Jeg har lest Dickens, og det er mange år sia sist.
Jeg valgte «Store forventninger», som er en av romanene forskere og kritikere
framhever blant verka hans. Hovedpersonen i romanen er den foreldreløse gutten
Pip, som lever i fattigdom i hjemmet til søstera og svogeren sin. Handlinga tar
til med at Pip blir overfalt av en rømt straffange som truer han til å stjele
mat til seg. Etter dette får han innpass på godset til den rike og fornemme
Miss Havisham, han forelsker seg i den overlegne Estella og han bestemmer seg
for at han vil leve et liv i velstand. Ikke veldig realistisk for en
fattiggutt, men ved hjelp av en velgjører som ikke blir avslørt før langt ute i
handlinga, ser det ut til at han skal klare å gjennomføre planen sin. Men livet
er ikke enkelt, verken for Pip eller for oss andre, og leseren får være med på
ei livsreise som både er rørende og dramatisk.
Det er ikke sjølsagt at det er en roman av Dickens en
setter seg med når en skal ha seg ei lesestund. Det kommer nye bøker i store
mengder, og flere av dem lanseres med omfattende kampanjer; forfatterne intervjues
i TV og aviser, og bøkene får plass i så vel private som offentlige samtaler.
Dessuten har nye bøker det fortrinnet framfor klassikerne, at de kan fortelle
oss noe om vår eiga samtid, og slik blir de kanskje lettere å relatere til.
Hvorfor skal en da lese Dickens, som var virksom for
over 150 år sia. (Store forventninger ble utgitt første gang i 1860). Eller
andre klassikere, for den sakens skyld. Hvis en er opptatt av bøkenes
nytteverdi, er det mye her som en kan lære om England i victoriatida. Men slik
kunnskap kan en jo hente andre steder. Når jeg anbefaler romanen, er det først
og fremst fordi jeg unner følgerne mine all mulig uforfalska leseglede.
Fortellinga er frisk og levende, og det skal oversetter Ragnhild Eikli ha sin
del av æra for. Slik beskriver Dickens en karakter som Pip ikke er særlig
begeistra for: «Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når
han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet han personlig,
og han var slett ikke mer vennligsinnet overfor mennesker han møtte i
virkeligheten.» Slike formuleringer er å finne gjennom hele romanen.
Den framstående litteraturforskeren Harold Bloom ga i
år 2000 ut ei bok som heter «How to read and why». Hvis noen er ute etter en
guide inn til de litterære klassikerne, kan de gjerne bruke denne. Han skriver
om denne boka: «Hvordan bør man lese Store
forventninger? Ved hjelp av de aller mest grunnleggende elementene i ens
egen redsel, ens eget håp, ens egen ømhet – som om leseren skulle ha blitt barn
på ny.» (Oversatt etter den svenske utgaven)
«Store forventninger» er gitt ut på norsk flere
ganger. Min utgave kom i Bokklubbens verdensbibliotek i 2002, og som ekstra
bonus er den forsynt med innledende essay av Henning Hagerup og etterord av John
Irving.
