The Tenants, romanen og filmen.

Det handler om Malamud igjen; den prosaforfatteren som kommer meg nærmest inn på livet. "The Tenants" er ikke blant de bøkene hans som får mest ros, men likevel den som berørte meg sterkest i en tidligere livsfase. Harry Lesser er forfatter med to bøker bak seg. Han er den eneste som bor igjen i en bygård som skal rives, men står imot alle framstøt fra en desperat gårdeier, for han er redd han skal miste konsentrasjonen om en roman han har brukt ti år på. Lesser er jøde og gårdeieren er jøde, og inn i denne konstellasjonen kommer en militant afroamerikaner med antisemittiske holdninger flyttende. Også han skriver bok; han har ikke Lessers erfaring og heller ikke tilsvarende evner.

Romanen handler om forholdet mellom disse to, som er kolleger, venner og fiender. Det blir svært dramatisk når Lesser involverer seg med kjæresten til den andre, og det går hardere for seg enn det som er vanlig hos denne forfatteren.

Jeg leste romanen om igjen sist helg og også denne gangen var det en god leseropplevelse. Det var nok sterkere å lese den for tretti år sia, da jeg lettere identifiserte meg med hovedpersonen, hans kamp og ambisjoner, men jeg anbefaler den ikke desto mindre.

Romanen ble filma for noen år sia, med hip hop-helten Snoop Dog i en av rollene. Jeg fant DVDen i ei restekasse, men venta med å se den til etter ei ny gjennomlesing. Det ble ingen suksess; jeg ga opp etter en halvtime. Den følger boka slavisk men trenger ikke ned i noe; jeg assosierte til tegneserieversjonene av klassiske romaner jeg leste da jeg var liten. Det eneste utbyttet jeg fikk, var en impuls til å male stua i leiligheten jeg skal flytte til, i samme grønnfargen som Harry Lesser har på veggene sine.

Ein av dei verkeleg store romanane.

I påska las eg "The Road" av Cormac McCarthy. Innhaldet er vel kjent, og eg hadde boka ståande lenge før eg tok fatt på ho. Eg tenkte at det var ei svart bok, ein undergangsvisjon.

Det kan hende at dette er ei forteljing som opnar seg veldig ulikt for ulike lesarar. For det er klart, eit nedstøva landskap der folk streifer rundt for å overleve etter ein katastrofe, er ikkje omgivnad for ei solskinnshistorie. Folk møter einannan med frykt og mistru, for dei er alle konkurrentar om det vesle som er att frå samfunnet før katastrofen. Det er nærliggande å lese romanen som ein allegori; alles kamp mot alle på veg mot ein andre undergang, etter at sivilisasjonen er gått under, og så godt som heile menneskeheita med den.

Oppe i dette plasserer McCarthy ein far og ein son som er avhengige av einannan, og elskar einannan og som hjelper einannan. Portretta av desse to er noe av det vakraste eg har lese på år og dag, og det blir dette forholdet som pregar lesinga mi. Varmen mellom desse to er meisterleg skildra og står i motsetnad til forhold ein les om i meir realistisk prosa, der folk slit med relasjonane til dei nærmaste og kjærleik og tillit har dårlege kår.

Så er det kanskje slik, at når sivilisasjonen har brote saman, sikkert på grunn av menneskeleg rovdrift og overmot, har ikkje banda mellom ein mann og sonen hans mye å seia. Og det kan jo hende at det er kontrastverknaden McCarthy er ute etter. Hadde alle tatt slikt ansvar for etterkommarane sine som faren gjør i "The Road", hadde katastrofen vore unngått.

Eg kjenner ikkje til om Cormac McCarthy har ein politisk agenda. Eg trur ikkje han har det; han er nok først og fremst ein forteljar. Eg kunne lese boka som ein undergangsvisjon, men det var den vakre forteljinga om faren og sonen som greip tak i meg, og det var eg ikkje budd på.

Viss eg skulle rekne opp dei finaste lesaropplevingane i livet mitt, vil denne heilt sikkert komma på topp fem.