Det er noen romanforfattere som etter et raskt overblikk kan se ut til å være i stand til å skrive om hva som helst, uten å røpe et spesielt prosjekt for skrivinga si. Peter Carey ser for meg ut til å være en slik forfatter, og så må jeg ta det forbeholdet at jeg har lest under halvparten av bøkene hans. Men det kan hende at han er opptatt av å skildre og utforske folk i ekstreme, eller i hvert fall utfordrende, situasjoner. I hvert fall kan det stå som en fellesnevner for det jeg har fått med meg av verkene hans.
Den siste boka heter "His Illegal Self". Handlinga finner sted på tidlig søttitall og dreier seg om sju år gamle Che Selkirk -oppkalt etter han dere veit - sønnen til to radikale amerikanske aktivister, eller terrorister, som ikke kan ta seg av han, men som har overlatt han til den rike mormora. Han lengter sjølsagt etter dem; spesielt etter faren, som han aldri har møtt og ikke veit noe om. Delvis tilfeldig havner han sammen med en tidligere meningsfelle av mora. Meninga er at Dial, som hun kaller seg, skal føre han til mora, men før de får dette til, dør mora i en væpna aksjon som går galt. Plutselig er de på flukt, de havner i den australske utmarka, i naboskap med australske hippier som er ekstremt antiamerikanske, og som retter baker for smed uten noe knussel. Oppe i dramatikken utvikler Dial og Che et slags mor og sønn-forhold som Carey skildrer med atskillig varme.
Romanen består av 54 korte kapitler, handlinga går i små bølger fram og tilbake og synsvinkelen skifter, først og fremst mellom Dial og Che. Det er ikke så mye overskudd her som i enkelte andre av romanene til Carey - spesielt "Oscar and Lucinda" og "The True History of the Kelly Gang" som kom i fin nynorsk oversettelse for noen år sia. Disse romanene er flotte fortellinger med innlevelse, varme og naturlig humor, og de som ikke har hilst på Peter Carey før, bør nok heller oppsøke han her.
På et punkt vurderte jeg å bruke leserens suverene rett til å legge fra seg ei bok uten å lese den ferdig. Ikke nødvendigvis Careys feil. Noen ganger leser en uten å være oppmerksom nok, og det er nok av bøker i verden. Men jeg lot pliktfølelsen styre - heldigvis - for avslutninga er strålende. Det var nesten slik det kan være å følge med på en fotballkamp som er grei nok, og som ender med at laget ditt lager et spektakulært mål rett før avblåsning.
onsdag 29. april 2009
mandag 27. april 2009
Gamle bøker om igjen
Hvorfor skal vi stadig lese nye bøker? Kan vi ikke like gjerne lese gamle bøker om igjen? Utvalget er så enormt, at vi klarer uansett ikke å få med oss alt. Og når en leser bøker en kjenner fra før, er sjansen større for at en får en god leseropplevelse. Men det er kanskje slik, at en vil unngå å virke uaktuell, og det er mye som pirrer nysgjerrigheten til den som er begeistra for bøker. Anmeldelser og intervjuer, anbefalinger fra pålitelige venner og fristelser i hyllene.
Sjøl leser jeg bøker om igjen i stadig større omfang. Det henger blant annet sammen med at jeg har lest bøker i femti år og vel så det, og det kan jo hende at en blir litt sentimental med åra og ønsker å oppsøke søte opplevelser fra yngre dager. Men jeg foretrekker å tenke at jeg har bedre begrunnelser.
Litt bedre, i hvert fall. For det er klart, at bøkene jeg helst vender tilbake til, er bøker jeg husker som gode. Sandemose og Vesaas har jeg stadig vært innom, og Sandemoses Varulven er trolig den boka jeg har lest flest ganger, først og fremst fordi jeg hver gang har sittet igjen med en fornemmelse av at det er en skatt der, som jeg ikke helt har fått tak i. Så går det kanskje åtte år; så tar jeg den fram igjen, finner skatten og avslutter lesinga, igjen med en fornemmelse av at det er en skjult skatt der som jeg ikke har funnet.
Andre steder på bloggen skriver jeg om Malamud, og jeg kommer til å skrive mer om Malamud. Han vender jeg også stadig tilbake til, for romanene og novellene hans er gjødsel for den vesle skrivinga jeg innimellom holder på med sjøl. Og så har vi novellene til Alice Munro, Raymond Carver og Richard Ford. Dikta til Tomas Tranströmer og Bjørn Aamodt. Prosaen til Willy Kyrklund. Og mye annet.
Noen bøker må jeg lese om igjen fordi jeg har dårlig hukommelse. Jeg husker at jeg hadde glede av boka, men husker ikke hvorfor. Andre bøker må jeg gi meg i kast med flere ganger for å finne ut hvorfor andre folk skryter så veldig av den, når jeg ikke fant stort å glede meg over, uten at jeg helt kan si hvorfor. ”Tilværelsens uutholdelige letthet” av Milan Kundera er ei slik bok. Ikke en gang etter andre gangs lesning fant jeg annet enn luft.
Det er godt å være der, at en kan være sjef over egen lesning. Ikke måtte lese ei bok fordi den anbefales av andre, kommer i postkassa eller snakkes om på TV. Lese de gamle bøkene igjen og igjen.
Sjøl leser jeg bøker om igjen i stadig større omfang. Det henger blant annet sammen med at jeg har lest bøker i femti år og vel så det, og det kan jo hende at en blir litt sentimental med åra og ønsker å oppsøke søte opplevelser fra yngre dager. Men jeg foretrekker å tenke at jeg har bedre begrunnelser.
Litt bedre, i hvert fall. For det er klart, at bøkene jeg helst vender tilbake til, er bøker jeg husker som gode. Sandemose og Vesaas har jeg stadig vært innom, og Sandemoses Varulven er trolig den boka jeg har lest flest ganger, først og fremst fordi jeg hver gang har sittet igjen med en fornemmelse av at det er en skatt der, som jeg ikke helt har fått tak i. Så går det kanskje åtte år; så tar jeg den fram igjen, finner skatten og avslutter lesinga, igjen med en fornemmelse av at det er en skjult skatt der som jeg ikke har funnet.
Andre steder på bloggen skriver jeg om Malamud, og jeg kommer til å skrive mer om Malamud. Han vender jeg også stadig tilbake til, for romanene og novellene hans er gjødsel for den vesle skrivinga jeg innimellom holder på med sjøl. Og så har vi novellene til Alice Munro, Raymond Carver og Richard Ford. Dikta til Tomas Tranströmer og Bjørn Aamodt. Prosaen til Willy Kyrklund. Og mye annet.
Noen bøker må jeg lese om igjen fordi jeg har dårlig hukommelse. Jeg husker at jeg hadde glede av boka, men husker ikke hvorfor. Andre bøker må jeg gi meg i kast med flere ganger for å finne ut hvorfor andre folk skryter så veldig av den, når jeg ikke fant stort å glede meg over, uten at jeg helt kan si hvorfor. ”Tilværelsens uutholdelige letthet” av Milan Kundera er ei slik bok. Ikke en gang etter andre gangs lesning fant jeg annet enn luft.
Det er godt å være der, at en kan være sjef over egen lesning. Ikke måtte lese ei bok fordi den anbefales av andre, kommer i postkassa eller snakkes om på TV. Lese de gamle bøkene igjen og igjen.
tirsdag 21. april 2009
Bernard Malamud: A New Life
"S. Levin, formerly a drunkard, after a long and tiring transcontinental jorney, got off the train at Marathon, Cascadia, toward evening of the last Sunday in August, 1950." Slik drar Bernard Malamud i gang romanen "The New Life" som kom i 1961.
Jeg kan ikke tenke meg en bedre åpningssetning i en roman, og da jeg hadde lest den, måtte jeg lukke boka for å smake på den, før jeg leste den en gang til, og noen sider i tillegg. En roman på 367 sider må virkelig være god for å matche en slik start, tenkte jeg, og sjøl om den absolutt er lesverdig, er den nok ikke på nivå med åpningen.
Levin går av toget for å tiltre undervisningsstilling på et lite universitet som mest beskjeftiger seg med landbruk og husholdning, i en fiktiv stat som har mye felles med Oregon, der Malamud tilbrakte noen år som lærer og forfatter. Det var bare så vidt han ble tilsatt - han søkte over hele USA og fikk ett tilslag, nærmest tilfeldig, viser det seg. Boka skildrer et år av livet hans, fra han kommer til han reiser igjen. Han er tretti år, har planer og idealer, men klarer dårlig å tilpasse seg kulturen på det lille universitetet som stort sett befolkes av desillusjonerte akademikere og pratmakere uten fotfeste. Når han attpå til er enslig med ønske om å treffe kvinna i sitt liv, og prinsippfast, eller kanskje sta, uten evne til eller ønske om å lytte, bærer det hele riktig galt av sted.
Det er mer komikk i denne romanen enn i de andre Malamud har skrevet. Samtidig griper den meg ikke så sterkt, kanskje rett og slett fordi Levin oppfører seg dummere enn de viktigste personene i de andre bøkene til denne forfatteren. Personene i Medhjelperen, Harry Lesser i The Tenants og Dubin i romanen som bærer navnet hans, gjør det de må gjøre, og de eksistensielle valga som tas, virker viktigere i disse romanene enn i "The New Life".
Uansett - det er trist at romanen ikke er tilgjengelig på norsk, for den går utapå det meste som ble skrevet av romaner i forrige århundre.
Jeg kan ikke tenke meg en bedre åpningssetning i en roman, og da jeg hadde lest den, måtte jeg lukke boka for å smake på den, før jeg leste den en gang til, og noen sider i tillegg. En roman på 367 sider må virkelig være god for å matche en slik start, tenkte jeg, og sjøl om den absolutt er lesverdig, er den nok ikke på nivå med åpningen.
Levin går av toget for å tiltre undervisningsstilling på et lite universitet som mest beskjeftiger seg med landbruk og husholdning, i en fiktiv stat som har mye felles med Oregon, der Malamud tilbrakte noen år som lærer og forfatter. Det var bare så vidt han ble tilsatt - han søkte over hele USA og fikk ett tilslag, nærmest tilfeldig, viser det seg. Boka skildrer et år av livet hans, fra han kommer til han reiser igjen. Han er tretti år, har planer og idealer, men klarer dårlig å tilpasse seg kulturen på det lille universitetet som stort sett befolkes av desillusjonerte akademikere og pratmakere uten fotfeste. Når han attpå til er enslig med ønske om å treffe kvinna i sitt liv, og prinsippfast, eller kanskje sta, uten evne til eller ønske om å lytte, bærer det hele riktig galt av sted.
Det er mer komikk i denne romanen enn i de andre Malamud har skrevet. Samtidig griper den meg ikke så sterkt, kanskje rett og slett fordi Levin oppfører seg dummere enn de viktigste personene i de andre bøkene til denne forfatteren. Personene i Medhjelperen, Harry Lesser i The Tenants og Dubin i romanen som bærer navnet hans, gjør det de må gjøre, og de eksistensielle valga som tas, virker viktigere i disse romanene enn i "The New Life".
Uansett - det er trist at romanen ikke er tilgjengelig på norsk, for den går utapå det meste som ble skrevet av romaner i forrige århundre.
søndag 19. april 2009
Bernard Malamud: Medhjelperen
Bernard Malamud er ikke blant de forfatterne som nevnes oftest for tida. Kanskje ikke så rart, han døde i 1986, og det er gjerne samtidslitteraturen og de mest kanoniserte klassikerne som er mest til stede i de litterære samtalene.
Men Malamud er ingen liten forfatter, og det er fortsatt interesse for forfatterskapet hans. Dattera hans, Janna Malamud Smith, ga ut minneboka "My Father is a Book" i 2006, og året etter kom en omfattende biografi: "Bernard Malamud. A Writer's Life", skrevet av briten Philip Davis.
Malamud var amerikansk jøde, sønn av fattige innvandrere fra Russland. Fire av bøkene hans er oversatt til norsk. Min favoritt blant disse er "Medhjelperen" som kom i serien "Verdens unge" i 1963. Skueplassen er en liten dagligvarehandel i New York, modellert på den vesle butikken faren hans drev. En dag blir butikken ranet, og en av ransmennene vender tilbake for å gjøre opp for seg med arbeidshjelp, men uten først å fortelle at han var med på overfallet. Handlinga utvikler seg som et kammerspill, med disse to og butikkeierens datter i de sentrale rollene.
Jeg leste boka tidlig på søttitallet og tok den fram igjen like før påske. Den er overhodet ikke merka av tidas tann.
Jeg kjenner ingen forfattere som behandler sentrale menneskelige dilemmaer med større varme og sterkere overbevisningskraft enn Bernard Malamud. Karakterene beholder verdigheta si, sjøl under forhold der de fornedrer seg sjøl eller fornedres av andre. Malamud brukte "The Human Sentence" som målestokk for prosaen sin, og "menneskelighet" kan brukes som merkelapp på verkene hans - en menneskelighet som aldri blir banal eller sentimental.
Men Malamud er ingen liten forfatter, og det er fortsatt interesse for forfatterskapet hans. Dattera hans, Janna Malamud Smith, ga ut minneboka "My Father is a Book" i 2006, og året etter kom en omfattende biografi: "Bernard Malamud. A Writer's Life", skrevet av briten Philip Davis.
Malamud var amerikansk jøde, sønn av fattige innvandrere fra Russland. Fire av bøkene hans er oversatt til norsk. Min favoritt blant disse er "Medhjelperen" som kom i serien "Verdens unge" i 1963. Skueplassen er en liten dagligvarehandel i New York, modellert på den vesle butikken faren hans drev. En dag blir butikken ranet, og en av ransmennene vender tilbake for å gjøre opp for seg med arbeidshjelp, men uten først å fortelle at han var med på overfallet. Handlinga utvikler seg som et kammerspill, med disse to og butikkeierens datter i de sentrale rollene.
Jeg leste boka tidlig på søttitallet og tok den fram igjen like før påske. Den er overhodet ikke merka av tidas tann.
Jeg kjenner ingen forfattere som behandler sentrale menneskelige dilemmaer med større varme og sterkere overbevisningskraft enn Bernard Malamud. Karakterene beholder verdigheta si, sjøl under forhold der de fornedrer seg sjøl eller fornedres av andre. Malamud brukte "The Human Sentence" som målestokk for prosaen sin, og "menneskelighet" kan brukes som merkelapp på verkene hans - en menneskelighet som aldri blir banal eller sentimental.
søndag 12. april 2009
Stig Claesson
Bildet som litt upassende er gjengitt på toppen av sida, er laget av Stig Claesson. Første møte med Stig Claesson var på TV. "Vem älskar Yngve Frej" i Fjernsynsteatret tidlig på søttitallet. Allan Edwall i hovedrollen. Filmen nesten like god som romanen, en nøkkel inn til et litterært skattkammer, eller kanskje heller: Roterom. Ingen store ord, men lavmælt klokskap. Det datt ei tåre da Stig Claesson døde på etterjulsvinteren i fjor.
Nå har sønnen hans skrevet bok om faren sin. "Blåbärsmaskinen". Her blir vi etter sigende kjent med alle de mørke sidene til Stig Claesson. Misbruk av rusmidler, medisiner og mennesker. Slas, som han ble kalt i Sverige, var folkeeie og nesten en nasjonal helligdom. Det er lett å skjønne at det kan være problematisk å vokse opp under et slikt tre. Men om jeg kommer til å lese boka, det er jeg ikke sikker på.
Nå har sønnen hans skrevet bok om faren sin. "Blåbärsmaskinen". Her blir vi etter sigende kjent med alle de mørke sidene til Stig Claesson. Misbruk av rusmidler, medisiner og mennesker. Slas, som han ble kalt i Sverige, var folkeeie og nesten en nasjonal helligdom. Det er lett å skjønne at det kan være problematisk å vokse opp under et slikt tre. Men om jeg kommer til å lese boka, det er jeg ikke sikker på.
lørdag 11. april 2009
Våge seg ut på nettet.
Så sitter jeg her, ved kjøkkenbordet. Øl i et glass, og min elskede står ved kjøkkenbenken og lager sushi. Enda det er påskeaften - det er et stykke fra lammets blod til ris, ingefær, wasabi og rå fisk i tynne skiver. Ja vel, er det lett å tenke, enda en gubbe som sitter og koser seg mens ektefellen strever. Jeg håper det som kommer på denne sida etter hvert, ikke skal avsløre en mann som har tenkt de tanker han har tenkt å tenke.
Er det plass for femti pluss her? Uhøytidelige refleksjoner, og noen alvorlige, om livet i sin alminnelighet og om litteratur, andre kulturytringer, skole og annet arbeid, politikk og samfunnsliv i særdeleshet? Jeg later som det er det og lister meg sakte inn i et rom som skal være mitt, men som har plass til alle som kan tenke seg et lite besøk.
Er det plass for femti pluss her? Uhøytidelige refleksjoner, og noen alvorlige, om livet i sin alminnelighet og om litteratur, andre kulturytringer, skole og annet arbeid, politikk og samfunnsliv i særdeleshet? Jeg later som det er det og lister meg sakte inn i et rom som skal være mitt, men som har plass til alle som kan tenke seg et lite besøk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)