onsdag 30. mars 2011

Mer Kyrklund: Om godheten

For den som leser for å få klarhet og sammenheng, er Willy Kyrklund et alternativ. Den som er ute etter å drømme seg bort eller finne tekster med karakterer å identifisere seg med, må se etter noe annet.

Kyrklund er en særdeles lite autoritær dikter. I tekstene hans står ulike stemmer mot hverandre, og i flere av dem er det ikke mulig å skille ut forfatterens stemme. Bortsett fra at det å være søkende, å reise tvil, er ei forfatterholdning i seg sjøl.

”Om godheten” kom i 1988 og er en av dikterens siste utgivelser; kanskje den siste. Ei flis av ei bok, men en er ikke ferdig med den etter ei gjennomlesing. I ”Om kyrklundheten” av Johan Sahlin får den sjangerbetegnelsen ”essayhybrid”, og det kan sikkert passe. Kyrklund trer tydeligere fram i denne teksten enn i de fleste andre av dem jeg kjenner til, uten at det betyr at leseren får fri.

Boka er delt i 16 kapitler. Noe er tydelig fiksjon, noe kan være sakprosa, noe kan være erindring, noe er poesi. Det som binder det hele sammen, er refleksjonen over godhetens vesen og funksjon. Han åpner med en tekst om forhold i naturen som er uten hensikt og går direkte over til å drøfte ”godhet” i en ulveflokk. I kapittel 9 blir jeg-personen invitert til te hos Gud, som framstår i en krokodilles skikkelse og utfordrer til samtale om tro og gode gjerninger. For å trekke fram to eksempler.

Hvis denne lille teksten beveger noen til å lese Kyrklund, har jeg gjort ei god gjerning. Eller?

søndag 27. mars 2011

Willy Kyrklunds Solange

Willy Kyrklund er ein diktar som ikkje har fått så mye merksemd i Noreg. Han blei født i Helsingfors i 1921, men han reknas som svensk forfattar, ettersom han budde i Sverige i heile sitt vaksne liv. Romanen Solange frå 1951 kom ut her til lands i omsetjing av Jan Erik Vold i 1996, og trass i at omsetjinga er langt frå så god som ein kunne venta frå den kanten, er boka absolutt verdt å lesa.

Kyrklund er ikkje ein du les for å slappe av; til det krev han altfor mye av lesaren. Han opptrer ikkje som tradisjonell forteljar – det er meir som om han slepper ulike karakterar eller stemmer laus i tekstane sine og let dei ytre seg og kommentere mot einannan, og den som les kan måtte leite etter trådane, eller gi opp og ta det som det er.

Solange er ein av dei enklast strukturerte tekstane til Kyrklund. Den handlar om livet til ei kvinne, frå ho blir født og til ho kanskje dør, og samlivet hennar med Hugo. I ”Mästaren Ma”, som skal komma på norsk denne våren, heiter det: ”Jag intresserar mig icke för människorna. Jag intresserar mig för människans villkor.” Dette kan vera ein nøkkel til lesinga av denne boka òg, men ein nøkkel ein må røske i låsen med. Samtidig må eg påpeike at Solange ikkje er ein kald tekst; hjertet til lesaren får også sitt.

I tilfelle det skulle vekke interessa for romanen, seier Kyrklund som innleiing til den andre delen av boka, i bokmålsomsetjinga til Vold: ”Denne fortellingen handler om Solange og Hugo og hva som senere ikke hendte. Den skal ikkje handle om det som hendte, hvilket er likegyldig; den skal bare handle om det som ikke hendte og om den kamp som utspilte seg i det som ikke hendte.”

Dette skulle seia litt om kva ein kan vente mellom permane i denne vesle boka. Sjølv har eg vore opptatt av Kyrklund dei siste femten åra. Han gir noe anna enn dei fleste forfattarane eg plar lesa; lesinga er dels trim for hjernen; dels jakt på og glede over friske og overraskande formuleringar. Eg ventar spent på omsetjinga av ”Mästaren Ma” og ”Polyfem forvandlad”, og spenninga knyter seg først og fremst til det som skjer rundt ei boklansering: Om det blir oppsving i interessa for denne stimulerande diktaren.

søndag 20. mars 2011

Kunstnarens ansvar

Det var vel nemnt her til lands òg, at Lars Norén sette opp eit teaterstykke med dømte kriminelle, som etter ei tid rømte, gjennomførte eit ran og drap to politimenn som følgde etter dei etter ranet, men saka fekk sjølvsagt ikkje slike dimensjonar hos oss, som hos grannen i aust. Det var så vidt eg la merke til det, og fikk slett ikkje med meg alle sidene ved ho.

Journalisten Elisabeth Åsbrink har skrive bok om denne saka – ”Smärtpunkten” – , som er svært interessant lesnad. For det handlar om mye meir enn å spele teater med farlege brotsmenn som misbruker tilliten til å gjøra nye brotsverk. To av skodespelarane var overtydde nazistar, og i dramaet ”Sju tre” spelte dei seg sjølve og fekk høve til å legga fram dei groteske synspunkta sine. Dette fekk mange til å reagere sterkt, og førte til ein heftig debatt i svenske media. Noe av debatten liknar på ein vi kjenner godt her heime, om tilhøvet mellom kunst og liv, men meir sett på spissen. Når to personar som speler roller med deira eige namn og framfører nazistiske synspunkt frå scena, er det da nazipropaganda eller teater? Og når Norén tillet slike at slike synspunkt blir framførte utan å bli motsagt, gir han dei legitimitet, eller er dei så groteske at dei avslører seg sjølv?

Ein av skodespelarane misbrukte permisjonane sine og tilliten og empatien til produsent Isa Stenberg til å gjøra kriminelle handlingar, og til slutt medverka han til drap. Kva ansvar hadde Norén og medarbeidarane hans for dette? Også ein heit debatt i svenske aviser.

I forma er ”Smärtpunkten” ei reportasjebok, men ho drøftar mange viktige prinsippspørsmål. Det som grip meg sterkast, handlar om kunstnarens ansvar, som verkeleg blir sett på spissen. Eg kjøpte boka billig i det svenske boksalet, og det kan godt hende ho framleis er tilgjengeleg for ein billig penge.

søndag 13. mars 2011

Litteratur på plate

Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.

Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.

Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.

Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.

søndag 6. mars 2011

På livet laus. Klassekampen 5/3-11

Ein roman om to unge, lesbiske kvinner som lid av depresjonar og panikkangst: Sjølv eg, som er mann, ein generasjon eldre enn forfattaren og heilt utan kjennskap til miljø som dei ho skriv om, kan gå rett inn i denne verda og kjenne at ho vedkjem meg. Så god er ”Baby Jane” av Sofi Oksanen. Det er eit suverent driv over teksten. Språket er kroppsnært og direkte: Det med ”show”, ikkje ”tell” er noe Oksanen meistrar fullt ut.

Baby Jane sjølv er berre nemnd ein gong i romanen – det er rollefiguren til Bette Davis i ein Hollywoodfilm frå 1962 om galskap og rivalisering mellom to systrer. Galskap er ikkje eit gangbart omgrep i same grad i dag, men psykiske lidingar kan vi snakke om, og det gjør Oksanen. Og kjærleik, hat, lengt og sjalusi.

Den som fortel historia, er ei ung kvinne som kjem til hovudstaden og eit stormande kjærleiksforhold med Piki, som er godt kjent både med storbyliv og kjærleik mellom kvinner. Dei har begge så mye å slite med at det blir vanskeleg for dei å klare seg i det gjengse arbeidslivet, så dei realiserer ein forretningsidé som går ut på å selja brukte truser og andre klesplagg på postordre til menn med spesielle interesser. Samlivet går skeis og forteljaren finn seg ein mann. Etter ei tid finn dei tilbake til einannan, men forteljaren er så sjalu på ei av Pikis venninner at det går over styr for ho. Og det viser seg også at lidingane til Piki er for store til at ho klarer å handtere dei.

Eg las denne boka på svensk i begeistringsrusen etter å ha lese ”Utrenskning” – ei bombe av ein roman som Oksanen fekk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor. Debutromanen hennes, ”Stalins kyr” har også vore å få på norsk noen år, men denne har ligge på vent sia 2005. Ho er ikkje så stort tenkt som ”Utrenskning”, men ho fyller formatet sitt like godt som mauren til Inger Hagerup og fortel at det er godt rom for dramatikk også innafor dei fire veggene i eit lite husvære i Helsingfors. Når forlaget først har fått kontrakt på å gi ut denne forfattaren på norsk, hadde det vore eit brotsverk å la boka ligga.

Og sjølv om det går på livet laus det meste av tida, er det også rom for komikk i romanen, først og fremst knytt til geskjeften dei to kvinnene driv. Men Oksanen er raus og legg ikkje opp til at lesaren skal le av kundane.

Eg er ikkje i tvil om at Morten Abildsnes har levert ein god norsk versjon av romanen til Sofi Oksanen. Men når eg han opp mot den svenske, ser eg at han nok kunne gjort noen djervare val for å gjøra teksten meir kompakt og sensuell. Eit døme ”Pling-pling-pling sa lysrørene etter hvert som de tentes i det ene rommet etter det andre og trakk menneskene med seg”. Svensk: ”Bling-bling-bling jagade lysrören varandra när de flammade upp i rom efter rom och drog människorna med sig.” På den eine sida er dette bagatellmessig; på den andre kan det hende det er verdslitteratur vi snakkar om. Og for den som ikkje les svensk, er dette ingen grunn til å halde seg vekk frå boka. Det kjem nok ikkje til å komma mange betre romanar på norsk i 2011.

Askildsen har alltid vært Askildsen

Da Kjell Askildsen debuterte med ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, var han 24 år. Det er nesten ikke til å tru at disse novellene er utgitt av en mann på 24 år. Det vil si skrevet av en mann på 22 – 23 år. Hadde det vært nå, ville han vært kalt en gutt.

For det er den samme Askildsen som ga ut ”Et stort øde landskap” 38 år seinere. Når jeg leser setningene i debutsamlinga, hører jeg stemma hans; den samme stemma som jeg har på kassett-lydbok med de seinere novellene. Det er den samme typen mellommenneskelige forhold han skriver om – eller kanskje heller: Han leste folk på samme måte da, som i de siste tekstene han har skrevet.

Jeg veit ikke hva geni er. Om det er noe annet enn ekstraordinært talent. Eller om det handler om å finne stoffet sitt tidlig i livet. Det er i hvert fall noe med Askildsen, som ikke vanligvis er å finne hos forfattere. Det er ikke noe som er ungt over disse novellene, men det er ikke gammelt heller.

Noe annet som slo meg ved denne lesinga, som ikke har slått meg når jeg har lest tekstene hans før. Det er noe Ibsen-aktig over måten han angriper forholdet mellom sannhet og løgn. Det skal jeg ha i bakhodet når jeg etter hvert leser de andre verkene hans om igjen.

Jan Myrdal

Eg las mye Myrdal på syttitalet, i likskap med dei fleste ml-arane med hang til boka. Det lærte eg mye av, både om litteratur og formuleringskunst. Litt om politikk òg, først og fremst om å lesa litteratur med politiske briller.

Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så lenge han ikkje skriv om jamstelling og homofili.

I ”I de svartare fanors tid” skriv han først og fremst om Strindberg. Informativt og inspirert, sjølv om ei og anna formulering får meg til å mistenkje han for å sjå seg sjølv som 1900-talets Strindberg. Eg har vore fascinert av denne diktaren heile mitt vaksne liv, ikkje minst på grunn av Myrdal, men det er ikkje mange av dei 75 banda som livsverket til denne diktaren utgjør, eg har lese. Det blir kanskje ikkje mange fleir heller, men eg må få tak i ”Svarta fanor”, og så set eg meg nok ned att med det eg har tilgjenge til i min eigen heim.

Myrdal skriv om Vilhelm Moberg og Ivar Lo-Johansson òg, og sjølv om eg har lese mye av desse to, blir leselista (og gjenleselista) mi lenger. Er det fleire enn eg som har eit håplaust livsprosjekt gåande – å skulle rekke over alt som gjør meg klokare og åndeleg rikare?

Det er sider ved den svenske litteraturen som alltid har tiltrekt meg. Openheit og respekt, den inkluderande holdninga mange forfattarar har til lesarane sine. Ekte folkelegheit. Vi finn det jo her i landet òg – hos Falkberget og Uppdal, for eksempel. Eller hos Prøysen og Sandbeck, men det verkar på meg som om denne tradisjonen er meir rotfesta hos naboen i aust.

Det er ei Sisyfos-oppgåve å skulle lesa seg gjennom alt ein bli trekt mot. Eg får lyst til å lesa meir Myrdal òg, og utan å dra samanlikninga for langt, blir det som å lesa essaya til Jan Erik Vold – det blir stadig meir ein må finna ut av. Men Sisyfos skal ha trivst med oppgåva si. Ein får sjå det som ein lagnad og halde fram å elske den.

fredag 4. mars 2011

Pakke i posten

Hvis noen leser dette, er det trolig folk som opp gjennom livet har hatt det med å oppsøke bokhandeler i en tilstand av opprømthet, for ikke å snakke om antikvariater eller bokavdelinga på loppemarkeder. Jeg har hatt det slik i femti år. Etter vi havna på Internett, har det tatt av helt. Først får en hjertebank i den virtuelle bokhandelen, og så kommer pakka i posten noen dager seinere, med tilsvarende påkjenninger.

Jeg fikk pakke i posten i går, med bøker fra den svenske mammut-ekvivalenten. Noen påstår at det norske boksalget er blitt for dominert av bestsellere, og det er også min opplevelse. Svenskene, derimot, går breiere ut, og såvel mainstreamlesere som særinger, får sitt.

Hva fikk så jeg?

György Dragomán: Den vita kungen. Rumensk forfatter; romanen er også kommet på norsk, og jeg merka meg Odd W. Suréns anmeldelse i Dag og Tid for noen år sia, gjengitt i essaysamlinga "Fra konseptene" høsten 2009. Jeg lagra i bakhuet at dette måtte være noe å få med seg, og muligheten burde være god, når boka nå er kommet i hus.

Lyrikvännen 3/10: Resor. Jeg abonnerte på dette tidsskriftet for tjue år sia og sa opp abonnementet av diffuse grunner. Det er ei side ved den svenske kulturen som tiltaler meg veldig, og som Lyrikvännen er typisk eksponent for. Det handler om respekt for publikum. Ikke forflating, ikke over-akademisk nedlatenhet. Veldig fint lite hefte, bl.a. med et suverent dikt av Inger Christensen. Må nok gjenoppta abonnementet, så får jeg med meg de fine årbøkene også.

Jan Myrdal: I de svartare fanors tid. Texter om litteratur, lögn och förbannad dikt. En kan si mye om Jan Myrdal, og det er nok av folk som gjør, og. Han er kunnskapsrik og velfomulert, det skal ingen ta fra han. Og han er en knivskarp logiker - så skarp at noen ganger blir det ikke plass igjen til empati. Men han hadde mye å si i dannelsesprosessen på søttitallet, og jeg gleder meg til å lese han igjen. Om Strindberg, f. eks.

Johan Sahlin: Om kyrklundheten. En doktoravhandling, rett og slett, med Willy Kyrklunds "Om godheten" som tema. Kyrklund: Gåtefull, stimulerende, i skjæringa mellom litteratur og filosofi. Jeg har hatt han framme nærmest kontinuerlig i femten år og kommer sikkert tilbake til han i dette forumet, hvis jeg klarer å holde det gående.

Steve Sem-Sandberg: De fattiga i Lodz. En murstein med jødeforfølgelsene som tema, som også finnes på norsk. Veldig positiv omtale hos kritikerne, men jeg lurer litt på om jeg kommer så langt at jeg får lest den.

Ruben Gallego: Vitt på svart. En sjølbiografisk roman om en handicappa gutt som vokser opp bå barnehjem i Sovjet. Hvis den holder det den lover, vil både hjernen og hjertet få sitt.

Elisabeth Åsbrink: Smärtpunkten. Boka om dramaet "Sju tre" av Lars Norén, som skulle spilles av tre kriminelle med lange dommer på seg. Det hele kom ut av kontroll, og det endte med drap på to politimenn. Jeg bestilte boka fordi jeg en gang i tida ble veldig grepet av ei bok med tilsvarende tema: "Stunder av verklighet" av Jan Jönsson - om oppføringa av Becketts Godot i Kumlafengselet og i New York.

Nå er det bare å gå i gang. Hva kosta herlighetene? 375 kr. totalt.

onsdag 2. mars 2011

Vanskjøtta blogg - ny frisk.

Når en først har starta opp en blogg om bøker med fire følgere, bør en vedlikeholde litt. Samtidig er det slik, at bloggskriving er et overskuddsfenomen, og kombinasjonen av krevende jobb og dårlig humør etter samlivsbrudd er kanskje ikke det beste grunnlaget.

Men jeg er så heldig at jeg får lov å anmelde bøker i Bokmagasinet, Klassekampen, og artiklene som publiseres der, får jeg lov å legge ut når de ikke lenger er ferskvare, så det skal jeg skjerpe meg og gjøre. Og kanskje noen linjer i tillegg ved leilighet. Spesielt hvis det kommer litt respons fra tid til annen.

Ein roman om løgna

”Vil du rømme med meg til verdens ende? Vi drar nå?”
Han hadde ristet på hodet, nølende. Næh. Næh. Snart mat. Hjemogeta.

Ein liten episode frå side 232 i ”Glitterscenen” av Monika Fagerholm, berre for å illustrere ein av kontrastane i det vesle samfunnet ho skildrar i romanen. Boka er eit framhald av ”Den amerikanske jenta” som kom på norsk i 2007, og det er mysteriet om ei jente som drukna og ein gut som hengte seg i 1969 som er utgangspunkt for begge romanane.

Da eg las den første av dei, var det som å stå framfor ein kommodeskuff så full av klesplagg at det var vanskeleg å få ho opp utan at det blei rot i systemet. Likevel har Fagerholm hatt stoff nok til enda ein roman, og etter eg har lese begge to, og følgd livet i Trakten gjennom to generasjonar i skuggen av fleire tragiske hendingar, har det meste falle på plass.

På omslaget står det at romanen er ein thriller, men det er han ikkje. Dei mystiske dødsfalla er rett nok til stades nesten heile tida, men det er ikkje jakta på oppklåring som driv handlinga framover. Handlinga blir rett og slett ikkje driven framover; forfattaren skiftar stadig synsvinkel og flyttar seg att og fram mellom tidsplana, og det er relasjonane mellom karakterane og kjenslene deira som er viktige. Sjalusi, misunning og angst. Men også vennskap og kjærleik, så mye som ein treng for å overleve i eit samfunn som dette. Og løgnene, som ein heile tida må halde ved like for å få det til å gå rundt.

Ein generasjon etter at tragedien fann stad, er han integrert i identiteten til bygdefolket. Det kan sjå ut som om det er ein vekselverknad mellom tragedien og kvardagen: Tragedien skaper bygda, og bygda skapte tragedien. På dette grunnlaget skal innbyggjarane leve vidare, og det går slett ikkje knirkefritt.

Eg har ikkje møtt på noen som skriv slik som Fagerholm. Ho skiftar mellom vekebladprega daglegspråk, indre monolog og ytre skildring, og ho er fleire gonger innom dei sentrale hendingane, sett frå ulike vinklar. Iblant kan ein mistenkje ho for ikkje heilt å lite på berekrafta i teksten sin, på grunn av repetisjonane, men det kan godt hende ho berre viser omsyn til lesarar som meg, som ikkje alltid klarer å henge med.

Somme verk – kanskje dei fleste – passar ikkje til alle temperament. Eg fann ikkje nerven i forteljinga og sleit for å halde på interessa, men er open for at det kan ha med meg å gjøra, ikkje minst etter å ha lese kollegaen min i Dag og Tid, som har funne mye av det same som meg i denne romanen, men som er langt meir begeistra. Så la ikkje innvendingane mine hindre noen i å finne fram ”Glitterscenen” – ein er ikkje forplikta til å lesa heile.

Vêrhardt - meldt i Klassekampen februar 2011

Når ein står framfor ein roman som har fått tittelen ”Brottsjøer” , er det lett å tenkje seg at det dreier seg om eit symboltungt verk, kanskje til og med av det melodramatiske slaget. Og det stemmer, iallfall delvis, for romanen av Claudie Gallay, nyss omsett til norsk av Kjell Olaf Jensen.

Handlinga utspeler seg i ein liten landsby heilt ute ved Atlanterhavskysten i Nord-Frankrike, ikkje langt frå heimen og gravplassen til skalden Jacques Prévert. Hovudpersonen er ei namnlaus kvinne i førtiårsalderen. Ho er der på ornitologisk feltarbeid samtidig som ho prøver å handtere sorga over kjærasten som nett døde frå ho.

På denne vesle staden er det akkurat så vêrhardt som ein kunne rekne med. Tilhøvet mellom innbyggjarane er prega av sterke kjensler – kjærleik og hat i rikt monn, og det er noen løyndommar der som bind dei saman; løyndommar som denne utanforståande kvinna får innsyn i.

Like etter at ho er komen, kjem det ein ukjent mann til landsbyen, og det viser seg at denne mannen har stor interesse av å finna ut av dei lokale gåtene. Lesarane forstår fort at denne mannen dessutan vil komma til å hjelpe hovudpersonen over sorga over kjærasten.

Karakterane nærmar seg klisjear, og intrigen liknar på noe ein har hørt om før. Når denne romanen likevel fungerer, er det fordi språket fungerer, og fordi forfattaren kan kunsten å stoppe før ho går over streken. Stilen er knapp og setningane stort sett stutte. Lange og gode replikkvekslingar får fram den beiske, men ikkje alltid kalde, tona mellom personane. Språket held rett og slett melodramaet i sjakk og let lesaren følgje handlinga med interesse gjennom heile romanen. Gallay kombinerer det føreseielege med ein viss originalitet, og det er kanskje det som er oppskrifta på ein litterær bestseljar.

Spenninga rundt avdekkinga av gåtene som pregar staden, gir forteljinga driv og nerve. Lesarar som er glade i spenning, og som er lei dagens overlessa kriminalromanar, vil ha noe å gle seg over her. Men dei som er ute etter nyskapande litteratur, vil vera best tent med å finna noe anna.

Verda utanfor heimen - meldt i Klassekampen jan. 2011

Tenk deg ei lita jente av ”god familie” som blir liggjande på sjukehus når det nærmar seg jul. Tida er rundt 1930, eit halvt hundreår før det var vanleg å legga inn foreldre saman med små pasientar. Ho får 25 marsipangrisar til trøyst og endar med å gi bort kvar einaste ein av medkjensle med dei som er dårlegare stilt.

Ho blir frisk, ho veks opp, og i 2005 debuterer Mia Berner som norsk forfattar, 82 år gammal. Da har ho nett komme tilbake til heimlandet etter ein kvinnealder i Sverige, der ho blant anna har virka som sosiolog og filosof. Likevel er ho kanskje best kjent som ektefelle og medarbeidar for poeten Pentti Saarikoski, ikkje minst på grunn av den vedunderlege minneboka ho skreiv om han og samlivet deira etter han gikk bort i 1983.

Etter denne boka skreiv ho tre romanar med utgangspunkt i barndom og oppvekst i storborgarskapet i Stavanger. At desse fire bøkene ennå ikkje er utgitt på norsk, er eit stort mysterium. Berner døde i 2009, og årets bok , ”Tretten”, er den andre boka som kjem posthumt. Diktsamlinga ”Et leskur for vinden” kom i 2009.

Tematikken i ”Tretten” er den same som i trilogien som kom på svensk for vel 20 år sia: Eigen barndom og oppvekst. Fleire av tekstane er heilt eller delvis å finna i dei to første romanane; det er så ein kan lure på om boka er gitt ut som plaster på såret for at desse bøkene ikkje er blitt del av den norske litteraturen. For det er ein fryd å lesa Mia Berner. Prosaen hennes er klar og ukomplisert, men likevel så nyansert at lesaren har ståande invitasjon til å dele inntrykk og kjensler med forfattaren.

Ho går rett på sak. Alt i den første teksten, som er på fire små sider, forstår vi at det handlar om ei nyfiken og tenksam lita jente som veks opp hos ein varm far og ei avvisande mor. Snart blir vi også introdusert for tenestejentene i rikmannsheimen, for besteforeldre, og for ulike leikekameratar som alle er dårlegare stilt enn Mia, men attraktive fordi dei hjelper henne å opne dørar til den spennande verda utanfor den skjerma heimen.

Boka er sett saman av anekdotiske forteljingar om livet hennes frå ho er om lag seks år til ho er om lag seksten. Ho heiter ”Tretten” fordi det skjer noe viktig på trettenårsdagen hennes, men det har nok også noe å gjøra med den stadige ”tretten” mellom henne og mora. Kampen mellom den vaksne kvinna og den vesle jenta er det mest sentrale temaet i tekstane, men det er ikkje så dominerande at det ikkje er rom for både komikk og ytre dramatikk i boka. Det er ei lita bok, og den som har lita tid, kjem seg lett gjennom ho på eit par timar.

Men har ein lita tid, bør ein heller finna på noe anna. For ”Tretten” er prosa som har vore lagra i lang tid, og den skal nytas langsamt. Helst hadde eg ønskt at boka er ein forsmak på den sjølvbiografiske prosaen til Mia Berner, og at Juritzen eller andre forleggjarar tar ansvar for å gjøra den svenske forfattarskapen hennes tilgjengeleg for norske lesarar, omsett eller i svensk språkdrakt.

Ein ålreit roman - meldt i Klassekampen des. 2010

Den nye romanen av Jonny Halberg heiter ”En norsk tragedie”, og med ein slik tittel fortel forfattaren mye. At det er ei tragisk forteljing som går føre seg i Noreg, sjølvsagt, men han seier også noe om ambisjonsnivået sitt, 75 år etter at Theodore Dreiser gav ut ”An American Tragedy” – ”the worst-written great novel in the world.” Og la det bli sagt med ein gong: Romanen til Halberg er ikkje dårleg skriven, men heller ikkje noen stor roman.

Handlinga er lagt til Elvestad, sør i Gudbrandsdalen, der forteljingane til Halberg plar utspele seg. Hovudpersonen er Mattis Grini, ein eks-intellektuell mann i førtiåra som har komme heim til barndomsbygda for å arbeide som gardskar og kople av med Morgan Kane. Ei natt vaknar han av sirener og følgjer lyden, for å finna ut at ein gard i bygda står i brann. Eigaren er ein tidlegare kamerat av Mattis, som tidleg la han for hat. Nå er han forsvunnen, men han set stadig spor etter seg utover i forteljinga. Mattis tek seg av den eksotiske sambuaren hans og involverer seg både med henne og venninna hennar, kvar for seg og samtidig, og slikt må jo ende tragisk.

Det er Mattis som fortel det meste av historia, men han får hjelp av den nokså anonyme ”pastoren”, som fokuserer på hovudkonflikten i bygda, mellom ein tradisjonell patriark med stor gard, og ein rik oppkomling med store planar og liten respekt for verdiane i bondesamfunnet. Denne konflikten ytrar seg i blant på brutalt vis, og Mattis unngår han heller ikkje. Første del av romanen endar med at han blir fengsla, etter å ha blitt tirra så kraftig at han mista styringa over seg sjølv og skamslo to mann.

Halberg er ikkje berre prosaist; han har også skrive filmmanus, og det er lett å tenkje seg teksten omskapt til film. Miljøet er tydeleg teikna, og han har ei heldig hand med dei dramatiske opptrinna. Boka er fylt av dystre, desillusjonerte karakterar, og det er toppen eit par av dei som står oppreist når handlinga er over. Somme av dei tenderer mot klisjéen, og det er ikkje alle som har ein tydeleg funksjon i romanen, men i det store og heile fungerer personteikninga godt.
Kamper som den mellom bonden Hans Røed og kapitalisten Finn Sletten kjenner ein att både frå Hollywood og Hamsun, og eg synes det er her Halberg har lykkas best. Eg er meir i tvil om den delen av handlinga som dreier seg om den forsvunne Håkon Sundin – eg får rett og slett ikkje tak i relevansen. Viss ikkje forteljinga på denne måten skal få ein allegorisk dimensjon som denne lesaren ikkje har føresetnader til å forstå.

”En norsk tragedie” kan oppsummeras som ein ålreit roman, men han vil kanskje ikkje bli ståande som det litterære standardverket ein vil gå til for å finna ut kva som skar seg i Noreg rett etter det siste tusenårsskiftet.