tirsdag 17. mai 2011

Et mesterverk

Dsjata heter hovedpersonen i ”Den hvite kongen” av György Dragomán. Når handlinga tar til, er han elleve år, og faren hans blir bortført av sikkerhetspolitiet. Forfatteren navngir verken land eller by, men det er sannsynlig at det dreier seg om Romania. Dsjatas enorme lengsel etter faren er hovedtema i romanen, som er satt sammen av episoder, nesten som noveller, men med klar kronologi og et gjennomgående persongalleri.

Det er et hardt og brutalt samfunn som skildres i dette verket. Barna blir oppdratt med slag og spark, kommunikasjonen er prega av trusler og leiken til ungene går ofte på livet laus. Mora til Dsjata er prega av sorg og slit og har ikke mye overskudd for sønnen, men sjøl om hun først og fremst er straffende, er det likevel omsorg å spore. Farfaren er høgtstående partipamp; både han og farmora forakter sønnen og avskyr svigerdattera. Det eneste voksne mennesket ved sida av mora som møter hovedpersonen med varme, er sjøl en outsider som ikke opplever medmenneskelighet.

”Den hvite kongen” er stor kunst. Lesinga fører ikke til depresjon, men til oppmuntring. Grunnen til det er at forfatteren har skapt en romanfigur med stor vilje til å leve og erfare. Flere av kapitlene er prega av et livsmot og en komikk som kan minne om opplevelsene til Huckleberry Finn og liknende eventyrere i verdenslitteraturen. Det er ikke spor av sentimentalitet i romanen, og den ender på en måte som må tolkes dit, at viljestyrke og handlekraft hamler opp den svarte elendigheta og undertrykkelsen som preger dette samfunnet.

Jeg leste den svenske oversettelsen. Jeg er ikke 100 % hjemme i det svenske språket, men skjønner nok til å påstå at unge Dragomán må være en språkets mester. Boka ble utgitt på norsk for noen år sia, og det er over min forstand at den ikke fikk mer oppmerksomhet enn den gjorde.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar