Døden på Oslo vest.

To forfattere på min egen alder, begge med omfattende forfatterskap bak seg, har denne høsten gitt ut romaner med døden som tema og Oslo vest som skueplass. Svært ulike romaner, men begge er vellykka. Det dreier seg om Lars Saabye Christensen med «Byens spor» og «Penelope er syk» av Ole Robert Sunde.

Romanen til Saabye Christensen utspiller seg like etter krigen. Den lille gutten Jesper Kristoffersen og foreldrene Ewald og Maj er de sentrale karakterene, og ved sida av dem opptrer naboer og venner, alle med litt aparte karaktertrekk, slik en kan forvente av personer denne forfatteren har pønska ut. Etter ei innledning som ligger forut for sjølve handlinga, er fortellinga strengt kronologisk, akkompagnert av møteprotokollen til det lokale Røde Kors-laget, der mor Maj er aktivt med. Vi følger karakterene gjennom hverdagslige utfordringer og små og store kriser, og Saabye Christensen skildrer dem i ei lett og skøyeraktig tone, slik han ofte gjør. «Byens spor» har ikke samme dimensjonen som «Halvbroren» og «Magnet» - hvis en skal sammenliknes med noe av det han har skrevet før, er det kanskje «Herman» som ligger nærmest. 

Ewald Kristoffersen er den av personene som gjør sterkest inntrykk på meg. Han er kreativ, men har større drømmer enn han har gjennomføringskraft, og han er full av ordspill og melankoli. Og han har kreft og skal dø, noe han i lang tid holder skjult for familien. Det er skildringa av hvordan Ewald lever med skjebnen sin, som er det virkelig mesterlige ved denne romanen. Ingen dramatikk, ingen store ord, men skildringa av hvordan denne innsikten lever i han, skaper  en inderlighet som kryper inn i leseren.

Det er noe ved språket til Lars Saabye Christensen som tiltaler meg, men jeg er litt usikker på hva. Jeg opplever ikke fryd, slik jeg gjør når jeg leser Solstad og Askildsen, og jeg føler meg ikke utfordra; det er snarere noe trygt og forutsigbart over det – det er nesten så jeg synes jeg burde blitt irritert, uten at jeg blir det. Han er nostalgiker, ikke bare når det gjelder innholdet, men også språklig.  Jeg assosierer til språkbruken i radiosendinger fra tidlig sekstitall – hørespill om Stompa og talemåtene til Rolf Kirkvaag – gode minner fra ovnsvarmen i barndommen.

Litt ute i romanen til Ole Robert Sunde kommer Saabye Christensen, kalt Osloforfatteren, løpende nedover fortauet i Thereses gate mens fortelleren/ forfatteren er ute for å kjøpe sushi, brød og snus. «Penelope er syk» foregår i våre dager, og forfatteren tar utgangspunkt i eget liv. Kona hans er livsfarlig kreftsyk, og hun ligger hjemme mens han er ute for å handle. Hele handlinga foregår i løpet av denne turen. Penelope er kona til Odyssevs, som jo er hovedperson i Odysseen. Men Odysseen er også inspirasjonskilde til «Ulysses» av James Joyce, og en kan tenke seg romanen til Sunde som en lettversjon av Ulysses med fortelleren som en parallell til Leopold Bloom.

Handlinga foregår stort sett inne i hodet til fortelleren, med utgangspunkt i det han ser, hører og lukter på turen, supplert med ting han har lest. Sjukdommen til kona blir nevnt tidlig i romanen og tar større og større plass utover i teksten. Det er ikke sikkert forfatteren har tenkt det slik, men jeg leser boka som ei skildring av en mann som orienterer seg i tilværelsen samtidig som han tar inn over seg det tragiske som er i ferd med å skje. Noen anmeldere har urettmessig hengt seg opp i karakteristikker av folk han ikke liker; først og fremst politiske motstandere, som om antipatier ikke skal ha en plass i følelseslivet. Rett nok er det ikke alle refleksjonene som er like interessante, og noen er direkte overflødige, men som helhet er dette verket ikke mindre enn gripende.

Jeg er nok en leser som passer godt til romanen; så gammel at bevisstheten om døden er i ferd med å vokse seg sterkere enn før, og så opptatt av litteratur at jeg kan følge de spranga forfatteren gjør, som har med verdenslitteraturen å gjøre. Jeg liker Ole Robert Sunde, sjøl om han irriterer meg i noen av bøkene sine, som når han overfokuserer på småting. Som essayist er han i toppklasse, og denne romanen, som jeg lånte som e-bok på bibliotekets nettside, vurderer jeg sterkt å kjøpe, slik at jeg kan få anledning til å ta den ut av hylla og lese i den med ujevne mellomrom.

Jan Kjærstads "Berge" - og kritikken.

Jan Kjærstad har skrive ein roman som får ein til å tenkje på terrordåden på Utøya, og kanskje vel så mykje på Orderudsaka. Ein framståande AP-politikar, Arve Storefjeld, blir myrda på hytta si saman med kona, dottera, hennes sambuar og den vesle dottera hans. Eks-kjærasten til dottera, Nicolai Berge, også han tilknytt Arbeidarpartiet, blir sikta for drapa.

Det er tre forteljarar i romanen. Først Ine Wang, ein journalist som tek kontakt med Berge og intervjuar han nokre dagar etter hendinga. Ho har skrive ein biografi om Storefjeld som snart skal publiserast, så samstundes som ho er sjokkert over drapa, ser ho at ho no har sjansen til eit gjennombrot. Denne delen er skriven i eit heseblesande språk som byggjer opp under karakteren og gjør ho truverdig, og det er denne delen forfattaren lykkast best med.

Deretter møter vi Peter Malm. Han er dommar i tingretten, og det er han som skal dømme i saka mot Berge. Malm er eksentrikar; ei blanding av eremitt og aristokrat. Kvalitetsmedviten, konservativ og anglofil, og med ei grunnleggjande mistru til eigne evner. Kjærstad går for langt i teikninga av denne karakteren; han blir for mykje av ein karikatur, og det er romanen ikkje tent med.

Alle dei tre hovudpersonane i romanen manglar tru på seg sjølv – dette i sterk motsetnad til den fjerde viktige karakteren, den drepne politikaren, som sto fram som ein bulldosar. 29 år gamle Nicolai Berge var fødd inn i den akademiske delen av sosialdemokratiet og hadde prøvd seg som forfattar utan stort hell. Han sørgjer over at forholdet til Gry Storefjeld tok slutt, men han er også forundra over at det i det heile tatt tok til. I retten vel han å teie, men han tek notatar i løpet av prosessen, som om han er i ferd med å gjøra saka til litteratur. Etter min smak er denne skildringa litt vel aparte; det er eit filosofisk dilemma her som forfattaren ikkje heilt klarer å kombinere med ei vellukka forteljing. 

Slik eg les romanen, er han godt tenkt, men ikkje like godt gjennomført. Dei tre hovudpersonane er små menneske med ein grunnleggjande tvil om seg sjølv, og det pregar vurderingane dei gjør. Ine Wang får sitt livs sjanse som journalist. Ho grip denne sjansen, men ho må også gjøra val som får konsekvensar for livet hennar og som bremsar karrieren som ho i utgangspunktet er så oppteken av. For Peter Malm kjem det som ei overrasking at han blir beden om å dømme i saka mot Berge; han ville ikkje tenkt at sjefen hans hadde så høg vurdering av kapasiteten hans. Når han mot slutten av kapitlet er i tvil om han skal gå inn for dømming eller frifinning, har Kjærstad klart å vise at denne tvilen heng saman med dei personlege føresetnadene hans. Berge vil ikkje forklåre seg for retten. Han var i nærleiken da drapa skjedde, og han har sett ting som kan byggje opp under ein annan versjon av hendinga. Valet står mellom å teie, passe inn i det biletet som media har teikna av han etter han blei sikta, og etter det han sjølv tenkjer – bli dømt, eller fortelje kva han har sett og bli frifunnen. Blir han dømt, har systemet vunne, og han har tru på systemet. Det ser ut som ein måte å ta samfunnsansvar på. Korleis det ender, får ikkje lesaren vite.

Eg har sans for Jan Kjærstad, først og fremst fordi han i høg grad er seg sjølv. Han er ein utforskande romanforfattar som ikkje følgjer spor etter andre. Han har ingen distinkt eigen stemme, og det trur eg kjem av at han tilpassar språket sitt etter prosjekta han er i gang med. Det er ikkje sikkert han er veldig opptatt av stil. Eg liker oppbygginga av denne romanen, og dilemmaa som blir handsama. Som i fleire andre av romanane til Kjærstad, er det element av kriminalroman her, og lesaren blir kjent med kva som har hendt, men ikkje med korleis det går. Problemet med romanen, er at han er overlessa. Spesielt dei to mannlege hovudpersonane blir for mykje av det gode. Eg tenkjer at konflikten, eller konfliktane i romanen ville blitt meir spennande, dersom han hadde stramma inn. «Less is more», heiter det, og spesielt dommaren blir så tydeleg skildra med alle sine sære trekk, at han ender opp med å bli utydeleg.

Eg synest altså at romanen ikkje er spesielt vellykka. Men det kan jo hende det er eg som er ein dårleg lesar òg. Kanskje er eg for sterk tilhengjar av det Øystein Rottem kalla «anorektisk prosa» da han melde ei novellesamling av Kjell Askildsen for om lag tjue år sia. Dette seier eg, fordi denne boka har fått ovasjonar frå ei nærmast einstemmig norsk presse. VG melde boka 17. august og konkluderte med at vi alt nå sto overfor vinnaren av bokhausten. Eg kan ikkje sjå at dei utbroderte karakterane har fått meldarane til å stusse i særleg grad, så dette er kanskje innafor? Eller er aviskritikarane overopptekne av eige omdømme? Dette er den første framståande forfattaren som i romanform handsamar politisk terrorisme her til lands. Det er rosverdig i seg sjølv, og risikabelt å vera negativ til. 

Eg har ikkje svaret. Eg er uansett kritisk til at bokhausten er noko ein vinn eller tapar. Dessutan er eg av den oppfatninga at Jan Kjærstad er ein seriøs forfattar som fortener å bli tatt på alvor, og ikkje først og fremst bli utsett for skamros.

Tilbake til røtene

«Her hos de levende» er den litt kryptiske tittelen på den nye romanen til Levi Henriksen. Det er ein roman om menn – fem generasjonar, der det er nummer fire som fører ordet, og om tilhøvet mellom kunst og liv. 

Hovudpersonen er ein 53 år gammal suksessfull rockemusikar i krise. Gjennom heile karrieren har han ausa frå den kjelda som er hans eige liv, men nå er kjelda tom. Han forlét kone og barn, tek med seg gitaren og søkjer tilbake til røtene – ikkje dei musikalske denne gong, men dei personlege. Han gøymer seg frå verda i barndomsheimen til Hermann, den for lengst avdøde faren. Huset skal snart rivast, og med utgangspunkt i gjenstandar han finn der, fortel han historia om opphavet sitt. Da faren var liten, reiste familien frå den trygge bestefaren hans, og Hermann  var enno eit barn da faren døydde. I  hans stad kom ein brutal stefar, Stefanus Østhagen, som Henriksen har gitt same fornamn som den første kristne martyren. Skrekkveldet til stefaren blir svært godt skildra; der det var på det mest dramatiske, måtte eg kaste eit skråblikk på sidene etter å ha bladd, for å stålsetta meg mot det som kunne komma. Samtidig som han skriv om brutaliteten, får Henriksen godt fram samhaldet, og etter kvart også motsetnadene, mellom Hermann og dei tre brørne hans.

På den første sida i romanen heiter det: «[…] jeg frykter mørket som hjemsøkte hans del av familien. Den evige skyggeboksingen med mismotet, dette med nærmest å dyrke sin egen begrensning. Jeg uroer meg for at det skal være den arven også jeg etterlater meg.» Deretter går han over til å fortelja om to generasjonar menn som tvert imot det forteljaren påstår, sprenger grenser. Farfaren sluttar som bakar og tek med seg familien til eit småbruk der han kan måle bilde i fred, men han døyr før han får sjansen til å stille ut. Faren lurer seg unna den vonde stefaren og blir ein dugande skihoppar, og saman med brørne hemner han seg på stefaren på utspekulert vis. Og han er berre akkurat konfirmert når han tar eit endeleg, og valdeleg, oppgjer med Stefanus. Det gjer ikkje noko for romanen at det ikkje heilt er samsvar mellom det forteljaren tenkjer og det han fortel – det gir oss berre eit betre og meir levande bilete av han.

Forteljar Henriksen ser seg mykje tilbake. Han oppsøker stader han kjente som barn, og han assosierer med opplevingar og inntrykk frå oppveksten. Grensa mellom pregnant refleksjon og sentimentalitet er ikkje alltid lett å få auge på. Sant å seia klarar eg ikkje bestemme meg for om eg synest forteljaren bikkar over i det sentimentale mot slutten, eller om det berre blir litt for mykje tilbakeskoding. 

Det er først og fremst framstillinga av maskulinitet og av korleis gutar veks opp til å bli menn, som gjør romanen interessant. Forteljaren, far Hermann, farfaren og far til farfaren pregar einannen på positivt vis. Den valdelege stefaren til Hermann, som er ein utstøtt i bygda, kjem inn som ein fiende og tvingar brørne til å stå saman, samtidig som dei utviklar seg til menn som møter utfordringane i livet på ulike måtar.. 

Det blir gjort eit poeng av at Levi Henriksen fortel historia til far sin, og at forteljaren har felles trekk med forfattaren. Dette spelar inga rolla for romanen. Det som tel, er om språk og innhald held mål. Og det gjer det stort sett. Det er rett nok ikkje noko her som er originalt – kunstnarar i djup tvil kjenner ein godt att, menn blir prega av fedrane sine, og David Copperfield hadde ingen triveleg stefar, han heller.  Forfattaren har vald å gjera ungane til eg-personen usynlege. Det treng ikkje vera feil, men hadde vi fått møte han også som far, kunne dilemmaet hans komme enda klårare fram. 

«Her hos de levende» er ikkje ein stor roman, men snarare ei god gutebok for vaksne gutar. Eg funderer også over korleis far min blei den han blei, korleis han har prega meg, og kva eg har gitt vidare til sonen min. Dette er tema eg godt kan tenkje meg å snakke med gode kompisar om over eit glas øl eller to, og boka til Levi Henriksen kan vera eit godt utgangspunkt for slike samtalar.

 Publisert i Bokmagasinet, Klassekampen, 30. september 2017