Døden på Oslo vest.

To forfattere på min egen alder, begge med omfattende forfatterskap bak seg, har denne høsten gitt ut romaner med døden som tema og Oslo vest som skueplass. Svært ulike romaner, men begge er vellykka. Det dreier seg om Lars Saabye Christensen med «Byens spor» og «Penelope er syk» av Ole Robert Sunde.

Romanen til Saabye Christensen utspiller seg like etter krigen. Den lille gutten Jesper Kristoffersen og foreldrene Ewald og Maj er de sentrale karakterene, og ved sida av dem opptrer naboer og venner, alle med litt aparte karaktertrekk, slik en kan forvente av personer denne forfatteren har pønska ut. Etter ei innledning som ligger forut for sjølve handlinga, er fortellinga strengt kronologisk, akkompagnert av møteprotokollen til det lokale Røde Kors-laget, der mor Maj er aktivt med. Vi følger karakterene gjennom hverdagslige utfordringer og små og store kriser, og Saabye Christensen skildrer dem i ei lett og skøyeraktig tone, slik han ofte gjør. «Byens spor» har ikke samme dimensjonen som «Halvbroren» og «Magnet» - hvis en skal sammenliknes med noe av det han har skrevet før, er det kanskje «Herman» som ligger nærmest. 

Ewald Kristoffersen er den av personene som gjør sterkest inntrykk på meg. Han er kreativ, men har større drømmer enn han har gjennomføringskraft, og han er full av ordspill og melankoli. Og han har kreft og skal dø, noe han i lang tid holder skjult for familien. Det er skildringa av hvordan Ewald lever med skjebnen sin, som er det virkelig mesterlige ved denne romanen. Ingen dramatikk, ingen store ord, men skildringa av hvordan denne innsikten lever i han, skaper  en inderlighet som kryper inn i leseren.

Det er noe ved språket til Lars Saabye Christensen som tiltaler meg, men jeg er litt usikker på hva. Jeg opplever ikke fryd, slik jeg gjør når jeg leser Solstad og Askildsen, og jeg føler meg ikke utfordra; det er snarere noe trygt og forutsigbart over det – det er nesten så jeg synes jeg burde blitt irritert, uten at jeg blir det. Han er nostalgiker, ikke bare når det gjelder innholdet, men også språklig.  Jeg assosierer til språkbruken i radiosendinger fra tidlig sekstitall – hørespill om Stompa og talemåtene til Rolf Kirkvaag – gode minner fra ovnsvarmen i barndommen.

Litt ute i romanen til Ole Robert Sunde kommer Saabye Christensen, kalt Osloforfatteren, løpende nedover fortauet i Thereses gate mens fortelleren/ forfatteren er ute for å kjøpe sushi, brød og snus. «Penelope er syk» foregår i våre dager, og forfatteren tar utgangspunkt i eget liv. Kona hans er livsfarlig kreftsyk, og hun ligger hjemme mens han er ute for å handle. Hele handlinga foregår i løpet av denne turen. Penelope er kona til Odyssevs, som jo er hovedperson i Odysseen. Men Odysseen er også inspirasjonskilde til «Ulysses» av James Joyce, og en kan tenke seg romanen til Sunde som en lettversjon av Ulysses med fortelleren som en parallell til Leopold Bloom.

Handlinga foregår stort sett inne i hodet til fortelleren, med utgangspunkt i det han ser, hører og lukter på turen, supplert med ting han har lest. Sjukdommen til kona blir nevnt tidlig i romanen og tar større og større plass utover i teksten. Det er ikke sikkert forfatteren har tenkt det slik, men jeg leser boka som ei skildring av en mann som orienterer seg i tilværelsen samtidig som han tar inn over seg det tragiske som er i ferd med å skje. Noen anmeldere har urettmessig hengt seg opp i karakteristikker av folk han ikke liker; først og fremst politiske motstandere, som om antipatier ikke skal ha en plass i følelseslivet. Rett nok er det ikke alle refleksjonene som er like interessante, og noen er direkte overflødige, men som helhet er dette verket ikke mindre enn gripende.

Jeg er nok en leser som passer godt til romanen; så gammel at bevisstheten om døden er i ferd med å vokse seg sterkere enn før, og så opptatt av litteratur at jeg kan følge de spranga forfatteren gjør, som har med verdenslitteraturen å gjøre. Jeg liker Ole Robert Sunde, sjøl om han irriterer meg i noen av bøkene sine, som når han overfokuserer på småting. Som essayist er han i toppklasse, og denne romanen, som jeg lånte som e-bok på bibliotekets nettside, vurderer jeg sterkt å kjøpe, slik at jeg kan få anledning til å ta den ut av hylla og lese i den med ujevne mellomrom.