Hva er det som får forfattere til å skrive trilogier? Kanskje trilogiene fungerer slik føljetongene gjorde på Dickens' tid? Forfatterne har kanskje ikke råd til å vente med å få inntekt til hele fortellinga er fortalt, men publiserer heller litt etter litt.
Og hvorfor akkurat tre? Det er jo fem mosebøker, fire evangelier og en hel haug med brev, så det er neppe noe bibelsk. Men tre er jo et magisk tall. Ellers er det ikke alle som holder seg til tre. "Dansen gjennom skuggeheimen" av Uppdal er i ti bind, og Juvikfolke er seks. Og Philip Roth har ei lang rekke bøker om Nathan Zuckermann, og av disse har han definert tre som trilogi - "American Pastoral" og de to som fulgte.
Etter flere tiår med lesing, kan jeg se tilbake på tre trilogier som har vært viktige. Väinö Linnas polstjernetrilogi om fattigfolk og klassemotsetninger i Finland i krigstid og mellomkrigstid i forrige århundre. Naguib Mahfouz' Kairotrilogi og Debtfordtrilogien til kanadiske Robertson Davies.
Da jeg leste bøkene til Linna var jeg 22 år og sterkt politisk engasjert. Ytre og indre dramatikk jagde meg gjennom bøkene, og identifikasjon med skjebnene fikk tårene til å renne. Jeg leste "Ukjent soldat" tretti år seinere uten å oppleve noe tilsvarende. En vakker dag skal jeg tilbake til trilogien, og jeg skal lese den på svensk denne gangen også. På svensk heter første bind "Högt bland Saarijärvis moar", mens det på norsk heter "Høyt mot nord". Hvis dere skjønner....
Robertson Davies leste jeg også på svensk, 14 år seinere, og jeg trur kanskje jeg kom over bøkene på slump. Den første boka i trilogien kom på norsk på søttitallet, i Kolonserien til Gyldendal. "Den femte rollen". Jeg hadde lest flere av bøkene til John Irving i ei tid da Bokklubben hadde bestemt at alle skulle lese John Irving, og jeg hadde glede av innfallsrikdommen i bøkene hans. Dette trekket fant jeg igjen hos Davies, i tillegg til en dybde og et perspektiv som Irving langt på veg mangler. Davies har skrevet en trilogi til - Saltertontrilogien - men den er ikke rare greiene.
Bokklubben grep inn i livet mitt med Kairotrilogien også, på begynnelsen av nittitallet. Her får en bruk for alle sanser, og det er ikke mange bøkene jeg har lest som voksen, som til de grader har trukket meg inn i en ny og ukjent verden med hud og hår. Jeg leser aldri romaner for å få kunnskap, men etter å ha lest bøkene til Mahfouz satt jeg virkelig med ny innsikt.
Dette var tre trilogier, beskrevet etter hukommelsen og målt med leseoplevelse som målestokk. Skulle jeg trukket fram en fjerde, måtte det blitt de tre bøkene Richard Ford har skrevet om Frank Bascombe - "The Sportswriter", "Independence Day" og "The Lay of the Land". Og jeg kunne nevnt bøkene til Claes Hylinger om "det hemliga sällskapet", der medlemmene kan gjenkjenne hverandre på at de går med paraply når det regnet. Begge disse forfatterne vil det være umulig å la være å komme tilbake til hvis jeg skal fortsette med nedtegnelser i dette forum.
Så er det trilogien til Beckett som jeg bare delvis har lest. Det samme gjelder Oslotrilogien til Olav Angell. Begge disse seriene skal jeg fullføre før altfor lang tid er gått. Stavangertrilogien til Arild Rein er en lesefest. Krigstrilogien til Dag Solstad er verdt å lese fordi det er Solstad. Og romanene til Jan Jakob Tønseth om Hilmar Iversen, der bind tre står ulest i hylla. Pluss pluss.
Jeg begynte med dette innlegget for å si litt om tre trebindsverk som har betydd noe for meg. Så kom jeg på ett til, og ett til, og enda ett. Og jeg er nok ikke ferdig ennå....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar