lørdag 30. mai 2009

LOVE

Så fikk jeg en skatt i posten. Ei førti år gammel bok. ”Love”. Jan Erik Volds oversettelser og utvalg av dikt av William Carlos Williams. Jeg hadde lagt inn ønske på antikvariat.net for år og dag sia og glømt det. Så kom det beskjed om at boka kunne bli mi for en hundrelapp pluss porto. Utrolig.

Boka kom ut da jeg var 17 år. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøpte den og mista den seinere, eller om jeg ikke hadde penger. Det siste er mest sannsynlig. Det var Bokklubbens Lyrikkvenner som ga ut boka, og der var jeg medlem.

”Love” kom i et opplag på 8000. Ca. ei bok pr. 500 personer i landet. Nå gikk det nok ganske mange bøker til bibliotekene, og det var flere bibliotek den tida, enn det er i dag. De fleste av disse er forhåpentligvis fortsatt i det offentliges eie, til tross for den avskyelige praksisen som er innført mange steder, med å selge bibliotekbøker til private for en billig penge. Enkelte eksemplarer blir vel også ødelagt eller borte i løpet av 40 år. Summa summarum tenker jeg meg at ca. en promille av det norske folk har denne boka i hylla. Virkelig et privilegium endelig å være blant disse.

Her er et av dikta jeg liker best:

HUN GJORDE DET.
Der stod rosene, i regnet.
Ikke plukk dem, bad jeg pent.
De visner snart, sa hun.
Men de er så vakre
der de står.
Ah, vi var alle vakre engang, sa
hun,
og plukket dem og gav meg dem
i hånden.

Jeg har tilgang til halvparten av dikta til Williams på engelsk. Når jeg sammenlikner originalene med versjonene til Vold, ser jeg at det først og fremst dreier seg om oversettelser, ikke gjendiktninger. Vold har en tendens til å bruke mange ord der opphavsmannen bruker få. Her og der blir resultatet litt uheldig, kanskje fordi tankene til en moden mann skal gjengis med orda til en mann som ikke er fylt tretti.

Men i det store og hele er det like deilig å lese disse dikta som det var rundt 1970. Det er først og fremst pga Vold at jeg har hatt lyst til å få boka inn i hylla. Og etter å ha lest litt Williams på engelsk og litt Williams på voldsk, er det nok bare en ting å si:

Williams er Williams, og Vold er Vold.

tirsdag 26. mai 2009

Dag og Tid

Eg har lese Dag og Tid i mange år. Eg får avisa i postkassa kvar fredag, og det er ein fin start på helga. Først blar eg opp på spørjeleiken "Klok på bok", og veit eg svaret, slår eg på PCen og sender inn. Viss eg ikkje veit svaret, prøver eg finna det på Internett. Finn eg det, sender eg ikkje inn, og viss eg ikkje finn det, kan det hende eg set meg i sving for å løyse oppgåva på anna vis. Alle som sender inn riktig svar, får namnet sitt i bladet, og ein av dei får i tillegg ei bok i premie. Eg har vunne ein gong, og fekk ein suveren roman i posten: "Kunsten å gå" av Lars Amund Vaage.

For noen år sia melde eg bøker i denne avisa. Eg kjende meg priviligert over å kunne skrive om bøker i ei avis som tar litteraturen på alvor i så stor grad, utan å sneie borti jåleri i det heile tatt. Og eg hadde fast arbeid, da som nå, så det var ikkje så farleg om det var dårleg betalt. Det er ei spesiell glede å skrive om bøker ein verkeleg likar, som ein kanskje kan inspirere andre til å lesa. Som desse: Rohinton Mistry: Balansekunst, Bruce Chatwin: Drømmespor, Richard Ford: Kvinner med menn og Paul Auster: Ensomhetens grunn.

Eg skreiv først og fremst om omsette bøker for vaksne og norske bøker for barn og unge. I tillegg til dei som er nemnt over, fekk eg høve til å tilrå desse: David Malouf: Samtaler ved Curlow Creek, Tahar ben Jelloun: Den gale natten og Fattigherberget, Mario Vargas Llosa: Rigobertas notatbøker, José Saramago: Alle navnene og Vikram Seth: En egen musikk.

Det er ikkje så mange av ungdomsbokmeldingane som er å finna på nettet - eg klarte berre å finna denne: Erna Osland: Salamanderryttaren.

Av dei norske bøkene eg blei beden om å melde, blei eg begeistra for bl. a. denne: Bjørn Skogmo: Han byttet meg bort med en Studebaker, mens eg kunne styre meg for desse: Anne B. Ragde: Bunnforhold og Jeg vinket ikke, jeg druknet. Og denne skulle eg helst styrt heilt unna: Gunnar Kopperud: Lysets tid.

Når ein melder bøker, hender det ein finn at ein er i utakt med kollegene. Eg blei litt urolig av dette. Det kunne jo hende det ville vise seg at eg tabba meg ut, og at ettertida ville dømme meg som ein håplaus dilettant som ikkje forsto meg på stor litteratur. Eg tenkjer på desse to: Jens Christian Grøndahl: Lucca og Jonathan Franzen: Korrigeringer.

Etter ei tid fekk eg ikkje fleire bøker å skrive om, utan at noen fortalte meg kvifor. Det kan jo hende at artiklane mine ikkje heldt mål, men eg fekk aldri noen i retur, og ingen klaga. Så eg veit fortsatt ikkje kvifor eg ikkje melder bøker i Dag og Tid. Den som har tatt seg bryet med å klikke på linkane over, har kanskje funne det ut. Eg har lurt litt på om eg skal ta hemn, f. eks. ved å legga ut svara på "Klok på bok" her på bloggen, men eg er korkje sår nok eller hemngjerrig nok.




torsdag 14. mai 2009

Tre trilogier og noen i tillegg.

Hva er det som får forfattere til å skrive trilogier? Kanskje trilogiene fungerer slik føljetongene gjorde på Dickens' tid? Forfatterne har kanskje ikke råd til å vente med å få inntekt til hele fortellinga er fortalt, men publiserer heller litt etter litt.

Og hvorfor akkurat tre? Det er jo fem mosebøker, fire evangelier og en hel haug med brev, så det er neppe noe bibelsk. Men tre er jo et magisk tall. Ellers er det ikke alle som holder seg til tre. "Dansen gjennom skuggeheimen" av Uppdal er i ti bind, og Juvikfolke er seks. Og Philip Roth har ei lang rekke bøker om Nathan Zuckermann, og av disse har han definert tre som trilogi - "American Pastoral" og de to som fulgte.

Etter flere tiår med lesing, kan jeg se tilbake på tre trilogier som har vært viktige. Väinö Linnas polstjernetrilogi om fattigfolk og klassemotsetninger i Finland i krigstid og mellomkrigstid i forrige århundre. Naguib Mahfouz' Kairotrilogi og Debtfordtrilogien til kanadiske Robertson Davies.

Da jeg leste bøkene til Linna var jeg 22 år og sterkt politisk engasjert. Ytre og indre dramatikk jagde meg gjennom bøkene, og identifikasjon med skjebnene fikk tårene til å renne. Jeg leste "Ukjent soldat" tretti år seinere uten å oppleve noe tilsvarende. En vakker dag skal jeg tilbake til trilogien, og jeg skal lese den på svensk denne gangen også. På svensk heter første bind "Högt bland Saarijärvis moar", mens det på norsk heter "Høyt mot nord". Hvis dere skjønner....

Robertson Davies leste jeg også på svensk, 14 år seinere, og jeg trur kanskje jeg kom over bøkene på slump. Den første boka i trilogien kom på norsk på søttitallet, i Kolonserien til Gyldendal. "Den femte rollen". Jeg hadde lest flere av bøkene til John Irving i ei tid da Bokklubben hadde bestemt at alle skulle lese John Irving, og jeg hadde glede av innfallsrikdommen i bøkene hans. Dette trekket fant jeg igjen hos Davies, i tillegg til en dybde og et perspektiv som Irving langt på veg mangler. Davies har skrevet en trilogi til - Saltertontrilogien - men den er ikke rare greiene.

Bokklubben grep inn i livet mitt med Kairotrilogien også, på begynnelsen av nittitallet. Her får en bruk for alle sanser, og det er ikke mange bøkene jeg har lest som voksen, som til de grader har trukket meg inn i en ny og ukjent verden med hud og hår. Jeg leser aldri romaner for å få kunnskap, men etter å ha lest bøkene til Mahfouz satt jeg virkelig med ny innsikt.

Dette var tre trilogier, beskrevet etter hukommelsen og målt med leseoplevelse som målestokk. Skulle jeg trukket fram en fjerde, måtte det blitt de tre bøkene Richard Ford har skrevet om Frank Bascombe - "The Sportswriter", "Independence Day" og "The Lay of the Land". Og jeg kunne nevnt bøkene til Claes Hylinger om "det hemliga sällskapet", der medlemmene kan gjenkjenne hverandre på at de går med paraply når det regnet. Begge disse forfatterne vil det være umulig å la være å komme tilbake til hvis jeg skal fortsette med nedtegnelser i dette forum.

Så er det trilogien til Beckett som jeg bare delvis har lest. Det samme gjelder Oslotrilogien til Olav Angell. Begge disse seriene skal jeg fullføre før altfor lang tid er gått. Stavangertrilogien til Arild Rein er en lesefest. Krigstrilogien til Dag Solstad er verdt å lese fordi det er Solstad. Og romanene til Jan Jakob Tønseth om Hilmar Iversen, der bind tre står ulest i hylla. Pluss pluss.

Jeg begynte med dette innlegget for å si litt om tre trebindsverk som har betydd noe for meg. Så kom jeg på ett til, og ett til, og enda ett. Og jeg er nok ikke ferdig ennå....

Kjøpt på slump, lesen med glede.

Eg var i London i palmehelga og hadde sjølvsagt noen bøker og tidsskrift i bagasjen da eg kom heim. I ”Literary Rewiev ” las eg meldinga av ”The Enemy of the Good” av Michael Arditti, ein forfattar eg aldri hadde hørt om, men bokmeldaren rosa boka, og eg tinga ho frå ein nettbokhandel.

Forfattaren har gitt ut fem bøker før, og skal ein tru reklamen, er dei meisterverk, kvart einaste eitt. Han er engelsk og meir enn vanleg opptatt av det religiøse i liva til folk. Titlane ”Celibate” og ”Easter” seier litt om det.

Sjølv står eg utanfor statskyrkja og reknar meg som ateist, ikkje heilt komfortabelt. Det finst jo ting vi ikkje kan forklare, og til vanleg reknar eg med, at det kjem av at vi ikkje har rukke å skaffe oss kunnskap om alt. Men eg har jo alltid kjent til, at mange har eit religiøst perspektiv på livet sitt, og dette har interessert meg dei siste åra.

”The Enemy of the Good” handlar om ein familie der den 83-årige Pater Familias har vore biskop i den anglikanske kyrkja, men han har mista trua. Han er gift med ei jødisk kvinne som vaks opp i Polen, sjølvsagt med familie som hamna i konsentrasjonsleir. Ho er ikkje truande, og ein framståande og omstridt antropolog med spesiell kunnskap om eit afrikansk folk som har klart det meisterstykket å leve i fred med einannan og folk omkring.

Sonen Clement levar saman med ein mann og lagar bilde med bibelske motiv. Han er den einaste i familien som har heldt fast på kristentrua, men han kjem i miskreditt hos bokstavtru anglikanarar når han lagar eit glasmåleri til ei sentral kyrkje, der han framstiller Jesus med kjønnsorgan i full storleik. Parallellen til strida om Muhammed-karikaturane er slåande.

Dottera Susannah har vore sambuar med ein mann som sit inne for mordbrann. Ho har gjort det godt i reklamebransjen, men gir opp alt når ho trer inn i ei ytterleggåande jødisk sekt samstundes som ho forelskar seg heftig og giftar seg med ein framståande medlem i dette trussamfunnet.

Det er motig gjort å skrive ein roman med eit utgangspunkt som dette, for det er ikkje mange feiltrinna som skal til før det heile hamnar i parodien. Men Arditti held balansen, enda konfliktar og dramatiske hendingar står i kø. Det er dei eksistensielle problemstillingane og vala som står i sentrum, samtidig som forfattaren er ein ypparleg personskildrar.

Det hadde ikkje overraska meg om Arditti kom til å plukke med seg noen prisar for denne romanen, og han hadde nok gjort seg både i norsk omsetjing og på film.

fredag 1. mai 2009

Under Milk Wood

Heilt frå eg var riktig ung, har eg vore opptatt av Dylan Thomas. Eg hugsar ikkje korleis det starta; truleg var eg nyfiken på han fordi eg var begeistra for Bob Dylan, og så blei eg tatt av skrivinga hans, både dikta, kåseria og resten av prosaen. Eg hugsar eg kjøpte "Portrett av kunstneren som hvalp" på sal hos Hogstads bokhandel i Brumunddal mens eg gikk på gymnaset. Ei triveleg samling forteljingar, omsett av Harald Sverdrup. Og den norske versjonen Inger Hagerup hadde laga av Under Milk Wood blei sendt på radioen, og Bokklubben kom med ei utsøkt samling norske omsetjingar av noen av dei mest sentrale dikta hans, med eit eple som hang inne i ei flaske på forsida. Fine dikt, der ein først blir gripen av musikken i språket, før ein etter kvart trenger inn i setningane, det desperate overskotet, utfordringa av døden, livsmotet - det er mange ord ein kan velja.

Etter det har eg vore i Swansea og gått i Cwmdonkinparken - rett nok berre ein gong. Og i Laugharne for å besøkje båthuset der han satt og skreiv, og der Richard Burton gikk i gatene da "Under Milk Wood" blei filma. Båthuset var stengt, men gatene låg der. Eg har vel vore opptatt av myta om Dylan Thomas óg, om han som skreiv kjenslevart, levde hardt og døde ung.

Vil eg lytte til ord som hørest ut som musikk, set eg på BBC-utgåva av dette høyrespelet. Det er akkurat passe til ein køyretur mellom Vestfold og Romerike. Dikt på CD blir fort for mye av det gode, og ordinære lydbøker har eg ikkje tålmod til. Men "Under Milk Wood" er akkurat passe.

Eg har alltid hatt for mye å tape til å leve hardt, og eg er for gammal til å dø ung, men sansen for Dylan Thomas kjem eg aldri til å miste.