Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.
Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.
Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.
Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar