Stafett.

Dipsolitteraten starta stafetten, Tehme Melck fulgte opp, og jeg utfordrer Janke til å plukke ut et nytt avsnitt fra ei første person-fortelling hun synes kan passe til å drive fortellinga framover.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli - frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år.

..forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Lesa andres brev.

Det er noe ved brevforma som tiltalar meg, og noe av det beste eg les, er litterære brev. Kanskje fordi forfattarane uttrykkjer seg friare; dei treng ikkje tenkje så mye på forma, ettersom tekstane i utgangspunktet ikkje er tenkt for offentleggjering.

I ein fin, svensk bokblogg som heiter "Butter tar ordet" blei eg gjort kjent med korrespondansen mellom svenske Tomas Tranströmer og den norskætta amerikanaren Robert Bly. "Air Mail" heiter boka, som inneheld brev skrivne mellom 1964 og 1990. Interessante, velformulerte brev med diskusjonar om litteratur og samfunnsspørsmål. Og ikkje minst drøftingar om formuleringar, ettersom dei omsette einannan til morsmåla sine.

Eg har ikkje lese ut boka ennå, men kunne ikkje vente med å seia noe om ho, i tilfelle noen skulle stikke innom bloggen.

Tomas Tranströmer 80 år

Det er ikkje mange jubileumsfeiringar på denne bloggen, men i dag må det til. Den svenske poeten Tomas Tranströmer fyller 80 år. Tranströmer med den klåre stemma og dei melodiøse dikta er i verdseliten blant poetar. Eg set ingen høgare enn han, og i årevis har eg venta på jubelen over at han får nobelprisen. Hittil har det ikkje hendt, og ettersom han er redusert etter ein hjerneblødning, skal det vel noe til om det kjem fleire bøker frå han - sjølv om det har komme fleire bøker frå handa hans etter han blei sjuk.

Tranströmer har skrive ti diktsamlingar og noe prosa. Jan Erik Vold har omsett han til norsk og skrive opplysande og inspirerte artiklar om han.