Mennesket - den grådigste dyrearten.

Den engelske filosofen John Gray ga ut «Straw Dogs. Thoughts on Humans and Other Animals» i 2002. Jeg leste den sommeren 2004, og tankene hans har gnagd i hjernen min etter det. Denne sommeren måtte jeg ta den fram igjen.

Boka handler om klima, om menneskenes syn på seg sjøl og om rolla vi spiller på kloden. Gray åpner med å si: «Most people today seem to think they belong to a species that can be master of its destiny. This is faith, not science.” Og fire sider lenger ute: “The destruction of the natural world is not the result of global capitalism, industrialisation, “Western civilization” or any flaw in human institutions. It is a consequence of the evolutionary success of an exceptionally rapacious primate.”

Utover i boka går Gray hardt ut det han kaller humanismen – det vil si et tankesett der mennesket står i sentrum. Han hevder at dette er et syn som er helt på tvers av funna som Darwin gjorde, som tilsier at det er mer som forener mennesket med andre dyrearter enn det er som skiller, og han argumenterer overbevisende. Og så lenge mennesket er den rådende arten på jorda, må vi bare regne med at det skjærer seg. Han sier om prognosene for veksten i folketall på kloden, at det ikke vil være mulig å opprettholde et folketall på opp mot åtte milliarder uten å legge planeten øde. Gray knytter an til tankene til James Lovelock, som mener at menneskenes tidsalder er like forbigående som dinosaurenes, og for klodens del er det kanskje like bra at eksistensen vår opphører.

Teknologien vil ikke hjelpe oss, mener Gray, og han viser ved eksempler at teknologiske nyvinninger begynner å leve sitt eget liv. Han trekker fram bilen; den var ment som et transportmiddel, men i deler av verden har den vel så stor betydning som symbol på blant annet velstand og seksualitet. Den grønne tenkinga er ikke et alternativ av den tradisjonelle humanismen; den er bare en ny versjon tilpassa dagens virkelighet. 15 år etter at boka kom ut er det ikke vanskelig å finne belegg for dette. Velstanden øker i flere store nasjoner, med velstanden øker forbruket, og det er klimaet som blir skadelidende. I vårt samfunn kan vi bare se på reisevanene våre. Jeg kjenner ingen progressive, bevisste mennesker som bidrar positivt til klodens klimaregnskap, og jeg gjør det ikke sjøl heller. «Human knowledge is one thing», sier Gray. «Human well-being another. There is no predetermined harmony between the two.” Det stemmer ikke, det først Sokrates, så Platon, og så hele kristenheten har hevdet, at det sanne og det gode er ett.

Gray sier at humanismen er en sekulær religion som er sammenraska av råtnende rester av de kristne mytene. Opp mot denne stiller han Gaia-hypotesen, som hevder at jorda er et sjølregulerende system som oppfører seg omtrent som en organisme.

I del 2 av «Straw Dogs» hogger Gray laus på hovedretningene i vestlig filosofi, først og fremst representert ved Kant, Nietzsche, Heidegger og Wittgenstein, men han finner støtte hos Schopenhauer, som er kjent som filosofihistorias kanskje fremste pessimist. Det er først fremst den innstillinga at mennesket hever seg over andre arter på jorda, som han kritiserer. Hos Gray (og hos Darwin) skiller ikke mennesket seg vesentlig fra andre dyr, og han sier at bevisstheten ikke spiller ei mer vesentlig rolle i våre liv enn i liva til andre arter. Det vi er aleine om, sier Gray, er sjølbevisstheten, og heller ikke denne egenskapen er vi alltid tjent med. Religionene hjelper oss ikke, og det vi har av vurderingsevne og evne til moralsk resonnering hjelper oss heller ikke.

Hva med teknologien? Vi har nesten utrydda tannverk, vi har reint vann og vannklosetter. Vitenskapen hjelper oss med å tilfredsstille behova våre, sier Gray, men den bidrar ikke til at vi forandrer oss. Kunnskapen utvikler seg, men ikke etikken. Den delen av boka som beskriver menneskehetens historie har overskrifta «Non-progress».

«Straw Dogs» er en spesiell leseropplevelse. Argumentasjonen er krystallklar og godt belagt. Det er en uvanlig god tekst, og til tross for pessimismen, er den en fryd å lese. Jeg er ikke godt skolert, verken i filosofi eller naturvitenskap, og det kan godt hende at mer lærde lesere enn jeg, vil kunne tilbakevise deler av det forfatteren hevder. Men ser en det opp mot dagens nyhetsbilde og det en til daglig ser rundt seg, er det vanskelig å la være å kjøpe budskapet.

Hvis boka skulle bli utgangspunkt for handling, hva da? Skal vi opptre som om utviklinga ikke lar seg stoppe – etter oss kommer syndfloden? Jeg tenker at uansett hvordan de langsiktige utsiktene er, kan vi ikke la være å arbeide for et samfunn der fordelinga av godene er jevnest mulig, og der alle skal ha mulighet for å leve et verdig liv.

John Gray. Straw Dogs. London 2002.