Denne boka er viktigere enn den gir seg ut for å være. Det som dekkes av tittelen ”Sosialfaglig arbeid i skolen, om samarbeidet mellom lærer og sosialarbeider” dreier seg bare om en liten del av det boka handler om, og ikke en gang den viktigste. Ulrika Gustavsson og Nina Tømmerbakken skriver om hva sosialarbeideren kan supplere læreren med, og om hvor nødvendig det er at representanter for de to profesjonene har respekt og åpenhet for hverandres kunnskaper og metoder, for på denne måten å utgjøre uslåelige team i arbeidet med enkeltelever og grupper.
Krafta i denne boka handler om det konkrete arbeidet med elevene. Et stort antall eksempler henta fra forfatternes egen praksis, kombinert med relevant og jordnær refleksjon, gjør at denne boka vil være særs nyttig som håndbok for alle som jobber systematisk med elever på ungdomstrinnet, uansett profesjon.
Jeg kjenner forfatterne og veit litt om åssen de jobber, så forventningene til boka var høge. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymra i begynnelsen – eller kanskje snurt på pedagogenes vegne – på grunn av en tendens til å framstille skolen som et kaldt samfunn som tempereres når den varme sosionomen slipper inn. Men denne underordna tona forsvinner raskt. Hovedperspektivet kan oppsummeres i et sitat som bringes inn i boka på s. 101, der det heter at ”barn i själva verket inte har problem, utan bara färdigheter som de ännu inte har lärt sig”.
Ettersom jeg sjøl er skoleleder med erfaring fra ulike typer samarbeid med sosialarbeidere, har jeg ingen problemer med å skrive under på hvor viktig det er at skolene har sosialfaglige medarbeidere i virksomheten sin. Det er dessuten viktig at samarbeidet er organisert og planmessig, noe forfatterne er innom uten å gå djupt inn i, men dette er kanskje noen bør si noe utfyllende om etter hvert. Lesinga av denne boka har brakt meg et skritt videre, til dette spørsmålet: Når det er slik at skolen faktisk er et sted der alle barn og unge oppholder seg – hvorfor er det ikke slik at skolen blir oppfatta som det primære virkefeltet for andre instanser med barn og unge som virkefelt? Hvis medarbeiderne i barnevernstjeneste og ulike forebyggende avdelinger oppholdt seg i skolene på dagtid, ville de kommet mye tettere på. De ville i liten grad ha behov for meldinger – de ville møte problematikken sjøl. Kanskje ville de til og med bli ufarliggjort. Hvor er den første kommunen som tør?
Noe som begeistrer meg ekstra, er bruken av litterære og filosofiske sitater og henvisninger. Det forteller at forfatterne har et perspektiv ut over skolen og til sjølve det store og mangfoldige livet.
Jeg er ikke like begeistra for eksempler på forlagsslurv. Stavefeil i engelske sitater, og i navn. Manglende redigering, som gjør at en elev i et eksempel plutselig skifter navn, og et sted avløses den kollektive fortellerstemmen av ”jeg”.
Oppsummert: Jeg veit at forfatterne har slitt for å få ut denne boka, ved sida av full jobb. De bør slite litt til, slik at materialet kan presenteres i ei håndbok for arbeid med elever, spesielt på ungdomstrinnet. Det er ikke mye mer som skal til, enn å gi den eksisterende teksten en tittel som er i samsvar med hovedinnholdet.
