Fire dager har det tatt meg, aleine på hytta i skauen, å lese de 326 sidene denne romanen utgjør. Det at jeg har lest alle orda på disse sidene - er det nok til å si at jeg har lest romanen? Det er en komplisert og besynderlig tekst; den åpner seg og lukker seg igjen, åpner seg og lukker seg igjen. Men slik det alltid er i en leseprosess, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er en egenskap ved teksten, det kan også dreie seg om konsentrasjon og opplagthet hos meg som leser. Og jeg kan ikke med handa på hjertet si, at jeg kan føre en mye mer intelligent samtale om dette verket, enn jeg kunne gjort etter å ha pugga kronologien og genealogien som er gjengitt bakerst i boka, og som er uvurderlige for leseren som skal holde seg orientert i tekstens krumspring. Men jeg har da lest "Absalom, Absalom", ei kraftprøve for en leser.
Absalom er Bibelens Absalon, som blant annet tok livet av halvbror sin fordi han hadde krenka søstera deres. Denne fortellinga finner vi igjen i romanen, plassert i Faulkners ramme, det fiktive, men virkelighetsnære sørstatsområdet Yoknapatawpha County. Incesthistoria blir gått grundig etter i sømmene og har så mange bestanddeler at det ikke er åpenbart hva som er overgrep og hvem som skal fordømmes. Fortellinga om Bon, som blir drept av halvbroren Henry rett før han skal gifte seg med halvsøster Judith er hjertet i en mangfoldig organisme av makt, slekt, ære, kjærlighet, hat, lengsel og ikke minst skjebne. Og som i livet ellers, der som her, da som nå: Det er ikke lett å avgjøre hva som er hva - det er kanskje heller ikke verken nødvendig eller ønskelig.
Hovedhandlinga foregår samtidig med den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865. Romanen kan også leses som ei allegoriske framstilling av sørstatenes sammenbrudd og nederlag. Thomas Sutpen kommer som en slags Isak Sellanrå og slår seg ned i villmarka, men ulik Isak begynner han ikke i det små; han reiser en herregård med en fransk arkitekt som rådgiver og ei stor gruppe negerslaver som arbeidskraft. Han er enehersker på godset og blir en maktfaktor i lokalsamfunnet, men han mangler klokskap og ydmykhet samtidig som han sitter fast i verdier verden omkring han er i ferd med å forlate.
De som Faulkner har gjort til fortellere, er perifere i handlinga. Svigerinna til Sutpen, som riktignok hadde et ublidt møte med han i ungdommen, og en etterkommer etter den eneste mannen som hadde et vennskaplig forhold til godseieren. Denne mannen, Quentin, blir utfordra til å bringe fortellinga videre fordi han har akademiske ambisjoner og skal forlate hjembyen, trulig for godt. En tredje person som trekkes inn som forteller, er romkameraten til Quentin ved universitetet - en slags representant for de seirende nordstatene. Disse to fabulerer om det som må ha, eller kan ha, hendt, med utgangspunkt i de ytre kjensgjerningene. På denne måten får Faulkner også sagt noe om fortellerens makt.
Det er ei kraftprøve å lese denne romanen. Det er nesten ikke til å forestille seg hva slags kraftprøve det må ha vært å skrive den. Jeg kjenner Faulkners biografi bare overflatisk, men er motivert for å finne ut mer om åsssen denne mannen så ut inni. Det må ha krevd sitt å oversette den også, så oversetter Ole Pramli har krav på all respekt. Dette er ikke en tekst der løsningene uten videre ligger åpne, men uten at jeg kjenner originalen, ser det ut til at han har truffet mål nærmest hele tida.
Jeg har lest hver eneste side. Jeg er i stand til å si noe fornuftig om handlinga. Jeg kan gjøre rede for min personlige leseprosess og prøve meg på noen forsiktige tolkninger. Men har jeg tilegna meg teksten? Er det mulig å gjøre dette fullt ut? Absalom, Absalom er ikke et verk en legger bak seg. En kan sjølsagt åpne boka flere ganger; lese på kryss og tvers, ta sekundærlitteratur til hjelp og bygge oppunder med Faulkners øvrige verker. Det hadde kanskje vært bryet verdt, å la bokhøst være bokhøst og holde seg unna litterære diskusjoner i medier og litteraturhus, for å bruke et år eller to på dette verket.
fredag 15. juli 2011
Ingen enkle svar - Øystein Lønn
Eg måtte ha pause frå ei tyngre bok og plukka "Thomas Ribes femte sak" av Øystein Lønn ut av bokhylla. Dette er heller ingen lettvinn roman, eg har lese han før, men bøkene til denne forfattaren har den kvaliteten, at ein godt kan lese dei opp att og likevel oppleve noe nytt. For Lønn er gåtefull.
Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret. Eg tenkjer at eg ikke høyrer til noen av desse men må likevel innrømme at eg ikkje er heilt tilfreds, når eg har brukt tid på ein roman og sit att med spørsmål eg ikkje hadde da eg tok til med lesinga. Men kor mange svar har ein i det verkelege livet? Viss ein opplever samanheng, er det kanskje fordi ein har evna til å oversjå slikt som ein ikkje forstår. Det er fåfengt å lesa Lønn for å få svar; det meste ein kan håpe, er at ein skal betre til å formulere spørsmål.
"Thomas Ribes femte sak" er i tillegg ein slags kriminalroman. Ein lege er myrda, og politimannen Ribe, som har oppklart fire mordsaker der ofra har vore dommarar, får i oppdrag å løyse saka. Han må dra til heimstaden sin for å etterforske, og det viser seg snart at det ikkje berre er som etterforskar, at han er involvert. Dei impliserte inngår i eit innfløkt nettverk som har å gjøra med blant anna felles fortid, kjærleik og slektskap. Og Lønn er altså ikkje den som prioriterer å gi lesaren svar.
Øystein Lønn held seg gjerne til hovudsetningar, nesten utan andre bisetningar enn slike som startar med "som". Det gjør at teksten får eit referatpreg, men forfattaren nyttar stadig samanlikningar - mange av dei nokså dristige, og med den ekstra funksjonen at dei minnar lesaren på at det fins ei verd utafor det vesle avsnittet teksten handlar om. Dessutan er replikkvekslingane mange og lange, og dei gjør sitt til at teksten ikkje blir tørr.
Den som liker krimgåter, kan gjerne lesa denne boka både ein og to gongar. Den som liker at gåtene også blir løyst, bør kanskje finne noe anna.
Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret. Eg tenkjer at eg ikke høyrer til noen av desse men må likevel innrømme at eg ikkje er heilt tilfreds, når eg har brukt tid på ein roman og sit att med spørsmål eg ikkje hadde da eg tok til med lesinga. Men kor mange svar har ein i det verkelege livet? Viss ein opplever samanheng, er det kanskje fordi ein har evna til å oversjå slikt som ein ikkje forstår. Det er fåfengt å lesa Lønn for å få svar; det meste ein kan håpe, er at ein skal betre til å formulere spørsmål.
"Thomas Ribes femte sak" er i tillegg ein slags kriminalroman. Ein lege er myrda, og politimannen Ribe, som har oppklart fire mordsaker der ofra har vore dommarar, får i oppdrag å løyse saka. Han må dra til heimstaden sin for å etterforske, og det viser seg snart at det ikkje berre er som etterforskar, at han er involvert. Dei impliserte inngår i eit innfløkt nettverk som har å gjøra med blant anna felles fortid, kjærleik og slektskap. Og Lønn er altså ikkje den som prioriterer å gi lesaren svar.
Øystein Lønn held seg gjerne til hovudsetningar, nesten utan andre bisetningar enn slike som startar med "som". Det gjør at teksten får eit referatpreg, men forfattaren nyttar stadig samanlikningar - mange av dei nokså dristige, og med den ekstra funksjonen at dei minnar lesaren på at det fins ei verd utafor det vesle avsnittet teksten handlar om. Dessutan er replikkvekslingane mange og lange, og dei gjør sitt til at teksten ikkje blir tørr.
Den som liker krimgåter, kan gjerne lesa denne boka både ein og to gongar. Den som liker at gåtene også blir løyst, bør kanskje finne noe anna.
torsdag 14. juli 2011
Faulkner: Dødens dager.
Jeg har lest for lite Faulkner. Målt opp mot hva? Har jeg snytt meg sjøl for lesegleder? Ikke usannsynlig. Har jeg gått glipp av viktig erkjennelse? Kanskje. Eller kan det handle om et ugjennomførbart prosjekt om å tilegne seg verdenslitteraturen, der det meste av Faulkners verk står igjen. Tampen brenner. Med et innslag av litterært jåleri? Hm.
Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede og utbytte. Jeg har lest "Mørk august" som kanskje er en pussig tittel på en roman som originalt heter "Light in August", med glede og utbytte. Jeg husker "Larmen og vreden" og "Det aller helligste" som verker der jeg innimellom fikk små støt av opplevelse, uten at jeg helt fikk tak på helheten. Den som leser Faulkner, må være konsentrert, og det er det ikke alltid jeg er.
Sommerens leseprosjekt er Faulkner. Seks verker gitt ut av Solum forlag på nittitallet.Den første er nå lest. "Dødens dager." 15 ulike personer veksler på for å gjennomføre fortellinga. Ingen unødige forklaringer; leseren må arbeide seg inn i stoffet - dette er ikke litteratur som en leser samtidig med at en gjør noe annet. Jeg leste de første 20 sidene fire ganger, siste gangen noterte jeg navn og familieforbindelser ved sida av, før jeg var klar for å gå videre.
Som tittelen antyder, er ikke dette ei lystig historie. Addie Bundren, mor til fem barn, gift med en stusslig kar som attpå til er gjerrig, ligger for døden når handlinga tar til. Cash, den eldste sønnen, snekrer kista mens hun ligger og hører på hammerslaga. Hun dør, og for å innfri et gammelt løfte, skal familien følge henne til hjemplassen hennes, trass i at en flom gjør vegen nærmest uframkommelig. Romanen har bibelske dimensjoner, og den forholder seg også til sentrale verk i verdenslitteraturen. (Den guddommelige komedien og Odysseen, kan oversetteren fortelle). Familien blir utsatt for tørke og brann, ulykker, utstøtelse og galskap.
Det er en sterk tekst, ikke veldig tung, sjøl om den noen steder er gåtefull. Til tider er den rørende, til tider grotesk. En er ikke nødvendigvis ferdig med boka når siste side er lest. Jeg skal ikke i gang med videre studier av "Dødens dager" i denne omgang, men ser fram til nye besøk i Faulkners univers.
Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede og utbytte. Jeg har lest "Mørk august" som kanskje er en pussig tittel på en roman som originalt heter "Light in August", med glede og utbytte. Jeg husker "Larmen og vreden" og "Det aller helligste" som verker der jeg innimellom fikk små støt av opplevelse, uten at jeg helt fikk tak på helheten. Den som leser Faulkner, må være konsentrert, og det er det ikke alltid jeg er.
Sommerens leseprosjekt er Faulkner. Seks verker gitt ut av Solum forlag på nittitallet.Den første er nå lest. "Dødens dager." 15 ulike personer veksler på for å gjennomføre fortellinga. Ingen unødige forklaringer; leseren må arbeide seg inn i stoffet - dette er ikke litteratur som en leser samtidig med at en gjør noe annet. Jeg leste de første 20 sidene fire ganger, siste gangen noterte jeg navn og familieforbindelser ved sida av, før jeg var klar for å gå videre.
Som tittelen antyder, er ikke dette ei lystig historie. Addie Bundren, mor til fem barn, gift med en stusslig kar som attpå til er gjerrig, ligger for døden når handlinga tar til. Cash, den eldste sønnen, snekrer kista mens hun ligger og hører på hammerslaga. Hun dør, og for å innfri et gammelt løfte, skal familien følge henne til hjemplassen hennes, trass i at en flom gjør vegen nærmest uframkommelig. Romanen har bibelske dimensjoner, og den forholder seg også til sentrale verk i verdenslitteraturen. (Den guddommelige komedien og Odysseen, kan oversetteren fortelle). Familien blir utsatt for tørke og brann, ulykker, utstøtelse og galskap.
Det er en sterk tekst, ikke veldig tung, sjøl om den noen steder er gåtefull. Til tider er den rørende, til tider grotesk. En er ikke nødvendigvis ferdig med boka når siste side er lest. Jeg skal ikke i gang med videre studier av "Dødens dager" i denne omgang, men ser fram til nye besøk i Faulkners univers.
1984 i 2011
Eg hugsar første gongen eg las 1984. Det var i 1968, det var sommar, og eg las romanen liggjande på eit teppe utanfor barndomsheimen min. Eg tenkte på at eg hadde levd i 16 år, og det sto att nye 16 år før vi var framme ved årstalet denne boka har som tittel. 16 år etter det ville det bli nytt årtusen - eit liv etter dette, kunne eg ikkje tenkje meg.
Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter i 1984 - ho er vaksen. Samfunnet George Orwell skildrar, er ikkje blitt noe av, og romanen var vel heller ikkje meint som ein spådom.
Rett nok er det slik, at Store Bror ser deg både her og der, og når makthavarane snakkar, er det slett ikkje utan innslag av nytale. Med den innvandringspolitikken vi har i dag, er det litt spesielt at vi held oss med eit inkluderingsdepartement, og ein kan jo merke seg vokabularet til Faremo når ho snakkar om krigane Noreg deltek i.
Kva så med romanen? Han har kanskje tapt seg litt. Orwell snakkar med store bokstavar, og teksten er rik på transportetappar. Men 1984 har spelt ei rolle som politisk dokument, og romanen har gitt oss noen felles metaforar til bruk mot overvaking i samfunnet, og det skal vi vera takksame for.
Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter i 1984 - ho er vaksen. Samfunnet George Orwell skildrar, er ikkje blitt noe av, og romanen var vel heller ikkje meint som ein spådom.
Rett nok er det slik, at Store Bror ser deg både her og der, og når makthavarane snakkar, er det slett ikkje utan innslag av nytale. Med den innvandringspolitikken vi har i dag, er det litt spesielt at vi held oss med eit inkluderingsdepartement, og ein kan jo merke seg vokabularet til Faremo når ho snakkar om krigane Noreg deltek i.
Kva så med romanen? Han har kanskje tapt seg litt. Orwell snakkar med store bokstavar, og teksten er rik på transportetappar. Men 1984 har spelt ei rolle som politisk dokument, og romanen har gitt oss noen felles metaforar til bruk mot overvaking i samfunnet, og det skal vi vera takksame for.
Abonner på:
Innlegg (Atom)