Døden på Oslo vest.

To forfattere på min egen alder, begge med omfattende forfatterskap bak seg, har denne høsten gitt ut romaner med døden som tema og Oslo vest som skueplass. Svært ulike romaner, men begge er vellykka. Det dreier seg om Lars Saabye Christensen med «Byens spor» og «Penelope er syk» av Ole Robert Sunde.

Romanen til Saabye Christensen utspiller seg like etter krigen. Den lille gutten Jesper Kristoffersen og foreldrene Ewald og Maj er de sentrale karakterene, og ved sida av dem opptrer naboer og venner, alle med litt aparte karaktertrekk, slik en kan forvente av personer denne forfatteren har pønska ut. Etter ei innledning som ligger forut for sjølve handlinga, er fortellinga strengt kronologisk, akkompagnert av møteprotokollen til det lokale Røde Kors-laget, der mor Maj er aktivt med. Vi følger karakterene gjennom hverdagslige utfordringer og små og store kriser, og Saabye Christensen skildrer dem i ei lett og skøyeraktig tone, slik han ofte gjør. «Byens spor» har ikke samme dimensjonen som «Halvbroren» og «Magnet» - hvis en skal sammenliknes med noe av det han har skrevet før, er det kanskje «Herman» som ligger nærmest. 

Ewald Kristoffersen er den av personene som gjør sterkest inntrykk på meg. Han er kreativ, men har større drømmer enn han har gjennomføringskraft, og han er full av ordspill og melankoli. Og han har kreft og skal dø, noe han i lang tid holder skjult for familien. Det er skildringa av hvordan Ewald lever med skjebnen sin, som er det virkelig mesterlige ved denne romanen. Ingen dramatikk, ingen store ord, men skildringa av hvordan denne innsikten lever i han, skaper  en inderlighet som kryper inn i leseren.

Det er noe ved språket til Lars Saabye Christensen som tiltaler meg, men jeg er litt usikker på hva. Jeg opplever ikke fryd, slik jeg gjør når jeg leser Solstad og Askildsen, og jeg føler meg ikke utfordra; det er snarere noe trygt og forutsigbart over det – det er nesten så jeg synes jeg burde blitt irritert, uten at jeg blir det. Han er nostalgiker, ikke bare når det gjelder innholdet, men også språklig.  Jeg assosierer til språkbruken i radiosendinger fra tidlig sekstitall – hørespill om Stompa og talemåtene til Rolf Kirkvaag – gode minner fra ovnsvarmen i barndommen.

Litt ute i romanen til Ole Robert Sunde kommer Saabye Christensen, kalt Osloforfatteren, løpende nedover fortauet i Thereses gate mens fortelleren/ forfatteren er ute for å kjøpe sushi, brød og snus. «Penelope er syk» foregår i våre dager, og forfatteren tar utgangspunkt i eget liv. Kona hans er livsfarlig kreftsyk, og hun ligger hjemme mens han er ute for å handle. Hele handlinga foregår i løpet av denne turen. Penelope er kona til Odyssevs, som jo er hovedperson i Odysseen. Men Odysseen er også inspirasjonskilde til «Ulysses» av James Joyce, og en kan tenke seg romanen til Sunde som en lettversjon av Ulysses med fortelleren som en parallell til Leopold Bloom.

Handlinga foregår stort sett inne i hodet til fortelleren, med utgangspunkt i det han ser, hører og lukter på turen, supplert med ting han har lest. Sjukdommen til kona blir nevnt tidlig i romanen og tar større og større plass utover i teksten. Det er ikke sikkert forfatteren har tenkt det slik, men jeg leser boka som ei skildring av en mann som orienterer seg i tilværelsen samtidig som han tar inn over seg det tragiske som er i ferd med å skje. Noen anmeldere har urettmessig hengt seg opp i karakteristikker av folk han ikke liker; først og fremst politiske motstandere, som om antipatier ikke skal ha en plass i følelseslivet. Rett nok er det ikke alle refleksjonene som er like interessante, og noen er direkte overflødige, men som helhet er dette verket ikke mindre enn gripende.

Jeg er nok en leser som passer godt til romanen; så gammel at bevisstheten om døden er i ferd med å vokse seg sterkere enn før, og så opptatt av litteratur at jeg kan følge de spranga forfatteren gjør, som har med verdenslitteraturen å gjøre. Jeg liker Ole Robert Sunde, sjøl om han irriterer meg i noen av bøkene sine, som når han overfokuserer på småting. Som essayist er han i toppklasse, og denne romanen, som jeg lånte som e-bok på bibliotekets nettside, vurderer jeg sterkt å kjøpe, slik at jeg kan få anledning til å ta den ut av hylla og lese i den med ujevne mellomrom.

Jan Kjærstads "Berge" - og kritikken.

Jan Kjærstad har skrive ein roman som får ein til å tenkje på terrordåden på Utøya, og kanskje vel så mykje på Orderudsaka. Ein framståande AP-politikar, Arve Storefjeld, blir myrda på hytta si saman med kona, dottera, hennes sambuar og den vesle dottera hans. Eks-kjærasten til dottera, Nicolai Berge, også han tilknytt Arbeidarpartiet, blir sikta for drapa.

Det er tre forteljarar i romanen. Først Ine Wang, ein journalist som tek kontakt med Berge og intervjuar han nokre dagar etter hendinga. Ho har skrive ein biografi om Storefjeld som snart skal publiserast, så samstundes som ho er sjokkert over drapa, ser ho at ho no har sjansen til eit gjennombrot. Denne delen er skriven i eit heseblesande språk som byggjer opp under karakteren og gjør ho truverdig, og det er denne delen forfattaren lykkast best med.

Deretter møter vi Peter Malm. Han er dommar i tingretten, og det er han som skal dømme i saka mot Berge. Malm er eksentrikar; ei blanding av eremitt og aristokrat. Kvalitetsmedviten, konservativ og anglofil, og med ei grunnleggjande mistru til eigne evner. Kjærstad går for langt i teikninga av denne karakteren; han blir for mykje av ein karikatur, og det er romanen ikkje tent med.

Alle dei tre hovudpersonane i romanen manglar tru på seg sjølv – dette i sterk motsetnad til den fjerde viktige karakteren, den drepne politikaren, som sto fram som ein bulldosar. 29 år gamle Nicolai Berge var fødd inn i den akademiske delen av sosialdemokratiet og hadde prøvd seg som forfattar utan stort hell. Han sørgjer over at forholdet til Gry Storefjeld tok slutt, men han er også forundra over at det i det heile tatt tok til. I retten vel han å teie, men han tek notatar i løpet av prosessen, som om han er i ferd med å gjøra saka til litteratur. Etter min smak er denne skildringa litt vel aparte; det er eit filosofisk dilemma her som forfattaren ikkje heilt klarer å kombinere med ei vellukka forteljing. 

Slik eg les romanen, er han godt tenkt, men ikkje like godt gjennomført. Dei tre hovudpersonane er små menneske med ein grunnleggjande tvil om seg sjølv, og det pregar vurderingane dei gjør. Ine Wang får sitt livs sjanse som journalist. Ho grip denne sjansen, men ho må også gjøra val som får konsekvensar for livet hennar og som bremsar karrieren som ho i utgangspunktet er så oppteken av. For Peter Malm kjem det som ei overrasking at han blir beden om å dømme i saka mot Berge; han ville ikkje tenkt at sjefen hans hadde så høg vurdering av kapasiteten hans. Når han mot slutten av kapitlet er i tvil om han skal gå inn for dømming eller frifinning, har Kjærstad klart å vise at denne tvilen heng saman med dei personlege føresetnadene hans. Berge vil ikkje forklåre seg for retten. Han var i nærleiken da drapa skjedde, og han har sett ting som kan byggje opp under ein annan versjon av hendinga. Valet står mellom å teie, passe inn i det biletet som media har teikna av han etter han blei sikta, og etter det han sjølv tenkjer – bli dømt, eller fortelje kva han har sett og bli frifunnen. Blir han dømt, har systemet vunne, og han har tru på systemet. Det ser ut som ein måte å ta samfunnsansvar på. Korleis det ender, får ikkje lesaren vite.

Eg har sans for Jan Kjærstad, først og fremst fordi han i høg grad er seg sjølv. Han er ein utforskande romanforfattar som ikkje følgjer spor etter andre. Han har ingen distinkt eigen stemme, og det trur eg kjem av at han tilpassar språket sitt etter prosjekta han er i gang med. Det er ikkje sikkert han er veldig opptatt av stil. Eg liker oppbygginga av denne romanen, og dilemmaa som blir handsama. Som i fleire andre av romanane til Kjærstad, er det element av kriminalroman her, og lesaren blir kjent med kva som har hendt, men ikkje med korleis det går. Problemet med romanen, er at han er overlessa. Spesielt dei to mannlege hovudpersonane blir for mykje av det gode. Eg tenkjer at konflikten, eller konfliktane i romanen ville blitt meir spennande, dersom han hadde stramma inn. «Less is more», heiter det, og spesielt dommaren blir så tydeleg skildra med alle sine sære trekk, at han ender opp med å bli utydeleg.

Eg synest altså at romanen ikkje er spesielt vellykka. Men det kan jo hende det er eg som er ein dårleg lesar òg. Kanskje er eg for sterk tilhengjar av det Øystein Rottem kalla «anorektisk prosa» da han melde ei novellesamling av Kjell Askildsen for om lag tjue år sia. Dette seier eg, fordi denne boka har fått ovasjonar frå ei nærmast einstemmig norsk presse. VG melde boka 17. august og konkluderte med at vi alt nå sto overfor vinnaren av bokhausten. Eg kan ikkje sjå at dei utbroderte karakterane har fått meldarane til å stusse i særleg grad, så dette er kanskje innafor? Eller er aviskritikarane overopptekne av eige omdømme? Dette er den første framståande forfattaren som i romanform handsamar politisk terrorisme her til lands. Det er rosverdig i seg sjølv, og risikabelt å vera negativ til. 

Eg har ikkje svaret. Eg er uansett kritisk til at bokhausten er noko ein vinn eller tapar. Dessutan er eg av den oppfatninga at Jan Kjærstad er ein seriøs forfattar som fortener å bli tatt på alvor, og ikkje først og fremst bli utsett for skamros.

Tilbake til røtene

«Her hos de levende» er den litt kryptiske tittelen på den nye romanen til Levi Henriksen. Det er ein roman om menn – fem generasjonar, der det er nummer fire som fører ordet, og om tilhøvet mellom kunst og liv. 

Hovudpersonen er ein 53 år gammal suksessfull rockemusikar i krise. Gjennom heile karrieren har han ausa frå den kjelda som er hans eige liv, men nå er kjelda tom. Han forlét kone og barn, tek med seg gitaren og søkjer tilbake til røtene – ikkje dei musikalske denne gong, men dei personlege. Han gøymer seg frå verda i barndomsheimen til Hermann, den for lengst avdøde faren. Huset skal snart rivast, og med utgangspunkt i gjenstandar han finn der, fortel han historia om opphavet sitt. Da faren var liten, reiste familien frå den trygge bestefaren hans, og Hermann  var enno eit barn da faren døydde. I  hans stad kom ein brutal stefar, Stefanus Østhagen, som Henriksen har gitt same fornamn som den første kristne martyren. Skrekkveldet til stefaren blir svært godt skildra; der det var på det mest dramatiske, måtte eg kaste eit skråblikk på sidene etter å ha bladd, for å stålsetta meg mot det som kunne komma. Samtidig som han skriv om brutaliteten, får Henriksen godt fram samhaldet, og etter kvart også motsetnadene, mellom Hermann og dei tre brørne hans.

På den første sida i romanen heiter det: «[…] jeg frykter mørket som hjemsøkte hans del av familien. Den evige skyggeboksingen med mismotet, dette med nærmest å dyrke sin egen begrensning. Jeg uroer meg for at det skal være den arven også jeg etterlater meg.» Deretter går han over til å fortelja om to generasjonar menn som tvert imot det forteljaren påstår, sprenger grenser. Farfaren sluttar som bakar og tek med seg familien til eit småbruk der han kan måle bilde i fred, men han døyr før han får sjansen til å stille ut. Faren lurer seg unna den vonde stefaren og blir ein dugande skihoppar, og saman med brørne hemner han seg på stefaren på utspekulert vis. Og han er berre akkurat konfirmert når han tar eit endeleg, og valdeleg, oppgjer med Stefanus. Det gjer ikkje noko for romanen at det ikkje heilt er samsvar mellom det forteljaren tenkjer og det han fortel – det gir oss berre eit betre og meir levande bilete av han.

Forteljar Henriksen ser seg mykje tilbake. Han oppsøker stader han kjente som barn, og han assosierer med opplevingar og inntrykk frå oppveksten. Grensa mellom pregnant refleksjon og sentimentalitet er ikkje alltid lett å få auge på. Sant å seia klarar eg ikkje bestemme meg for om eg synest forteljaren bikkar over i det sentimentale mot slutten, eller om det berre blir litt for mykje tilbakeskoding. 

Det er først og fremst framstillinga av maskulinitet og av korleis gutar veks opp til å bli menn, som gjør romanen interessant. Forteljaren, far Hermann, farfaren og far til farfaren pregar einannen på positivt vis. Den valdelege stefaren til Hermann, som er ein utstøtt i bygda, kjem inn som ein fiende og tvingar brørne til å stå saman, samtidig som dei utviklar seg til menn som møter utfordringane i livet på ulike måtar.. 

Det blir gjort eit poeng av at Levi Henriksen fortel historia til far sin, og at forteljaren har felles trekk med forfattaren. Dette spelar inga rolla for romanen. Det som tel, er om språk og innhald held mål. Og det gjer det stort sett. Det er rett nok ikkje noko her som er originalt – kunstnarar i djup tvil kjenner ein godt att, menn blir prega av fedrane sine, og David Copperfield hadde ingen triveleg stefar, han heller.  Forfattaren har vald å gjera ungane til eg-personen usynlege. Det treng ikkje vera feil, men hadde vi fått møte han også som far, kunne dilemmaet hans komme enda klårare fram. 

«Her hos de levende» er ikkje ein stor roman, men snarare ei god gutebok for vaksne gutar. Eg funderer også over korleis far min blei den han blei, korleis han har prega meg, og kva eg har gitt vidare til sonen min. Dette er tema eg godt kan tenkje meg å snakke med gode kompisar om over eit glas øl eller to, og boka til Levi Henriksen kan vera eit godt utgangspunkt for slike samtalar.

 Publisert i Bokmagasinet, Klassekampen, 30. september 2017

Nytt - og litt gammalt - frå Singelklubben.

Eg er medlem i Singelklubben. For dei som kjenner meg, er nok ikkje dette ei bombe; eg lever aleine og har heller ikkje fast følgje. Men det er ikkje ein selskapsklubb eg snakkar om. Det er singelklubben til Flamme forlag, som med ujamne mellomrom sender ut boksinglar – små litterære trykksakar på 20 – 30 sider, og gjør det muleg å fullføre eit litterært verk på stutt tid og dermed få tid til å delta i selskapslivet. Litteratur tilpassa vår travle tid - kanskje litt selskapsklubb likevel. Boksinglane inneheld poesi, oppdikta prosa og essays. Ein kan iblant få den kjensla at det først og fremst er ein ungdomsklubb; ofte er det unge forfattarar som skriv og hentar innhaldet frå eige liv, eller livet til eigen generasjon. Men også dei meir tilårskomne får sitt. Meir følgjer.

Den siste pakka som kom, inneheld «Tosker jeg har elsket», kortprosa/ novelle av Gina Tandberg, og essayet «Bortenfor, bortenfor, bortenfor» av Jan Grue. Tekstane til Tandberg er døme på dei ungdommelege tekstane eg kanskje er for gammal til å ha glede av. Det lyser ironi av tittelen, og innhaldet følgjer opp. Ho skriv om forelskingar og kjærleiksforhold frå barneskolen og fram til den miserable nåtida, og ettersom ho skriv i første person, kan ein lett la seg lure til å tru at ho skriv om eige liv. (Dermed kan ein kanskje rekne med ei rekkje singlar frå gamlekjærastar som vil fortelje frå sin ståstad). Ho er ein habil prosaist, og humoristisk, og det kan godt hende ho vil komma tilbake med tema som godt vaksne kan ha interesse av.

Jan Grue er også ung, og samstundes etablert, både som kunstnar og intellektuell. I essayet sitt reflekterer han over det merkverdige at litteraturen i samfunnet vårt for tida i stor grad skildrar det private livet til einskildmenneske, mens ein samtidig ser ein auka interesse for transhumanismen, der ein ønskjer å setta seg ut over dei naturlege lovene for menneskelivet og så å seia ta steget frå menneske til gud. Ein kunne tenkje seg at det var omvendt; at ein fann draumane i litteraturen og at livet til mennesket utspelte seg i spennet mellom fødsel og død. Det er ein interessant tekst, men viss meininga er å delta i eit aktuelt ordskifte, er han kanskje litt diffus og retta mot lesarar som kjenner seg heime hos kjempene i verdslitteraturen, som Borges og Joyce.

Eg har fått boksinglar i posten i fleire år. Godbit nr. 1 fekk eg for fem år sia, og etter det har eg følgd med på utgjevinga på same måten som eg følgjer med på ein fotballkamp; eg har glede av småpent spel og gode tillaup, og så jublar eg over dei sjeldsynte, spektakulære skåringane. Eg siktar til «Rat-a-tat-tat! Nye og gamle dikt.» av Jorunn Aanderaa. Aanderaa gav ut tre bøker på slutten av 60-talet, og så blei ho bortimot gløymt. Av meg òg, men eg blei svært glad da eg kom på ho att. Ho burde vore kultforfattar, og kanskje er ho det, i ein obskur liten krins. Ho blir kalla konkretist, og det er nok ingen dårleg merkelapp. Det er ikkje vanskeleg å gripe bodskapen hennar – viss det kan kallast bodskap – og eg reagerer på dikta hennes med ei blanding av fryd og ettertanke. Som her:

Valg

Jeg tror jeg tar fiskepudding
- ja, det gjør jeg
- ja visst, gjør jeg det!

Og med saus
- ja, saus,
og fremtidsmusikk!

Tenk om nokon kunne gi ut bøkene til Aanderaa på nytt. Flamme forlag, kanskje?

Mennesket - den grådigste dyrearten.

Den engelske filosofen John Gray ga ut «Straw Dogs. Thoughts on Humans and Other Animals» i 2002. Jeg leste den sommeren 2004, og tankene hans har gnagd i hjernen min etter det. Denne sommeren måtte jeg ta den fram igjen.

Boka handler om klima, om menneskenes syn på seg sjøl og om rolla vi spiller på kloden. Gray åpner med å si: «Most people today seem to think they belong to a species that can be master of its destiny. This is faith, not science.” Og fire sider lenger ute: “The destruction of the natural world is not the result of global capitalism, industrialisation, “Western civilization” or any flaw in human institutions. It is a consequence of the evolutionary success of an exceptionally rapacious primate.”

Utover i boka går Gray hardt ut det han kaller humanismen – det vil si et tankesett der mennesket står i sentrum. Han hevder at dette er et syn som er helt på tvers av funna som Darwin gjorde, som tilsier at det er mer som forener mennesket med andre dyrearter enn det er som skiller, og han argumenterer overbevisende. Og så lenge mennesket er den rådende arten på jorda, må vi bare regne med at det skjærer seg. Han sier om prognosene for veksten i folketall på kloden, at det ikke vil være mulig å opprettholde et folketall på opp mot åtte milliarder uten å legge planeten øde. Gray knytter an til tankene til James Lovelock, som mener at menneskenes tidsalder er like forbigående som dinosaurenes, og for klodens del er det kanskje like bra at eksistensen vår opphører.

Teknologien vil ikke hjelpe oss, mener Gray, og han viser ved eksempler at teknologiske nyvinninger begynner å leve sitt eget liv. Han trekker fram bilen; den var ment som et transportmiddel, men i deler av verden har den vel så stor betydning som symbol på blant annet velstand og seksualitet. Den grønne tenkinga er ikke et alternativ av den tradisjonelle humanismen; den er bare en ny versjon tilpassa dagens virkelighet. 15 år etter at boka kom ut er det ikke vanskelig å finne belegg for dette. Velstanden øker i flere store nasjoner, med velstanden øker forbruket, og det er klimaet som blir skadelidende. I vårt samfunn kan vi bare se på reisevanene våre. Jeg kjenner ingen progressive, bevisste mennesker som bidrar positivt til klodens klimaregnskap, og jeg gjør det ikke sjøl heller. «Human knowledge is one thing», sier Gray. «Human well-being another. There is no predetermined harmony between the two.” Det stemmer ikke, det først Sokrates, så Platon, og så hele kristenheten har hevdet, at det sanne og det gode er ett.

Gray sier at humanismen er en sekulær religion som er sammenraska av råtnende rester av de kristne mytene. Opp mot denne stiller han Gaia-hypotesen, som hevder at jorda er et sjølregulerende system som oppfører seg omtrent som en organisme.

I del 2 av «Straw Dogs» hogger Gray laus på hovedretningene i vestlig filosofi, først og fremst representert ved Kant, Nietzsche, Heidegger og Wittgenstein, men han finner støtte hos Schopenhauer, som er kjent som filosofihistorias kanskje fremste pessimist. Det er først fremst den innstillinga at mennesket hever seg over andre arter på jorda, som han kritiserer. Hos Gray (og hos Darwin) skiller ikke mennesket seg vesentlig fra andre dyr, og han sier at bevisstheten ikke spiller ei mer vesentlig rolle i våre liv enn i liva til andre arter. Det vi er aleine om, sier Gray, er sjølbevisstheten, og heller ikke denne egenskapen er vi alltid tjent med. Religionene hjelper oss ikke, og det vi har av vurderingsevne og evne til moralsk resonnering hjelper oss heller ikke.

Hva med teknologien? Vi har nesten utrydda tannverk, vi har reint vann og vannklosetter. Vitenskapen hjelper oss med å tilfredsstille behova våre, sier Gray, men den bidrar ikke til at vi forandrer oss. Kunnskapen utvikler seg, men ikke etikken. Den delen av boka som beskriver menneskehetens historie har overskrifta «Non-progress».

«Straw Dogs» er en spesiell leseropplevelse. Argumentasjonen er krystallklar og godt belagt. Det er en uvanlig god tekst, og til tross for pessimismen, er den en fryd å lese. Jeg er ikke godt skolert, verken i filosofi eller naturvitenskap, og det kan godt hende at mer lærde lesere enn jeg, vil kunne tilbakevise deler av det forfatteren hevder. Men ser en det opp mot dagens nyhetsbilde og det en til daglig ser rundt seg, er det vanskelig å la være å kjøpe budskapet.

Hvis boka skulle bli utgangspunkt for handling, hva da? Skal vi opptre som om utviklinga ikke lar seg stoppe – etter oss kommer syndfloden? Jeg tenker at uansett hvordan de langsiktige utsiktene er, kan vi ikke la være å arbeide for et samfunn der fordelinga av godene er jevnest mulig, og der alle skal ha mulighet for å leve et verdig liv.

John Gray. Straw Dogs. London 2002.

Nyåpning av bloggen

Etter at denne bloggen har ligget urørt i snart seks år, har jeg bestemt meg for å publisere igjen. Jeg begynte å skrive i ei tid da jeg gjerne ville være kritiker, uten at jeg hadde noen oppdragsgiver. Så ble jeg hyra inn av Klassekampen, der jeg skrev anmeldelser i sju år med vekslende hyppighet. I vinter fikk jeg beskjed om de ikke trengte meg til regelmessig anmelderi lenger, og det var det bare å ta til etterretning.

Når jeg nå gjenopptar blogginga, tror jeg ikke det er fordi jeg gjerne vil være kritiker. Men jeg vil gjerne være en leser som har en slags retning på lesinga, og som er med i en samtale om litteratur. Og det tenker jeg at jeg er, så sant jeg formulerer meg om bøker, uansett om noen leser det jeg skriver, eller ikke. Det fine ved å være fri leser, er at jeg sjøl kan bestemme hva slags spor jeg vil følge. Jeg tenker at det godt kan bli gamle spor, og hvis ei bortgjømt nettside som et lite antall personer følger med på, kan bidra til å motvirke at litteratur oppfattes som ferskvare, er ei beskjeden målsetting nådd.

Først og fremst skal jeg legge ut tekster som tar utgangspunkt i lesing, men skulle jeg komme over annet som trigger meg til å skrive, vil jeg jo se stort på dette.

Under finner du de første artiklene. Jeg har begynt med å legge ut noen få anmeldelser som har vært trykt i Bokmagasinet til Klassekampen sia jeg sist ajourførte bloggen, i tillegg til en nyskrevet tekst om den nest siste diktsamlinga til Göran Sonnevi. Så får vi se etter hvert.

Göran Sonnevi. Bok utan namn.

Göran Sonnevi er ein av dei viktigaste poetane i Norden. Han blei fødd i 1939 og debuterte i 1961. I dei 56 åra som er gått etter debuten, har han ein jamn produksjon – den siste boka – «Sekvenser mot Omega» kom no i vår. Etter omtalane å dømme kan det sjå ut som om denne boka har mye til felles med den førre, som eg har brukt like lang tid på å lesa som diktaren har brukt på å skrive ei ny, og som eg seier litt om under.

Det første eg las av Sonnevi, var det mest kjende diktet hans – «Om kriget i Vietnam». Det best kjende politiske diktet i heile den svenske litteraturen, er det mange som meiner. Gjennom åra har eg stadig lese dikta hans; både måten han reflekterer på og temaa han skriv om, har stimulert meg og hjelpt meg til å tenkje. Det kan sjå ut som om han ønskjer å femne heile tilveret i diktinga si; natur og kultur, kvardag og politikk, fortid og framtid, liv og død. Og han lykkast ofte. Dikta hans er ofte omfangsrike; det siste diktet i boka som kom for fem år sia, strekkjer seg over vel 400 av dei 803 sidene boka omfattar. «Bok utan namn» heiter samlinga, som består av så vel nyskrivne som eldre dikt, i tråd med det som er vanleg hos Sonnevi. Han diktar i eininga, og dikta får ligga til han finne den rette samanhengen å gi dei ut i.

«Disparate sin nombre» heiter det lange diktet som avsluttar boka. «Namnlaust nonsens», men slett ikkje nonsens. Det kan sjå ut som om han varmar opp i den første halvdelen av samlinga, ikkje på den måten at dikta er lettbeinte, men tematikken er stort sett den same. Det er berre det at han treng det heilt store formatet for å binde det heile saman. Viss ein skal finne noko som skil dette diktet frå tidlegare produksjon, er det kanskje at diktaren har levd så lenge som kunstnar, offentleg person og medmenneske, og han har eit sterkare dødsmedvit enn tidlegare. Han var 73 da boka kom, og døden trengjer seg på. Han skriv om kollegaer og vener som blir borte; delar av diktet har litt dagbokspreg med avlidne kjenningar i sentrum. Birgitta Trotzig var ein nær ven og er den som blir oftast nemnd.

Ut frå det han skriv i opningsdiktet, er det kjærleiken til ho han har delt livet med, som gir perspektiv til alle tankane, formuleringane og standpunkta som følgjer vidare i boka. Han flytter seg til Koster, året er 2006, og alt da kjem døden inn som eit sentralt tema. Og han reflekterer mykje rundt den politiske situasjonen i verda, først og fremst krig/ fred-problematikk.

Diktet om krigen i Vietnam blei publisert i 1965. «USA’s vidrige krig» skreiv han den gongen. 41 år seinare seier han at «det var en seger över Imperiet. Men inte en seger för de levande människorna”. I denne boka kjem han ofte inn på krigen i Midtausten, diverre utan å ville ta standpunkt mot den  israelske aggressoren. Han kan verke overopptatt av den israelske offiseren Gilad Shalit, som blei teken til fange av palestinarane og seinare utveksla mot ei stor gruppe palestinske fangar. For meg skjemmar dette dikta. Eg kan også bli litt irritert over at han stadig verkar litt rein og feilfri når han snakkar, men eg ser at dette kan ha vel så mykje med lesaren å gjøra, som med diktaren.

Oppsummert kan ein seia at Sonnevi kan lesast som ein diktar som er på parti med livet, mot døden, men som samtidig ser at døden ikkje er til å unngå. Han skildrar livets mange fasettar, og han er god å lesa og stimulerande å følgje, men det er nok ein føresetnad at lesaren arbeider seg inn i ein slags Sonnevi-modus. Han må vera viljug til å følgje dei lange linene til diktaren, ta ytringane for det dei er utan å leite bakom orda. Som sagt hadde eg ønskt meg at han kunne skilje klarare mellom det rettferdige og det urettferdige når han skriv om politiske tema, men slik han skriv, er det mogeleg å seia han imot og følgje tankestraumen vidare.

Slik skriv han om livet og døden:

Vi transcenderar oavbrutet  Transcenderas in i döden  Vi bärs av den entropiska energin  In i allt högre ordningar Innan vi utplånas Så är vi unika individer, personligheter  Som heller aldrig ska återvända.

Göran Sonnevi: Bok utan namn. 2012