tag:blogger.com,1999:blog-718806646927530742012-02-17T02:21:54.249+01:00Møter med gamle og nye bøkerslhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.comBlogger551100tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-70911428615523667812011-10-30T14:04:00.001+01:002011-10-30T14:05:09.529+01:00

“Gullfisken” av J.M.G. Le Clézio er en tradisjonell roman. Hovedpersonen er Laila, ei marokkansk jente som blir kidnappa og bortført seks år gammel, og som bruker de femten neste åra til å reise omkring, først og fremst i Frankrike, men også til USA, før hun ender opp i traktene der hun har røttene sine.Men romanen er likevel ikke dagligdags lesning. Laila lever under ekstreme forhold; hun blir

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-30354505447117344562011-10-11T21:26:00.001+02:002011-10-11T21:28:40.421+02:00

Tove Nilsen har lese og skrive mye, ho er intellektuell og danna, men ho liker best enkle og ujålete menneske. Dette er inga overrasking for den som har lese bøkene hennes regelmessig, men det har nok aldri komme tydelegare fram enn i “Øyer i hjertet”, som nyss er komen. Ikkje fiksjon denne gongen, det dreier seg om eigne opplevingar.“Øyer i hjertet. En begeistringsbok” heiter boka til overmål,

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-21541879273160101892011-10-06T18:47:00.001+02:002011-10-06T19:03:43.586+02:00

”You could learn a lot about human nature, it turned out, from reading books”. Denne lærdommen haustar hovudpersonen i novella ”Great Experiment” av Jeffrey Eugenides når han er godt i gang med å svindle arbeidsgjevaren sin. Han arbeider i eit forlag som heiter det same som novella, og det aktuelle oppdraget hans går ut på å laga ei lommeutgåve med utdrag frå ”Demokratiet i Amerika” av Toqueville

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-66639227896778202172011-07-15T11:48:00.003+02:002011-07-15T12:29:37.599+02:00

Fire dager har det tatt meg, aleine på hytta i skauen, å lese de 326 sidene denne romanen utgjør. Det at jeg har lest alle orda på disse sidene - er det nok til å si at jeg har lest romanen? Det er en komplisert og besynderlig tekst; den åpner seg og lukker seg igjen, åpner seg og lukker seg igjen. Men slik det alltid er i en leseprosess, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er en egenskap ved

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-22034581050772722622011-07-15T11:23:00.004+02:002011-07-15T11:47:51.130+02:00

Eg måtte ha pause frå ei tyngre bok og plukka "Thomas Ribes femte sak" av Øystein Lønn ut av bokhylla. Dette er heller ingen lettvinn roman, eg har lese han før, men bøkene til denne forfattaren har den kvaliteten, at ein godt kan lese dei opp att og likevel oppleve noe nytt. For Lønn er gåtefull.Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-71925770099326255812011-07-14T23:18:00.002+02:002011-07-14T23:43:51.233+02:00

Jeg har lest for lite Faulkner. Målt opp mot hva? Har jeg snytt meg sjøl for lesegleder? Ikke usannsynlig. Har jeg gått glipp av viktig erkjennelse? Kanskje. Eller kan det handle om et ugjennomførbart prosjekt om å tilegne seg verdenslitteraturen, der det meste av Faulkners verk står igjen. Tampen brenner. Med et innslag av litterært jåleri? Hm.Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-13356278247012379802011-07-14T23:14:00.001+02:002011-07-14T23:17:33.001+02:00

Eg hugsar første gongen eg las 1984. Det var i 1968, det var sommar, og eg las romanen liggjande på eit teppe utanfor barndomsheimen min. Eg tenkte på at eg hadde levd i 16 år, og det sto att nye 16 år før vi var framme ved årstalet denne boka har som tittel. 16 år etter det ville det bli nytt årtusen - eit liv etter dette, kunne eg ikkje tenkje meg.Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-80616149009524236592011-06-13T21:10:00.003+02:002011-06-15T18:48:26.061+02:00

Denne boka er viktigere enn den gir seg ut for å være. Det som dekkes av tittelen ”Sosialfaglig arbeid i skolen, om samarbeidet mellom lærer og sosialarbeider” dreier seg bare om en liten del av det boka handler om, og ikke en gang den viktigste. Ulrika Gustavsson og Nina Tømmerbakken skriver om hva sosialarbeideren kan supplere læreren med, og om hvor nødvendig det er at representanter for de to

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-80335017808806211582011-05-17T21:21:00.001+02:002011-05-17T21:22:59.375+02:00

Dsjata heter hovedpersonen i ”Den hvite kongen” av György Dragomán. Når handlinga tar til, er han elleve år, og faren hans blir bortført av sikkerhetspolitiet. Forfatteren navngir verken land eller by, men det er sannsynlig at det dreier seg om Romania. Dsjatas enorme lengsel etter faren er hovedtema i romanen, som er satt sammen av episoder, nesten som noveller, men med klar kronologi og et

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-53380449125693699102011-05-14T12:03:00.003+02:002011-05-14T12:06:34.806+02:00

Eg veit ikkje stort om Brighton, men eg har eit overflatisk inntrykk av at folk som dreg til denne byen på sørkysten av England, først og fremst dreg for å slappe av og la seg bli skjemt bort. Dette gir byen eit visst preg av luksus og kanskje også dekadanse; ein stad der underdogen verkeleg kan få kjenne på korleis det er å vera underdog. Slik sett er det ikkje dumt av Øystein Wingaard Wolf å

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-67543287251403004692011-04-29T19:25:00.004+02:002011-04-29T19:38:12.312+02:00

Dipsolitteraten starta stafetten, Tehme Melck fulgte opp, og jeg utfordrer Janke til å plukke ut et nytt avsnitt fra ei første person-fortelling hun synes kan passe til å drive fortellinga framover.Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-34040258627100045372011-04-15T21:51:00.003+02:002011-04-15T22:00:51.190+02:00

Det er noe ved brevforma som tiltalar meg, og noe av det beste eg les, er litterære brev. Kanskje fordi forfattarane uttrykkjer seg friare; dei treng ikkje tenkje så mye på forma, ettersom tekstane i utgangspunktet ikkje er tenkt for offentleggjering.I ein fin, svensk bokblogg som heiter "Butter tar ordet" blei eg gjort kjent med korrespondansen mellom svenske Tomas Tranströmer og den norskætta

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-10677878268400776712011-04-15T21:33:00.004+02:002011-04-17T15:57:29.220+02:00

Det er ikkje mange jubileumsfeiringar på denne bloggen, men i dag må det til. Den svenske poeten Tomas Tranströmer fyller 80 år. Tranströmer med den klåre stemma og dei melodiøse dikta er i verdseliten blant poetar. Eg set ingen høgare enn han, og i årevis har eg venta på jubelen over at han får nobelprisen. Hittil har det ikkje hendt, og ettersom han er redusert etter ein hjerneblødning, skal

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-3903601153958488952011-03-30T23:14:00.001+02:002011-05-03T00:05:54.385+02:00

For den som leser for å få klarhet og sammenheng, er Willy Kyrklund et alternativ. Den som er ute etter å drømme seg bort eller finne tekster med karakterer å identifisere seg med, må se etter noe annet.Kyrklund er en særdeles lite autoritær dikter. I tekstene hans står ulike stemmer mot hverandre, og i flere av dem er det ikke mulig å skille ut forfatterens stemme. Bortsett fra at det å være

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-74368687678204621002011-03-27T15:50:00.001+02:002011-03-27T15:57:40.554+02:00

Willy Kyrklund er ein diktar som ikkje har fått så mye merksemd i Noreg. Han blei født i Helsingfors i 1921, men han reknas som svensk forfattar, ettersom han budde i Sverige i heile sitt vaksne liv. Romanen Solange frå 1951 kom ut her til lands i omsetjing av Jan Erik Vold i 1996, og trass i at omsetjinga er langt frå så god som ein kunne venta frå den kanten, er boka absolutt verdt å

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-34523781243474702222011-03-20T22:38:00.002+01:002011-03-20T22:38:38.175+01:00

Det var vel nemnt her til lands òg, at Lars Norén sette opp eit teaterstykke med dømte kriminelle, som etter ei tid rømte, gjennomførte eit ran og drap to politimenn som følgde etter dei etter ranet, men saka fekk sjølvsagt ikkje slike dimensjonar hos oss, som hos grannen i aust. Det var så vidt eg la merke til det, og fikk slett ikkje med meg alle sidene ved ho.Journalisten Elisabeth Åsbrink har

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-43512806787189909712011-03-13T20:58:00.001+01:002011-03-13T21:00:08.928+01:00

Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-11880768201014280752011-03-06T20:59:00.004+01:002011-03-16T21:17:16.986+01:00

Ein roman om to unge, lesbiske kvinner som lid av depresjonar og panikkangst: Sjølv eg, som er mann, ein generasjon eldre enn forfattaren og heilt utan kjennskap til miljø som dei ho skriv om, kan gå rett inn i denne verda og kjenne at ho vedkjem meg. Så god er ”Baby Jane” av Sofi Oksanen. Det er eit suverent driv over teksten. Språket er kroppsnært og direkte: Det med ”show”, ikkje ”tell” er noe

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-70293974405818574702011-03-06T20:48:00.000+01:002011-03-06T20:49:28.912+01:00

Da Kjell Askildsen debuterte med ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, var han 24 år. Det er nesten ikke til å tru at disse novellene er utgitt av en mann på 24 år. Det vil si skrevet av en mann på 22 – 23 år. Hadde det vært nå, ville han vært kalt en gutt.For det er den samme Askildsen som ga ut ”Et stort øde landskap” 38 år seinere. Når jeg leser setningene i debutsamlinga, hører jeg stemma hans

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-2845741395755671212011-03-06T12:45:00.002+01:002011-03-06T15:07:47.817+01:00

Eg las mye Myrdal på syttitalet, i likskap med dei fleste ml-arane med hang til boka. Det lærte eg mye av, både om litteratur og formuleringskunst. Litt om politikk òg, først og fremst om å lesa litteratur med politiske briller. Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-46251414350137586542011-03-04T17:55:00.005+01:002011-03-04T18:39:52.123+01:00

Hvis noen leser dette, er det trolig folk som opp gjennom livet har hatt det med å oppsøke bokhandeler i en tilstand av opprømthet, for ikke å snakke om antikvariater eller bokavdelinga på loppemarkeder. Jeg har hatt det slik i femti år. Etter vi havna på Internett, har det tatt av helt. Først får en hjertebank i den virtuelle bokhandelen, og så kommer pakka i posten noen dager seinere, med

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-82267371357281945672011-03-02T20:21:00.002+01:002011-03-02T20:28:17.039+01:00

Når en først har starta opp en blogg om bøker med fire følgere, bør en vedlikeholde litt. Samtidig er det slik, at bloggskriving er et overskuddsfenomen, og kombinasjonen av krevende jobb og dårlig humør etter samlivsbrudd er kanskje ikke det beste grunnlaget. Men jeg er så heldig at jeg får lov å anmelde bøker i Bokmagasinet, Klassekampen, og artiklene som publiseres der, får jeg lov å legge ut

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-72575682044707461622011-03-02T20:20:00.001+01:002011-03-02T20:20:49.941+01:00

”Vil du rømme med meg til verdens ende? Vi drar nå?” Han hadde ristet på hodet, nølende. Næh. Næh. Snart mat. Hjemogeta.Ein liten episode frå side 232 i ”Glitterscenen” av Monika Fagerholm, berre for å illustrere ein av kontrastane i det vesle samfunnet ho skildrar i romanen. Boka er eit framhald av ”Den amerikanske jenta” som kom på norsk i 2007, og det er mysteriet om ei jente som drukna og ein

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-29304921450600518242011-03-02T20:17:00.001+01:002011-03-03T21:26:12.074+01:00

Når ein står framfor ein roman som har fått tittelen ”Brottsjøer” , er det lett å tenkje seg at det dreier seg om eit symboltungt verk, kanskje til og med av det melodramatiske slaget. Og det stemmer, iallfall delvis, for romanen av Claudie Gallay, nyss omsett til norsk av Kjell Olaf Jensen. Handlinga utspeler seg i ein liten landsby heilt ute ved Atlanterhavskysten i Nord-Frankrike, ikkje langt

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-37610999732951378922011-03-02T20:10:00.002+01:002011-03-03T21:26:37.886+01:00

Tenk deg ei lita jente av ”god familie” som blir liggjande på sjukehus når det nærmar seg jul. Tida er rundt 1930, eit halvt hundreår før det var vanleg å legga inn foreldre saman med små pasientar. Ho får 25 marsipangrisar til trøyst og endar med å gi bort kvar einaste ein av medkjensle med dei som er dårlegare stilt. Ho blir frisk, ho veks opp, og i 2005 debuterer Mia Berner som norsk forfattar

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-1296875821295794462011-03-02T20:08:00.002+01:002011-03-03T21:27:04.634+01:00

Den nye romanen av Jonny Halberg heiter ”En norsk tragedie”, og med ein slik tittel fortel forfattaren mye. At det er ei tragisk forteljing som går føre seg i Noreg, sjølvsagt, men han seier også noe om ambisjonsnivået sitt, 75 år etter at Theodore Dreiser gav ut ”An American Tragedy” – ”the worst-written great novel in the world.” Og la det bli sagt med ein gong: Romanen til Halberg er ikkje

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-86944753829521087682010-06-11T21:42:00.004+02:002011-03-08T20:30:25.175+01:00

Det handler om Malamud igjen; den prosaforfatteren som kommer meg nærmest inn på livet. "The Tenants" er ikke blant de bøkene hans som får mest ros, men likevel den som berørte meg sterkest i en tidligere livsfase. Harry Lesser er forfatter med to bøker bak seg. Han er den eneste som bor igjen i en bygård som skal rives, men står imot alle framstøt fra en desperat gårdeier, for han er redd han

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-32848154215379207532010-06-10T22:07:00.003+02:002010-06-10T22:45:58.992+02:00

I påska las eg "The Road" av Cormac McCarthy. Innhaldet er vel kjent, og eg hadde boka ståande lenge før eg tok fatt på ho. Eg tenkte at det var ei svart bok, ein undergangsvisjon. Det kan hende at dette er ei forteljing som opnar seg veldig ulikt for ulike lesarar. For det er klart, eit nedstøva landskap der folk streifer rundt for å overleve etter ein katastrofe, er ikkje omgivnad for ei

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-29717829237598781362009-11-01T09:27:00.002+01:002009-11-01T10:51:02.190+01:00

Når Dag Solstad kommer med ny bok, oppfører jeg meg som en sulten som får vite at det er kommet brød i butikken. Jeg har hittil aldri blitt skuffet; heller ikke denne gangen. De fleste har vel fått med seg at det dreier seg om Bjørn Hansens tilbakekomst og hans første besøk hos sønnen etter at denne ble voksen og gift, ikke minst for å få anledning til å treffe den elleve år gamle sønnesønnen.

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-26574122526097752352009-10-18T22:07:00.001+02:002009-10-18T22:09:18.371+02:00

Å lesa dei saklege tekstane til Odd W. Surén er som å vera blant venner. Ein føler seg inkludert, orda flyt lett og ein kan til stadigheit gle seg over gode og treffande formuleringar. Så hender det sjølvsagt at ein må spørja opp att, og ettersom det handlar om skrift og ikkje tale, må ein sjølv syte for å få poenga ein gong til, men det går som regel greitt.Det er ikkje rart Surén er godt likt,

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-59537515982690583962009-10-18T21:31:00.002+02:002009-10-18T21:37:39.001+02:00

Med det same eg såg tittelen "Opp Oridongo" på den nye romanen til Ingvar Ambjørnsen, tenkte eg på Joseph Conrad og reisa kaptein Marlow gjorde i "Heart of Darkness". Etter å ha lese boka, ser ikkje bort frå at Ambjørnsen kan ha hatt Conrad i bakhovudet, sjølv om Marlow og Kurtz her er ein og same person, reisa opp Oridongo er ei symbolsk reise, og handlinga går føre seg i det kalde Noreg. (På

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-54679731616184519312009-09-03T21:09:00.004+02:002009-09-04T12:01:38.884+02:00

For mange år sia las eg ein artikkel med overskrifta "Good bad books". Den handla om Hardygutane. Forfattaren kunne fortelja at den første Hardyserien hadde til målsetjing å oppdra lesarane i tillegg til underhaldninga. Derfor kunne Frank og Joe ta ein tur innom biblioteket for å låne "Huckleberry Finn" og kanskje stimulere lesarane til å gjøra det same.Når eg no las opp att ei av bøkene til

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-65430051623048313412009-09-03T20:42:00.004+02:002009-09-03T21:09:13.984+02:00

Eg trudde eg følgde godt med i amerikansk litteratur, men denne boka måtte eg få meg tilrådd ti år etter at ho kom. Omsett til norsk var ho og, for fleire år sia. "Motherless Brooklyn" av Jonathan Lethem. Ein kriminalroman som er mye meir enn ein kriminalroman, og det er ikkje mange bøker som fortener at ein seier det om dei. Det aller mest spesielle med denne boka slik eg opplever ho, er at ho

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-88455391005490883562009-09-02T23:53:00.003+02:002009-09-03T00:08:38.890+02:00

Det dreier seg om "Grense Jakobselv" og Kjartan Fløgstad. Jeg leste den i sommer, like etter at den var kommet, mens debatten om kilder og kildehenvisninger gikk i avisene. Jeg sleit meg gjennom boka, og det er det ikke første gangen jeg gjør med en roman av Fløgstad.De tidlige romanene "Dalen Portland" og "Fyr og flamme" hadde jeg glede av; de øvrige har jeg lest nærmest fordi jeg synes jeg

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-50066787238576681442009-08-25T21:26:00.005+02:002009-08-25T21:50:54.758+02:00

"Den blege sol sto lavt på himlen, og himlen var hvid. Mit hjerte sang. Dit avskyelige kys havde udsat døden. Og din hånd havde vinket mig tilbage til livet. Sådan var det, jeg var ikke i tvivl. Ventetiden var forbi. Langsomt, langsomt. Steg jeg op på samme måde som en skildpadde bevæger sig mod vannoverfladen."Slik endar novella "Store træers grønne mørke" av Naja Marie Aidt. Boka har tittelen "

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-69609797978141207002009-08-22T21:35:00.001+02:002009-08-22T21:35:43.273+02:00

Dette er et utvalg artikler om litteratur skrevet mellom 1931 og 1951, gitt ut i København i 1973, men uten at det står en eneste dansk setning i boka. I seg sjøl verdt en kommentar: Litteraturen i Skandinavia burde i langt større grad vært felleseie -hva har vi å vinne på tre nasjonallitteraturer, når språka er så like?Jeg husker ikke hvor og når jeg skaffa meg denne boka. Plukka den kanskje med

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-51118722699919867492009-08-22T21:33:00.001+02:002009-08-25T21:26:33.909+02:00

Dette er den andre boka til Øybø. Jeg leste debutromanen «Alle ting skinner» og husker at jeg hadde glede av lesinga, sjøl om jeg få år seinere ikke klarer å komme på hva den handler om. Det burde være et varsko, kanskje, ikke nødvendigvis om dårlig hukommelse. Jeg har nemlig lest mange bøker som jeg husker i lang tid.Handlinga begynner i Frognerparken. Ei kvitkledd sekt har møtt opp for å være

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-47832566066090969382009-08-22T21:31:00.001+02:002009-08-22T21:32:43.236+02:00

Peter Carey er født i Australia, bosatt i New York, og absolutt lesverdig. Spesielt «Oscar and Lucinda» og «The True Story about the Kelly Gang». Og sikkert noen flere, som jeg ikke har lest. Boka jeg skriver om nå, er en litterær bagatell sammenlikna med de store romanene hans, men ikke desto mindre ga den meg noen hyggelige timer på ei strand i Danmark en varm ettermiddag i sommer.I denne boka

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-55088940064750307212009-07-20T11:22:00.003+02:002009-07-20T12:08:42.400+02:00

Eg er ikkje så veldig opptatt av krim, og eg er overtydd om at sjangeren blir omfatta med ein interesse som langt overgår den litterære verdien. Noen gonger ser det dessutan ut til at krim kan vera ein utveg for dårlege forfattarar. Det er ikkje få som får skryt og lesarar fordi dei er gode til å finna på og utvikle plot, men som ikkje kan stort anna. Forme setningar og skildre personar, for

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-50575082075954722932009-07-13T12:42:00.003+02:002009-07-13T13:33:12.272+02:00

Når ein har lese bøker eit langt liv, er det ikkje ofte ein blir freista til å seia at ”dette er den beste boka eg har lese” innafor ei eller anna ramme. Og skulle ein komma til å seia det, ken det vera uttrykk for stemning meir enn vurdering, og ikkje minst kan det vitne om dårleg minne. Dessutan er det jo slik, at lesaroppleving er ein upåliteleg målestokk, spesielt om ein samanliknar bøker ein

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-58503088642729306832009-07-13T10:16:00.002+02:002009-07-13T11:41:58.679+02:00

Når det er agurktid, og Dagbladet skal skrive om litteratur, setter de i gang Fredrik Wandrup med å lage lister over de beste bøkene innafor ei eller anna ramme, med et nokså forutsigbart resultat. I år er det tidenes beste norske krimromaner. 11 av landets fremste krimkjennere skal være sammen om jobben.Lørdag var de elleve nederste på plass. Det ser ut til at hovedkriteriet for plassering, er

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-53856360334874687062009-06-15T22:20:00.000+02:002009-06-15T22:21:32.031+02:00

Hugo Chávez er en politisk leder som opptar meg. Han vant presidentvalget i Venezuela i 1998, den første av ei rekke radikale latinamerikanske ledere som har fått folkeflertallet på si side. De første åra skal en kanskje ha fulgt ekstra godt med for å merke seg endringene når en sitter en halv klode unna, men høyresidas mislykte kuppforsøk mot Chávez i 2002, vakte i hvert fall min interesse. I

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-45417190877781181562009-06-11T23:46:00.000+02:002009-06-11T23:47:09.654+02:00

Camus er det ikkje så mange som les for tida. Han blir iallfall ikkje nemnt så ofte. Da eg var i slutten av tenåra, las eg Camus, ettersom han var ein av dei ein måtte ha vore gjennom viss ein ville kalle seg intellektuell rundt 1970. Eg las tre tynne bøker - "Den fremmede", "Fallet" og "Pesten". Den fjerde - "Myten om Sisyfos, måtte eg gi opp. Rundt førti år seinare hugsar eg ramma rundt

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-1545974500974235042009-06-08T22:26:00.000+02:002009-06-08T22:40:13.448+02:00

Ei jente blir skadd og forsøkt valdtatt i luksusvillaen til ein løyndomsfull riking. Far hennes er den einaste mislukka mannen i den vesle byen; han prøver å halde stand mot folkesnakk og alkoholmisbruk. Den morlause dottera har godt vett og høge ambisjonar, og ingenting skulle eigentleg hindre ho frå å få god utdanning og eit godt liv. Hadde ho ikkje bare hamna på feil stad til feil tid."

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-56267143911339698542009-05-30T23:50:00.000+02:002009-05-31T22:58:17.685+02:00

Så fikk jeg en skatt i posten. Ei førti år gammel bok. ”Love”. Jan Erik Volds oversettelser og utvalg av dikt av William Carlos Williams. Jeg hadde lagt inn ønske på antikvariat.net for år og dag sia og glømt det. Så kom det beskjed om at boka kunne bli mi for en hundrelapp pluss porto. Utrolig.Boka kom ut da jeg var 17 år. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøpte den og mista den seinere, eller om

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-18327197270347755542009-05-26T23:15:00.000+02:002009-05-27T21:23:06.015+02:00

Eg har lese Dag og Tid i mange år. Eg får avisa i postkassa kvar fredag, og det er ein fin start på helga. Først blar eg opp på spørjeleiken "Klok på bok", og veit eg svaret, slår eg på PCen og sender inn. Viss eg ikkje veit svaret, prøver eg finna det på Internett. Finn eg det, sender eg ikkje inn, og viss eg ikkje finn det, kan det hende eg set meg i sving for å løyse oppgåva på anna vis. Alle

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-88115310488569654522009-05-14T21:45:00.000+02:002009-06-08T22:22:01.595+02:00

Hva er det som får forfattere til å skrive trilogier? Kanskje trilogiene fungerer slik føljetongene gjorde på Dickens' tid? Forfatterne har kanskje ikke råd til å vente med å få inntekt til hele fortellinga er fortalt, men publiserer heller litt etter litt.Og hvorfor akkurat tre? Det er jo fem mosebøker, fire evangelier og en hel haug med brev, så det er neppe noe bibelsk. Men tre er jo et magisk

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-77219639555264248282009-05-14T21:42:00.000+02:002009-05-14T22:35:34.891+02:00

Eg var i London i palmehelga og hadde sjølvsagt noen bøker og tidsskrift i bagasjen da eg kom heim. I ”Literary Rewiev ” las eg meldinga av ”The Enemy of the Good” av Michael Arditti, ein forfattar eg aldri hadde hørt om, men bokmeldaren rosa boka, og eg tinga ho frå ein nettbokhandel.Forfattaren har gitt ut fem bøker før, og skal ein tru reklamen, er dei meisterverk, kvart einaste eitt. Han er

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-44404701160104651312009-05-01T12:21:00.001+02:002009-05-15T14:45:55.503+02:00

Heilt frå eg var riktig ung, har eg vore opptatt av Dylan Thomas. Eg hugsar ikkje korleis det starta; truleg var eg nyfiken på han fordi eg var begeistra for Bob Dylan, og så blei eg tatt av skrivinga hans, både dikta, kåseria og resten av prosaen. Eg hugsar eg kjøpte "Portrett av kunstneren som hvalp" på sal hos Hogstads bokhandel i Brumunddal mens eg gikk på gymnaset. Ei triveleg samling

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-51168753583843429942009-04-29T17:52:00.000+02:002009-04-29T18:35:20.078+02:00

Det er noen romanforfattere som etter et raskt overblikk kan se ut til å være i stand til å skrive om hva som helst, uten å røpe et spesielt prosjekt for skrivinga si. Peter Carey ser for meg ut til å være en slik forfatter, og så må jeg ta det forbeholdet at jeg har lest under halvparten av bøkene hans. Men det kan hende at han er opptatt av å skildre og utforske folk i ekstreme, eller i hvert

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-64835147282881078012009-04-27T20:48:00.000+02:002009-04-27T20:49:19.235+02:00

Hvorfor skal vi stadig lese nye bøker? Kan vi ikke like gjerne lese gamle bøker om igjen? Utvalget er så enormt, at vi klarer uansett ikke å få med oss alt. Og når en leser bøker en kjenner fra før, er sjansen større for at en får en god leseropplevelse. Men det er kanskje slik, at en vil unngå å virke uaktuell, og det er mye som pirrer nysgjerrigheten til den som er begeistra for bøker.

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-57532216685579805882009-04-21T21:53:00.000+02:002009-04-21T22:27:39.577+02:00

"S. Levin, formerly a drunkard, after a long and tiring transcontinental jorney, got off the train at Marathon, Cascadia, toward evening of the last Sunday in August, 1950." Slik drar Bernard Malamud i gang romanen "The New Life" som kom i 1961.Jeg kan ikke tenke meg en bedre åpningssetning i en roman, og da jeg hadde lest den, måtte jeg lukke boka for å smake på den, før jeg leste den en gang

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-36549114644561882202009-04-19T16:56:00.000+02:002009-04-19T17:13:27.853+02:00

Bernard Malamud er ikke blant de forfatterne som nevnes oftest for tida. Kanskje ikke så rart, han døde i 1986, og det er gjerne samtidslitteraturen og de mest kanoniserte klassikerne som er mest til stede i de litterære samtalene.Men Malamud er ingen liten forfatter, og det er fortsatt interesse for forfatterskapet hans. Dattera hans, Janna Malamud Smith, ga ut minneboka "My Father is a Book" i

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-30110395226508198372009-04-12T02:06:00.000+02:002009-04-12T02:19:23.678+02:00

Bildet som litt upassende er gjengitt på toppen av sida, er laget av Stig Claesson. Første møte med Stig Claesson var på TV. "Vem älskar Yngve Frej" i Fjernsynsteatret tidlig på søttitallet. Allan Edwall i hovedrollen. Filmen nesten like god som romanen, en nøkkel inn til et litterært skattkammer, eller kanskje heller: Roterom. Ingen store ord, men lavmælt klokskap. Det datt ei tåre da Stig

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-71880664692753074.post-86369579930325462962009-04-11T22:32:00.000+02:002009-04-11T22:48:05.460+02:00

Så sitter jeg her, ved kjøkkenbordet. Øl i et glass, og min elskede står ved kjøkkenbenken og lager sushi. Enda det er påskeaften - det er et stykke fra lammets blod til ris, ingefær, wasabi og rå fisk i tynne skiver. Ja vel, er det lett å tenke, enda en gubbe som sitter og koser seg mens ektefellen strever. Jeg håper det som kommer på denne sida etter hvert, ikke skal avsløre en mann som har

slhttp://www.blogger.com/profile/04062222494922837753noreply@blogger.com2