.

Den som vil lesa amerikansk novellekunst, har mye å velja mellom. Det kjem fleire antologiar kvart år, som summerer opp året som har gått. Ein kan få samlingar som er ordna tematisk, kronologisk eller geografisk. Eg har vore opptatt av amerikanske noveller i over tretti år og har lese antologiar i hopetal. Denne er ein av dei beste.

Blue Collar, White Collar, No Collar. Stories of Work. Novelleantologi. Redigert av Richard Ford. 607 sider. New York. Harper Perennial 2011.

fredag 15. juli 2011

Faulkner: Absalom, Absalom. Å lese en roman.

Fire dager har det tatt meg, aleine på hytta i skauen, å lese de 326 sidene denne romanen utgjør. Det at jeg har lest alle orda på disse sidene - er det nok til å si at jeg har lest romanen? Det er en komplisert og besynderlig tekst; den åpner seg og lukker seg igjen, åpner seg og lukker seg igjen. Men slik det alltid er i en leseprosess, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er en egenskap ved teksten, det kan også dreie seg om konsentrasjon og opplagthet hos meg som leser. Og jeg kan ikke med handa på hjertet si, at jeg kan føre en mye mer intelligent samtale om dette verket, enn jeg kunne gjort etter å ha pugga kronologien og genealogien som er gjengitt bakerst i boka, og som er uvurderlige for leseren som skal holde seg orientert i tekstens krumspring. Men jeg har da lest "Absalom, Absalom", ei kraftprøve for en leser.

Absalom er Bibelens Absalon, som blant annet tok livet av halvbror sin fordi han hadde krenka søstera deres. Denne fortellinga finner vi igjen i romanen, plassert i Faulkners ramme, det fiktive, men virkelighetsnære sørstatsområdet Yoknapatawpha County. Incesthistoria blir gått grundig etter i sømmene og har så mange bestanddeler at det ikke er åpenbart hva som er overgrep og hvem som skal fordømmes. Fortellinga om Bon, som blir drept av halvbroren Henry rett før han skal gifte seg med halvsøster Judith er hjertet i en mangfoldig organisme av makt, slekt, ære, kjærlighet, hat, lengsel og ikke minst skjebne. Og som i livet ellers, der som her, da som nå: Det er ikke lett å avgjøre hva som er hva - det er kanskje heller ikke verken nødvendig eller ønskelig.

Hovedhandlinga foregår samtidig med den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865. Romanen kan også leses som ei allegoriske framstilling av sørstatenes sammenbrudd og nederlag. Thomas Sutpen kommer som en slags Isak Sellanrå og slår seg ned i villmarka, men ulik Isak begynner han ikke i det små; han reiser en herregård med en fransk arkitekt som rådgiver og ei stor gruppe negerslaver som arbeidskraft. Han er enehersker på godset og blir en maktfaktor i lokalsamfunnet, men han mangler klokskap og ydmykhet samtidig som han sitter fast i verdier verden omkring han er i ferd med å forlate.

De som Faulkner har gjort til fortellere, er perifere i handlinga. Svigerinna til Sutpen, som riktignok hadde et ublidt møte med han i ungdommen, og en etterkommer etter den eneste mannen som hadde et vennskaplig forhold til godseieren. Denne mannen, Quentin, blir utfordra til å bringe fortellinga videre fordi han har akademiske ambisjoner og skal forlate hjembyen, trulig for godt. En tredje person som trekkes inn som forteller, er romkameraten til Quentin ved universitetet - en slags representant for de seirende nordstatene. Disse to fabulerer om det som må ha, eller kan ha, hendt, med utgangspunkt i de ytre kjensgjerningene. På denne måten får Faulkner også sagt noe om fortellerens makt.

Det er ei kraftprøve å lese denne romanen. Det er nesten ikke til å forestille seg hva slags kraftprøve det må ha vært å skrive den. Jeg kjenner Faulkners biografi bare overflatisk, men er motivert for å finne ut mer om åsssen denne mannen så ut inni. Det må ha krevd sitt å oversette den også, så oversetter Ole Pramli har krav på all respekt. Dette er ikke en tekst der løsningene uten videre ligger åpne, men uten at jeg kjenner originalen, ser det ut til at han har truffet mål nærmest hele tida.

Jeg har lest hver eneste side. Jeg er i stand til å si noe fornuftig om handlinga. Jeg kan gjøre rede for min personlige leseprosess og prøve meg på noen forsiktige tolkninger. Men har jeg tilegna meg teksten? Er det mulig å gjøre dette fullt ut? Absalom, Absalom er ikke et verk en legger bak seg. En kan sjølsagt åpne boka flere ganger; lese på kryss og tvers, ta sekundærlitteratur til hjelp og bygge oppunder med Faulkners øvrige verker. Det hadde kanskje vært bryet verdt, å la bokhøst være bokhøst og holde seg unna litterære diskusjoner i medier og litteraturhus, for å bruke et år eller to på dette verket.

Ingen enkle svar - Øystein Lønn

Eg måtte ha pause frå ei tyngre bok og plukka "Thomas Ribes femte sak" av Øystein Lønn ut av bokhylla. Dette er heller ingen lettvinn roman, eg har lese han før, men bøkene til denne forfattaren har den kvaliteten, at ein godt kan lese dei opp att og likevel oppleve noe nytt. For Lønn er gåtefull.

Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret. Eg tenkjer at eg ikke høyrer til noen av desse men må likevel innrømme at eg ikkje er heilt tilfreds, når eg har brukt tid på ein roman og sit att med spørsmål eg ikkje hadde da eg tok til med lesinga. Men kor mange svar har ein i det verkelege livet? Viss ein opplever samanheng, er det kanskje fordi ein har evna til å oversjå slikt som ein ikkje forstår. Det er fåfengt å lesa Lønn for å få svar; det meste ein kan håpe, er at ein skal betre til å formulere spørsmål.

"Thomas Ribes femte sak" er i tillegg ein slags kriminalroman. Ein lege er myrda, og politimannen Ribe, som har oppklart fire mordsaker der ofra har vore dommarar, får i oppdrag å løyse saka. Han må dra til heimstaden sin for å etterforske, og det viser seg snart at det ikkje berre er som etterforskar, at han er involvert. Dei impliserte inngår i eit innfløkt nettverk som har å gjøra med blant anna felles fortid, kjærleik og slektskap. Og Lønn er altså ikkje den som prioriterer å gi lesaren svar.

Øystein Lønn held seg gjerne til hovudsetningar, nesten utan andre bisetningar enn slike som startar med "som". Det gjør at teksten får eit referatpreg, men forfattaren nyttar stadig samanlikningar - mange av dei nokså dristige, og med den ekstra funksjonen at dei minnar lesaren på at det fins ei verd utafor det vesle avsnittet teksten handlar om. Dessutan er replikkvekslingane mange og lange, og dei gjør sitt til at teksten ikkje blir tørr.

Den som liker krimgåter, kan gjerne lesa denne boka både ein og to gongar. Den som liker at gåtene også blir løyst, bør kanskje finne noe anna.

torsdag 14. juli 2011

Faulkner: Dødens dager.

Jeg har lest for lite Faulkner. Målt opp mot hva? Har jeg snytt meg sjøl for lesegleder? Ikke usannsynlig. Har jeg gått glipp av viktig erkjennelse? Kanskje. Eller kan det handle om et ugjennomførbart prosjekt om å tilegne seg verdenslitteraturen, der det meste av Faulkners verk står igjen. Tampen brenner. Med et innslag av litterært jåleri? Hm.

Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede og utbytte. Jeg har lest "Mørk august" som kanskje er en pussig tittel på en roman som originalt heter "Light in August", med glede og utbytte. Jeg husker "Larmen og vreden" og "Det aller helligste" som verker der jeg innimellom fikk små støt av opplevelse, uten at jeg helt fikk tak på helheten. Den som leser Faulkner, må være konsentrert, og det er det ikke alltid jeg er.

Sommerens leseprosjekt er Faulkner. Seks verker gitt ut av Solum forlag på nittitallet.Den første er nå lest. "Dødens dager." 15 ulike personer veksler på for å gjennomføre fortellinga. Ingen unødige forklaringer; leseren må arbeide seg inn i stoffet - dette er ikke litteratur som en leser samtidig med at en gjør noe annet. Jeg leste de første 20 sidene fire ganger, siste gangen noterte jeg navn og familieforbindelser ved sida av, før jeg var klar for å gå videre.

Som tittelen antyder, er ikke dette ei lystig historie. Addie Bundren, mor til fem barn, gift med en stusslig kar som attpå til er gjerrig, ligger for døden når handlinga tar til. Cash, den eldste sønnen, snekrer kista mens hun ligger og hører på hammerslaga. Hun dør, og for å innfri et gammelt løfte, skal familien følge henne til hjemplassen hennes, trass i at en flom gjør vegen nærmest uframkommelig. Romanen har bibelske dimensjoner, og den forholder seg også til sentrale verk i verdenslitteraturen. (Den guddommelige komedien og Odysseen, kan oversetteren fortelle). Familien blir utsatt for tørke og brann, ulykker, utstøtelse og galskap.

Det er en sterk tekst, ikke veldig tung, sjøl om den noen steder er gåtefull. Til tider er den rørende, til tider grotesk. En er ikke nødvendigvis ferdig med boka når siste side er lest. Jeg skal ikke i gang med videre studier av "Dødens dager" i denne omgang, men ser fram til nye besøk i Faulkners univers.

1984 i 2011

Eg hugsar første gongen eg las 1984. Det var i 1968, det var sommar, og eg las romanen liggjande på eit teppe utanfor barndomsheimen min. Eg tenkte på at eg hadde levd i 16 år, og det sto att nye 16 år før vi var framme ved årstalet denne boka har som tittel. 16 år etter det ville det bli nytt årtusen - eit liv etter dette, kunne eg ikkje tenkje meg.

Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter i 1984 - ho er vaksen. Samfunnet George Orwell skildrar, er ikkje blitt noe av, og romanen var vel heller ikkje meint som ein spådom.

Rett nok er det slik, at Store Bror ser deg både her og der, og når makthavarane snakkar, er det slett ikkje utan innslag av nytale. Med den innvandringspolitikken vi har i dag, er det litt spesielt at vi held oss med eit inkluderingsdepartement, og ein kan jo merke seg vokabularet til Faremo når ho snakkar om krigane Noreg deltek i.

Kva så med romanen? Han har kanskje tapt seg litt. Orwell snakkar med store bokstavar, og teksten er rik på transportetappar. Men 1984 har spelt ei rolle som politisk dokument, og romanen har gitt oss noen felles metaforar til bruk mot overvaking i samfunnet, og det skal vi vera takksame for.

mandag 13. juni 2011

Lærere og sosialarbeidere i arbeid med elever - fagbok

Denne boka er viktigere enn den gir seg ut for å være. Det som dekkes av tittelen ”Sosialfaglig arbeid i skolen, om samarbeidet mellom lærer og sosialarbeider” dreier seg bare om en liten del av det boka handler om, og ikke en gang den viktigste. Ulrika Gustavsson og Nina Tømmerbakken skriver om hva sosialarbeideren kan supplere læreren med, og om hvor nødvendig det er at representanter for de to profesjonene har respekt og åpenhet for hverandres kunnskaper og metoder, for på denne måten å utgjøre uslåelige team i arbeidet med enkeltelever og grupper.

Krafta i denne boka handler om det konkrete arbeidet med elevene. Et stort antall eksempler henta fra forfatternes egen praksis, kombinert med relevant og jordnær refleksjon, gjør at denne boka vil være særs nyttig som håndbok for alle som jobber systematisk med elever på ungdomstrinnet, uansett profesjon.

Jeg kjenner forfatterne og veit litt om åssen de jobber, så forventningene til boka var høge. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymra i begynnelsen – eller kanskje snurt på pedagogenes vegne – på grunn av en tendens til å framstille skolen som et kaldt samfunn som tempereres når den varme sosionomen slipper inn. Men denne underordna tona forsvinner raskt. Hovedperspektivet kan oppsummeres i et sitat som bringes inn i boka på s. 101, der det heter at ”barn i själva verket inte har problem, utan bara färdigheter som de ännu inte har lärt sig”.

Ettersom jeg sjøl er skoleleder med erfaring fra ulike typer samarbeid med sosialarbeidere, har jeg ingen problemer med å skrive under på hvor viktig det er at skolene har sosialfaglige medarbeidere i virksomheten sin. Det er dessuten viktig at samarbeidet er organisert og planmessig, noe forfatterne er innom uten å gå djupt inn i, men dette er kanskje noen bør si noe utfyllende om etter hvert. Lesinga av denne boka har brakt meg et skritt videre, til dette spørsmålet: Når det er slik at skolen faktisk er et sted der alle barn og unge oppholder seg – hvorfor er det ikke slik at skolen blir oppfatta som det primære virkefeltet for andre instanser med barn og unge som virkefelt? Hvis medarbeiderne i barnevernstjeneste og ulike forebyggende avdelinger oppholdt seg i skolene på dagtid, ville de kommet mye tettere på. De ville i liten grad ha behov for meldinger – de ville møte problematikken sjøl. Kanskje ville de til og med bli ufarliggjort. Hvor er den første kommunen som tør?

Noe som begeistrer meg ekstra, er bruken av litterære og filosofiske sitater og henvisninger. Det forteller at forfatterne har et perspektiv ut over skolen og til sjølve det store og mangfoldige livet.

Jeg er ikke like begeistra for eksempler på forlagsslurv. Stavefeil i engelske sitater, og i navn. Manglende redigering, som gjør at en elev i et eksempel plutselig skifter navn, og et sted avløses den kollektive fortellerstemmen av ”jeg”.

Oppsummert: Jeg veit at forfatterne har slitt for å få ut denne boka, ved sida av full jobb. De bør slite litt til, slik at materialet kan presenteres i ei håndbok for arbeid med elever, spesielt på ungdomstrinnet. Det er ikke mye mer som skal til, enn å gi den eksisterende teksten en tittel som er i samsvar med hovedinnholdet.

tirsdag 17. mai 2011

Et mesterverk

Dsjata heter hovedpersonen i ”Den hvite kongen” av György Dragomán. Når handlinga tar til, er han elleve år, og faren hans blir bortført av sikkerhetspolitiet. Forfatteren navngir verken land eller by, men det er sannsynlig at det dreier seg om Romania. Dsjatas enorme lengsel etter faren er hovedtema i romanen, som er satt sammen av episoder, nesten som noveller, men med klar kronologi og et gjennomgående persongalleri.

Det er et hardt og brutalt samfunn som skildres i dette verket. Barna blir oppdratt med slag og spark, kommunikasjonen er prega av trusler og leiken til ungene går ofte på livet laus. Mora til Dsjata er prega av sorg og slit og har ikke mye overskudd for sønnen, men sjøl om hun først og fremst er straffende, er det likevel omsorg å spore. Farfaren er høgtstående partipamp; både han og farmora forakter sønnen og avskyr svigerdattera. Det eneste voksne mennesket ved sida av mora som møter hovedpersonen med varme, er sjøl en outsider som ikke opplever medmenneskelighet.

”Den hvite kongen” er stor kunst. Lesinga fører ikke til depresjon, men til oppmuntring. Grunnen til det er at forfatteren har skapt en romanfigur med stor vilje til å leve og erfare. Flere av kapitlene er prega av et livsmot og en komikk som kan minne om opplevelsene til Huckleberry Finn og liknende eventyrere i verdenslitteraturen. Det er ikke spor av sentimentalitet i romanen, og den ender på en måte som må tolkes dit, at viljestyrke og handlekraft hamler opp den svarte elendigheta og undertrykkelsen som preger dette samfunnet.

Jeg leste den svenske oversettelsen. Jeg er ikke 100 % hjemme i det svenske språket, men skjønner nok til å påstå at unge Dragomán må være en språkets mester. Boka ble utgitt på norsk for noen år sia, og det er over min forstand at den ikke fikk mer oppmerksomhet enn den gjorde.

lørdag 14. mai 2011

Roman for munnspel og gitar - Klassekampen 7/5-11

Eg veit ikkje stort om Brighton, men eg har eit overflatisk inntrykk av at folk som dreg til denne byen på sørkysten av England, først og fremst dreg for å slappe av og la seg bli skjemt bort. Dette gir byen eit visst preg av luksus og kanskje også dekadanse; ein stad der underdogen verkeleg kan få kjenne på korleis det er å vera underdog. Slik sett er det ikkje dumt av Øystein Wingaard Wolf å legga handlinga i den nye romanen sin til Brighton, for på denne måten får forfattaren fått kontrasten effektivt på plass.

Dagen før handlinga i ”Brighton blues” tek til, fyller hovudpersonen Daniel 18 år. I 67 stutte kapittel, kronologisk ordna over 130 sider, følgjer vi han gjennom sommaren.

Daniel har to lidenskapar – den vakre Sophia og bluesmusikken. Han har ei mor som er like overspent og krevjande som mor til Ask Burlefot, mens far hans for lengst har reist frå dei og slått seg ned som kakse i Frankrike. Så Daniel må velja seg andre farsfigurar. Den viktigaste blir den svarte bluesgitaristen Greyhound, med marsjandisehandlaren O’Brien på andreplass. Daniel gjør ein god jobb i butikken til denne mannen, som i tillegg er far til jenta han drømmer om.

Hovudtemaet i ”Brighton Blues” er velbrukt - ein ung mann strevar for å skape seg ein identitet. Ikkje alle unge menn klarer den jobben, men det gjør Daniel. Han knyter seg til tradisjonen gjennom bluesmusikken og myten som seier at denne musikkforma tilhører dei som er utstøytt. Mens kjærleiken til Sophia og håpet om å få ho, held han fast til nåtida og framtida. Og det er kampen hans for kjærleiken som driv handlinga framover.

I tillegg har han ein psykiatrisk diagnose når romanen byrjar, og han får enda ein før handlinga er slutt. For heilskapen i romanen hadde han ikkje trengt det, men forfattaren har gjort dette valet, og det forstyrrar ikkje. Det kan hende Wingaard Wolf vil seia noe om tilhøvet mellom sjukdom og sunnheit – at romanen mellom anna er eit subtilt verkemiddel i arbeidet for å utvide normalitetsomgrepet. Det er det i tilfelle berre å heie på.


Dei fleste bøkene til Øystein Wingaard Wolf er diktsamlingar. Han har også sunge eigne songar på CD. Poeten er verksam også i romanen. Språket er enkelt og effektivt; setningane for det meste stutte. Men det svingar av dei. Karakterane får både liv og lesarens sympati. ”Brighton blues” er rett og slett ei fin bok.

fredag 29. april 2011

Stafett.

Dipsolitteraten starta stafetten, Tehme Melck fulgte opp, og jeg utfordrer Janke til å plukke ut et nytt avsnitt fra ei første person-fortelling hun synes kan passe til å drive fortellinga framover.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.

..forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

fredag 15. april 2011

Lesa andres brev.

Det er noe ved brevforma som tiltalar meg, og noe av det beste eg les, er litterære brev. Kanskje fordi forfattarane uttrykkjer seg friare; dei treng ikkje tenkje så mye på forma, ettersom tekstane i utgangspunktet ikkje er tenkt for offentleggjering.

I ein fin, svensk bokblogg som heiter "Butter tar ordet" blei eg gjort kjent med korrespondansen mellom svenske Tomas Tranströmer og den norskætta amerikanaren Robert Bly. "Air Mail" heiter boka, som inneheld brev skrivne mellom 1964 og 1990. Interessante, velformulerte brev med diskusjonar om litteratur og samfunnsspørsmål. Og ikkje minst drøftingar om formuleringar, ettersom dei omsette einannan til morsmåla sine.

Eg har ikkje lese ut boka ennå, men kunne ikkje vente med å seia noe om ho, i tilfelle noen skulle stikke innom bloggen.

Tomas Tranströmer 80 år

Det er ikkje mange jubileumsfeiringar på denne bloggen, men i dag må det til. Den svenske poeten Tomas Tranströmer fyller 80 år. Tranströmer med den klåre stemma og dei melodiøse dikta er i verdseliten blant poetar. Eg set ingen høgare enn han, og i årevis har eg venta på jubelen over at han får nobelprisen. Hittil har det ikkje hendt, og ettersom han er redusert etter ein hjerneblødning, skal det vel noe til om det kjem fleire bøker frå han - sjølv om det har komme fleire bøker frå handa hans etter han blei sjuk.

Tranströmer har skrive ti diktsamlingar og noe prosa. Jan Erik Vold har omsett han til norsk og skrive opplysande og inspirerte artiklar om han.

onsdag 30. mars 2011

Mer Kyrklund: Om godheten

For den som leser for å få klarhet og sammenheng, er Willy Kyrklund et alternativ. Den som er ute etter å drømme seg bort eller finne tekster med karakterer å identifisere seg med, må se etter noe annet.

Kyrklund er en særdeles lite autoritær dikter. I tekstene hans står ulike stemmer mot hverandre, og i flere av dem er det ikke mulig å skille ut forfatterens stemme. Bortsett fra at det å være søkende, å reise tvil, er ei forfatterholdning i seg sjøl.

”Om godheten” kom i 1988 og er en av dikterens siste utgivelser; kanskje den siste. Ei flis av ei bok, men en er ikke ferdig med den etter ei gjennomlesing. I ”Om kyrklundheten” av Johan Sahlin får den sjangerbetegnelsen ”essayhybrid”, og det kan sikkert passe. Kyrklund trer tydeligere fram i denne teksten enn i de fleste andre av dem jeg kjenner til, uten at det betyr at leseren får fri.

Boka er delt i 16 kapitler. Noe er tydelig fiksjon, noe kan være sakprosa, noe kan være erindring, noe er poesi. Det som binder det hele sammen, er refleksjonen over godhetens vesen og funksjon. Han åpner med en tekst om forhold i naturen som er uten hensikt og går direkte over til å drøfte ”godhet” i en ulveflokk. I kapittel 9 blir jeg-personen invitert til te hos Gud, som framstår i en krokodilles skikkelse og utfordrer til samtale om tro og gode gjerninger. For å trekke fram to eksempler.

Hvis denne lille teksten beveger noen til å lese Kyrklund, har jeg gjort ei god gjerning. Eller?

søndag 27. mars 2011

Willy Kyrklunds Solange

Willy Kyrklund er ein diktar som ikkje har fått så mye merksemd i Noreg. Han blei født i Helsingfors i 1921, men han reknas som svensk forfattar, ettersom han budde i Sverige i heile sitt vaksne liv. Romanen Solange frå 1951 kom ut her til lands i omsetjing av Jan Erik Vold i 1996, og trass i at omsetjinga er langt frå så god som ein kunne venta frå den kanten, er boka absolutt verdt å lesa.

Kyrklund er ikkje ein du les for å slappe av; til det krev han altfor mye av lesaren. Han opptrer ikkje som tradisjonell forteljar – det er meir som om han slepper ulike karakterar eller stemmer laus i tekstane sine og let dei ytre seg og kommentere mot einannan, og den som les kan måtte leite etter trådane, eller gi opp og ta det som det er.

Solange er ein av dei enklast strukturerte tekstane til Kyrklund. Den handlar om livet til ei kvinne, frå ho blir født og til ho kanskje dør, og samlivet hennar med Hugo. I ”Mästaren Ma”, som skal komma på norsk denne våren, heiter det: ”Jag intresserar mig icke för människorna. Jag intresserar mig för människans villkor.” Dette kan vera ein nøkkel til lesinga av denne boka òg, men ein nøkkel ein må røske i låsen med. Samtidig må eg påpeike at Solange ikkje er ein kald tekst; hjertet til lesaren får også sitt.

I tilfelle det skulle vekke interessa for romanen, seier Kyrklund som innleiing til den andre delen av boka, i bokmålsomsetjinga til Vold: ”Denne fortellingen handler om Solange og Hugo og hva som senere ikke hendte. Den skal ikkje handle om det som hendte, hvilket er likegyldig; den skal bare handle om det som ikke hendte og om den kamp som utspilte seg i det som ikke hendte.”

Dette skulle seia litt om kva ein kan vente mellom permane i denne vesle boka. Sjølv har eg vore opptatt av Kyrklund dei siste femten åra. Han gir noe anna enn dei fleste forfattarane eg plar lesa; lesinga er dels trim for hjernen; dels jakt på og glede over friske og overraskande formuleringar. Eg ventar spent på omsetjinga av ”Mästaren Ma” og ”Polyfem forvandlad”, og spenninga knyter seg først og fremst til det som skjer rundt ei boklansering: Om det blir oppsving i interessa for denne stimulerande diktaren.

søndag 20. mars 2011

Kunstnarens ansvar

Det var vel nemnt her til lands òg, at Lars Norén sette opp eit teaterstykke med dømte kriminelle, som etter ei tid rømte, gjennomførte eit ran og drap to politimenn som følgde etter dei etter ranet, men saka fekk sjølvsagt ikkje slike dimensjonar hos oss, som hos grannen i aust. Det var så vidt eg la merke til det, og fikk slett ikkje med meg alle sidene ved ho.

Journalisten Elisabeth Åsbrink har skrive bok om denne saka – ”Smärtpunkten” – , som er svært interessant lesnad. For det handlar om mye meir enn å spele teater med farlege brotsmenn som misbruker tilliten til å gjøra nye brotsverk. To av skodespelarane var overtydde nazistar, og i dramaet ”Sju tre” spelte dei seg sjølve og fekk høve til å legga fram dei groteske synspunkta sine. Dette fekk mange til å reagere sterkt, og førte til ein heftig debatt i svenske media. Noe av debatten liknar på ein vi kjenner godt her heime, om tilhøvet mellom kunst og liv, men meir sett på spissen. Når to personar som speler roller med deira eige namn og framfører nazistiske synspunkt frå scena, er det da nazipropaganda eller teater? Og når Norén tillet slike at slike synspunkt blir framførte utan å bli motsagt, gir han dei legitimitet, eller er dei så groteske at dei avslører seg sjølv?

Ein av skodespelarane misbrukte permisjonane sine og tilliten og empatien til produsent Isa Stenberg til å gjøra kriminelle handlingar, og til slutt medverka han til drap. Kva ansvar hadde Norén og medarbeidarane hans for dette? Også ein heit debatt i svenske aviser.

I forma er ”Smärtpunkten” ei reportasjebok, men ho drøftar mange viktige prinsippspørsmål. Det som grip meg sterkast, handlar om kunstnarens ansvar, som verkeleg blir sett på spissen. Eg kjøpte boka billig i det svenske boksalet, og det kan godt hende ho framleis er tilgjengeleg for ein billig penge.

søndag 13. mars 2011

Litteratur på plate

Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.

Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.

Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.

Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.

søndag 6. mars 2011

På livet laus. Klassekampen 5/3-11

Ein roman om to unge, lesbiske kvinner som lid av depresjonar og panikkangst: Sjølv eg, som er mann, ein generasjon eldre enn forfattaren og heilt utan kjennskap til miljø som dei ho skriv om, kan gå rett inn i denne verda og kjenne at ho vedkjem meg. Så god er ”Baby Jane” av Sofi Oksanen. Det er eit suverent driv over teksten. Språket er kroppsnært og direkte: Det med ”show”, ikkje ”tell” er noe Oksanen meistrar fullt ut.

Baby Jane sjølv er berre nemnd ein gong i romanen – det er rollefiguren til Bette Davis i ein Hollywoodfilm frå 1962 om galskap og rivalisering mellom to systrer. Galskap er ikkje eit gangbart omgrep i same grad i dag, men psykiske lidingar kan vi snakke om, og det gjør Oksanen. Og kjærleik, hat, lengt og sjalusi.

Den som fortel historia, er ei ung kvinne som kjem til hovudstaden og eit stormande kjærleiksforhold med Piki, som er godt kjent både med storbyliv og kjærleik mellom kvinner. Dei har begge så mye å slite med at det blir vanskeleg for dei å klare seg i det gjengse arbeidslivet, så dei realiserer ein forretningsidé som går ut på å selja brukte truser og andre klesplagg på postordre til menn med spesielle interesser. Samlivet går skeis og forteljaren finn seg ein mann. Etter ei tid finn dei tilbake til einannan, men forteljaren er så sjalu på ei av Pikis venninner at det går over styr for ho. Og det viser seg også at lidingane til Piki er for store til at ho klarer å handtere dei.

Eg las denne boka på svensk i begeistringsrusen etter å ha lese ”Utrenskning” – ei bombe av ein roman som Oksanen fekk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor. Debutromanen hennes, ”Stalins kyr” har også vore å få på norsk noen år, men denne har ligge på vent sia 2005. Ho er ikkje så stort tenkt som ”Utrenskning”, men ho fyller formatet sitt like godt som mauren til Inger Hagerup og fortel at det er godt rom for dramatikk også innafor dei fire veggene i eit lite husvære i Helsingfors. Når forlaget først har fått kontrakt på å gi ut denne forfattaren på norsk, hadde det vore eit brotsverk å la boka ligga.

Og sjølv om det går på livet laus det meste av tida, er det også rom for komikk i romanen, først og fremst knytt til geskjeften dei to kvinnene driv. Men Oksanen er raus og legg ikkje opp til at lesaren skal le av kundane.

Eg er ikkje i tvil om at Morten Abildsnes har levert ein god norsk versjon av romanen til Sofi Oksanen. Men når eg han opp mot den svenske, ser eg at han nok kunne gjort noen djervare val for å gjøra teksten meir kompakt og sensuell. Eit døme ”Pling-pling-pling sa lysrørene etter hvert som de tentes i det ene rommet etter det andre og trakk menneskene med seg”. Svensk: ”Bling-bling-bling jagade lysrören varandra när de flammade upp i rom efter rom och drog människorna med sig.” På den eine sida er dette bagatellmessig; på den andre kan det hende det er verdslitteratur vi snakkar om. Og for den som ikkje les svensk, er dette ingen grunn til å halde seg vekk frå boka. Det kjem nok ikkje til å komma mange betre romanar på norsk i 2011.

Askildsen har alltid vært Askildsen

Da Kjell Askildsen debuterte med ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, var han 24 år. Det er nesten ikke til å tru at disse novellene er utgitt av en mann på 24 år. Det vil si skrevet av en mann på 22 – 23 år. Hadde det vært nå, ville han vært kalt en gutt.

For det er den samme Askildsen som ga ut ”Et stort øde landskap” 38 år seinere. Når jeg leser setningene i debutsamlinga, hører jeg stemma hans; den samme stemma som jeg har på kassett-lydbok med de seinere novellene. Det er den samme typen mellommenneskelige forhold han skriver om – eller kanskje heller: Han leste folk på samme måte da, som i de siste tekstene han har skrevet.

Jeg veit ikke hva geni er. Om det er noe annet enn ekstraordinært talent. Eller om det handler om å finne stoffet sitt tidlig i livet. Det er i hvert fall noe med Askildsen, som ikke vanligvis er å finne hos forfattere. Det er ikke noe som er ungt over disse novellene, men det er ikke gammelt heller.

Noe annet som slo meg ved denne lesinga, som ikke har slått meg når jeg har lest tekstene hans før. Det er noe Ibsen-aktig over måten han angriper forholdet mellom sannhet og løgn. Det skal jeg ha i bakhodet når jeg etter hvert leser de andre verkene hans om igjen.

Jan Myrdal

Eg las mye Myrdal på syttitalet, i likskap med dei fleste ml-arane med hang til boka. Det lærte eg mye av, både om litteratur og formuleringskunst. Litt om politikk òg, først og fremst om å lesa litteratur med politiske briller.

Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så lenge han ikkje skriv om jamstelling og homofili.

I ”I de svartare fanors tid” skriv han først og fremst om Strindberg. Informativt og inspirert, sjølv om ei og anna formulering får meg til å mistenkje han for å sjå seg sjølv som 1900-talets Strindberg. Eg har vore fascinert av denne diktaren heile mitt vaksne liv, ikkje minst på grunn av Myrdal, men det er ikkje mange av dei 75 banda som livsverket til denne diktaren utgjør, eg har lese. Det blir kanskje ikkje mange fleir heller, men eg må få tak i ”Svarta fanor”, og så set eg meg nok ned att med det eg har tilgjenge til i min eigen heim.

Myrdal skriv om Vilhelm Moberg og Ivar Lo-Johansson òg, og sjølv om eg har lese mye av desse to, blir leselista (og gjenleselista) mi lenger. Er det fleire enn eg som har eit håplaust livsprosjekt gåande – å skulle rekke over alt som gjør meg klokare og åndeleg rikare?

Det er sider ved den svenske litteraturen som alltid har tiltrekt meg. Openheit og respekt, den inkluderande holdninga mange forfattarar har til lesarane sine. Ekte folkelegheit. Vi finn det jo her i landet òg – hos Falkberget og Uppdal, for eksempel. Eller hos Prøysen og Sandbeck, men det verkar på meg som om denne tradisjonen er meir rotfesta hos naboen i aust.

Det er ei Sisyfos-oppgåve å skulle lesa seg gjennom alt ein bli trekt mot. Eg får lyst til å lesa meir Myrdal òg, og utan å dra samanlikninga for langt, blir det som å lesa essaya til Jan Erik Vold – det blir stadig meir ein må finna ut av. Men Sisyfos skal ha trivst med oppgåva si. Ein får sjå det som ein lagnad og halde fram å elske den.

fredag 4. mars 2011

Pakke i posten

Hvis noen leser dette, er det trolig folk som opp gjennom livet har hatt det med å oppsøke bokhandeler i en tilstand av opprømthet, for ikke å snakke om antikvariater eller bokavdelinga på loppemarkeder. Jeg har hatt det slik i femti år. Etter vi havna på Internett, har det tatt av helt. Først får en hjertebank i den virtuelle bokhandelen, og så kommer pakka i posten noen dager seinere, med tilsvarende påkjenninger.

Jeg fikk pakke i posten i går, med bøker fra den svenske mammut-ekvivalenten. Noen påstår at det norske boksalget er blitt for dominert av bestsellere, og det er også min opplevelse. Svenskene, derimot, går breiere ut, og såvel mainstreamlesere som særinger, får sitt.

Hva fikk så jeg?

György Dragomán: Den vita kungen. Rumensk forfatter; romanen er også kommet på norsk, og jeg merka meg Odd W. Suréns anmeldelse i Dag og Tid for noen år sia, gjengitt i essaysamlinga "Fra konseptene" høsten 2009. Jeg lagra i bakhuet at dette måtte være noe å få med seg, og muligheten burde være god, når boka nå er kommet i hus.

Lyrikvännen 3/10: Resor. Jeg abonnerte på dette tidsskriftet for tjue år sia og sa opp abonnementet av diffuse grunner. Det er ei side ved den svenske kulturen som tiltaler meg veldig, og som Lyrikvännen er typisk eksponent for. Det handler om respekt for publikum. Ikke forflating, ikke over-akademisk nedlatenhet. Veldig fint lite hefte, bl.a. med et suverent dikt av Inger Christensen. Må nok gjenoppta abonnementet, så får jeg med meg de fine årbøkene også.

Jan Myrdal: I de svartare fanors tid. Texter om litteratur, lögn och förbannad dikt. En kan si mye om Jan Myrdal, og det er nok av folk som gjør, og. Han er kunnskapsrik og velfomulert, det skal ingen ta fra han. Og han er en knivskarp logiker - så skarp at noen ganger blir det ikke plass igjen til empati. Men han hadde mye å si i dannelsesprosessen på søttitallet, og jeg gleder meg til å lese han igjen. Om Strindberg, f. eks.

Johan Sahlin: Om kyrklundheten. En doktoravhandling, rett og slett, med Willy Kyrklunds "Om godheten" som tema. Kyrklund: Gåtefull, stimulerende, i skjæringa mellom litteratur og filosofi. Jeg har hatt han framme nærmest kontinuerlig i femten år og kommer sikkert tilbake til han i dette forumet, hvis jeg klarer å holde det gående.

Steve Sem-Sandberg: De fattiga i Lodz. En murstein med jødeforfølgelsene som tema, som også finnes på norsk. Veldig positiv omtale hos kritikerne, men jeg lurer litt på om jeg kommer så langt at jeg får lest den.

Ruben Gallego: Vitt på svart. En sjølbiografisk roman om en handicappa gutt som vokser opp bå barnehjem i Sovjet. Hvis den holder det den lover, vil både hjernen og hjertet få sitt.

Elisabeth Åsbrink: Smärtpunkten. Boka om dramaet "Sju tre" av Lars Norén, som skulle spilles av tre kriminelle med lange dommer på seg. Det hele kom ut av kontroll, og det endte med drap på to politimenn. Jeg bestilte boka fordi jeg en gang i tida ble veldig grepet av ei bok med tilsvarende tema: "Stunder av verklighet" av Jan Jönsson - om oppføringa av Becketts Godot i Kumlafengselet og i New York.

Nå er det bare å gå i gang. Hva kosta herlighetene? 375 kr. totalt.

onsdag 2. mars 2011

Vanskjøtta blogg - ny frisk.

Når en først har starta opp en blogg om bøker med fire følgere, bør en vedlikeholde litt. Samtidig er det slik, at bloggskriving er et overskuddsfenomen, og kombinasjonen av krevende jobb og dårlig humør etter samlivsbrudd er kanskje ikke det beste grunnlaget.

Men jeg er så heldig at jeg får lov å anmelde bøker i Bokmagasinet, Klassekampen, og artiklene som publiseres der, får jeg lov å legge ut når de ikke lenger er ferskvare, så det skal jeg skjerpe meg og gjøre. Og kanskje noen linjer i tillegg ved leilighet. Spesielt hvis det kommer litt respons fra tid til annen.

Ein roman om løgna

”Vil du rømme med meg til verdens ende? Vi drar nå?”
Han hadde ristet på hodet, nølende. Næh. Næh. Snart mat. Hjemogeta.

Ein liten episode frå side 232 i ”Glitterscenen” av Monika Fagerholm, berre for å illustrere ein av kontrastane i det vesle samfunnet ho skildrar i romanen. Boka er eit framhald av ”Den amerikanske jenta” som kom på norsk i 2007, og det er mysteriet om ei jente som drukna og ein gut som hengte seg i 1969 som er utgangspunkt for begge romanane.

Da eg las den første av dei, var det som å stå framfor ein kommodeskuff så full av klesplagg at det var vanskeleg å få ho opp utan at det blei rot i systemet. Likevel har Fagerholm hatt stoff nok til enda ein roman, og etter eg har lese begge to, og følgd livet i Trakten gjennom to generasjonar i skuggen av fleire tragiske hendingar, har det meste falle på plass.

På omslaget står det at romanen er ein thriller, men det er han ikkje. Dei mystiske dødsfalla er rett nok til stades nesten heile tida, men det er ikkje jakta på oppklåring som driv handlinga framover. Handlinga blir rett og slett ikkje driven framover; forfattaren skiftar stadig synsvinkel og flyttar seg att og fram mellom tidsplana, og det er relasjonane mellom karakterane og kjenslene deira som er viktige. Sjalusi, misunning og angst. Men også vennskap og kjærleik, så mye som ein treng for å overleve i eit samfunn som dette. Og løgnene, som ein heile tida må halde ved like for å få det til å gå rundt.

Ein generasjon etter at tragedien fann stad, er han integrert i identiteten til bygdefolket. Det kan sjå ut som om det er ein vekselverknad mellom tragedien og kvardagen: Tragedien skaper bygda, og bygda skapte tragedien. På dette grunnlaget skal innbyggjarane leve vidare, og det går slett ikkje knirkefritt.

Eg har ikkje møtt på noen som skriv slik som Fagerholm. Ho skiftar mellom vekebladprega daglegspråk, indre monolog og ytre skildring, og ho er fleire gonger innom dei sentrale hendingane, sett frå ulike vinklar. Iblant kan ein mistenkje ho for ikkje heilt å lite på berekrafta i teksten sin, på grunn av repetisjonane, men det kan godt hende ho berre viser omsyn til lesarar som meg, som ikkje alltid klarer å henge med.

Somme verk – kanskje dei fleste – passar ikkje til alle temperament. Eg fann ikkje nerven i forteljinga og sleit for å halde på interessa, men er open for at det kan ha med meg å gjøra, ikkje minst etter å ha lese kollegaen min i Dag og Tid, som har funne mye av det same som meg i denne romanen, men som er langt meir begeistra. Så la ikkje innvendingane mine hindre noen i å finne fram ”Glitterscenen” – ein er ikkje forplikta til å lesa heile.

Vêrhardt - meldt i Klassekampen februar 2011

Når ein står framfor ein roman som har fått tittelen ”Brottsjøer” , er det lett å tenkje seg at det dreier seg om eit symboltungt verk, kanskje til og med av det melodramatiske slaget. Og det stemmer, iallfall delvis, for romanen av Claudie Gallay, nyss omsett til norsk av Kjell Olaf Jensen.

Handlinga utspeler seg i ein liten landsby heilt ute ved Atlanterhavskysten i Nord-Frankrike, ikkje langt frå heimen og gravplassen til skalden Jacques Prévert. Hovudpersonen er ei namnlaus kvinne i førtiårsalderen. Ho er der på ornitologisk feltarbeid samtidig som ho prøver å handtere sorga over kjærasten som nett døde frå ho.

På denne vesle staden er det akkurat så vêrhardt som ein kunne rekne med. Tilhøvet mellom innbyggjarane er prega av sterke kjensler – kjærleik og hat i rikt monn, og det er noen løyndommar der som bind dei saman; løyndommar som denne utanforståande kvinna får innsyn i.

Like etter at ho er komen, kjem det ein ukjent mann til landsbyen, og det viser seg at denne mannen har stor interesse av å finna ut av dei lokale gåtene. Lesarane forstår fort at denne mannen dessutan vil komma til å hjelpe hovudpersonen over sorga over kjærasten.

Karakterane nærmar seg klisjear, og intrigen liknar på noe ein har hørt om før. Når denne romanen likevel fungerer, er det fordi språket fungerer, og fordi forfattaren kan kunsten å stoppe før ho går over streken. Stilen er knapp og setningane stort sett stutte. Lange og gode replikkvekslingar får fram den beiske, men ikkje alltid kalde, tona mellom personane. Språket held rett og slett melodramaet i sjakk og let lesaren følgje handlinga med interesse gjennom heile romanen. Gallay kombinerer det føreseielege med ein viss originalitet, og det er kanskje det som er oppskrifta på ein litterær bestseljar.

Spenninga rundt avdekkinga av gåtene som pregar staden, gir forteljinga driv og nerve. Lesarar som er glade i spenning, og som er lei dagens overlessa kriminalromanar, vil ha noe å gle seg over her. Men dei som er ute etter nyskapande litteratur, vil vera best tent med å finna noe anna.

Verda utanfor heimen - meldt i Klassekampen jan. 2011

Tenk deg ei lita jente av ”god familie” som blir liggjande på sjukehus når det nærmar seg jul. Tida er rundt 1930, eit halvt hundreår før det var vanleg å legga inn foreldre saman med små pasientar. Ho får 25 marsipangrisar til trøyst og endar med å gi bort kvar einaste ein av medkjensle med dei som er dårlegare stilt.

Ho blir frisk, ho veks opp, og i 2005 debuterer Mia Berner som norsk forfattar, 82 år gammal. Da har ho nett komme tilbake til heimlandet etter ein kvinnealder i Sverige, der ho blant anna har virka som sosiolog og filosof. Likevel er ho kanskje best kjent som ektefelle og medarbeidar for poeten Pentti Saarikoski, ikkje minst på grunn av den vedunderlege minneboka ho skreiv om han og samlivet deira etter han gikk bort i 1983.

Etter denne boka skreiv ho tre romanar med utgangspunkt i barndom og oppvekst i storborgarskapet i Stavanger. At desse fire bøkene ennå ikkje er utgitt på norsk, er eit stort mysterium. Berner døde i 2009, og årets bok , ”Tretten”, er den andre boka som kjem posthumt. Diktsamlinga ”Et leskur for vinden” kom i 2009.

Tematikken i ”Tretten” er den same som i trilogien som kom på svensk for vel 20 år sia: Eigen barndom og oppvekst. Fleire av tekstane er heilt eller delvis å finna i dei to første romanane; det er så ein kan lure på om boka er gitt ut som plaster på såret for at desse bøkene ikkje er blitt del av den norske litteraturen. For det er ein fryd å lesa Mia Berner. Prosaen hennes er klar og ukomplisert, men likevel så nyansert at lesaren har ståande invitasjon til å dele inntrykk og kjensler med forfattaren.

Ho går rett på sak. Alt i den første teksten, som er på fire små sider, forstår vi at det handlar om ei nyfiken og tenksam lita jente som veks opp hos ein varm far og ei avvisande mor. Snart blir vi også introdusert for tenestejentene i rikmannsheimen, for besteforeldre, og for ulike leikekameratar som alle er dårlegare stilt enn Mia, men attraktive fordi dei hjelper henne å opne dørar til den spennande verda utanfor den skjerma heimen.

Boka er sett saman av anekdotiske forteljingar om livet hennes frå ho er om lag seks år til ho er om lag seksten. Ho heiter ”Tretten” fordi det skjer noe viktig på trettenårsdagen hennes, men det har nok også noe å gjøra med den stadige ”tretten” mellom henne og mora. Kampen mellom den vaksne kvinna og den vesle jenta er det mest sentrale temaet i tekstane, men det er ikkje så dominerande at det ikkje er rom for både komikk og ytre dramatikk i boka. Det er ei lita bok, og den som har lita tid, kjem seg lett gjennom ho på eit par timar.

Men har ein lita tid, bør ein heller finna på noe anna. For ”Tretten” er prosa som har vore lagra i lang tid, og den skal nytas langsamt. Helst hadde eg ønskt at boka er ein forsmak på den sjølvbiografiske prosaen til Mia Berner, og at Juritzen eller andre forleggjarar tar ansvar for å gjøra den svenske forfattarskapen hennes tilgjengeleg for norske lesarar, omsett eller i svensk språkdrakt.

Ein ålreit roman - meldt i Klassekampen des. 2010

Den nye romanen av Jonny Halberg heiter ”En norsk tragedie”, og med ein slik tittel fortel forfattaren mye. At det er ei tragisk forteljing som går føre seg i Noreg, sjølvsagt, men han seier også noe om ambisjonsnivået sitt, 75 år etter at Theodore Dreiser gav ut ”An American Tragedy” – ”the worst-written great novel in the world.” Og la det bli sagt med ein gong: Romanen til Halberg er ikkje dårleg skriven, men heller ikkje noen stor roman.

Handlinga er lagt til Elvestad, sør i Gudbrandsdalen, der forteljingane til Halberg plar utspele seg. Hovudpersonen er Mattis Grini, ein eks-intellektuell mann i førtiåra som har komme heim til barndomsbygda for å arbeide som gardskar og kople av med Morgan Kane. Ei natt vaknar han av sirener og følgjer lyden, for å finna ut at ein gard i bygda står i brann. Eigaren er ein tidlegare kamerat av Mattis, som tidleg la han for hat. Nå er han forsvunnen, men han set stadig spor etter seg utover i forteljinga. Mattis tek seg av den eksotiske sambuaren hans og involverer seg både med henne og venninna hennar, kvar for seg og samtidig, og slikt må jo ende tragisk.

Det er Mattis som fortel det meste av historia, men han får hjelp av den nokså anonyme ”pastoren”, som fokuserer på hovudkonflikten i bygda, mellom ein tradisjonell patriark med stor gard, og ein rik oppkomling med store planar og liten respekt for verdiane i bondesamfunnet. Denne konflikten ytrar seg i blant på brutalt vis, og Mattis unngår han heller ikkje. Første del av romanen endar med at han blir fengsla, etter å ha blitt tirra så kraftig at han mista styringa over seg sjølv og skamslo to mann.

Halberg er ikkje berre prosaist; han har også skrive filmmanus, og det er lett å tenkje seg teksten omskapt til film. Miljøet er tydeleg teikna, og han har ei heldig hand med dei dramatiske opptrinna. Boka er fylt av dystre, desillusjonerte karakterar, og det er toppen eit par av dei som står oppreist når handlinga er over. Somme av dei tenderer mot klisjéen, og det er ikkje alle som har ein tydeleg funksjon i romanen, men i det store og heile fungerer personteikninga godt.
Kamper som den mellom bonden Hans Røed og kapitalisten Finn Sletten kjenner ein att både frå Hollywood og Hamsun, og eg synes det er her Halberg har lykkas best. Eg er meir i tvil om den delen av handlinga som dreier seg om den forsvunne Håkon Sundin – eg får rett og slett ikkje tak i relevansen. Viss ikkje forteljinga på denne måten skal få ein allegorisk dimensjon som denne lesaren ikkje har føresetnader til å forstå.

”En norsk tragedie” kan oppsummeras som ein ålreit roman, men han vil kanskje ikkje bli ståande som det litterære standardverket ein vil gå til for å finna ut kva som skar seg i Noreg rett etter det siste tusenårsskiftet.