Litteratur på plate

Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.

Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.

Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.

Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.

Under Milk Wood

Heilt frå eg var riktig ung, har eg vore opptatt av Dylan Thomas. Eg hugsar ikkje korleis det starta; truleg var eg nyfiken på han fordi eg var begeistra for Bob Dylan, og så blei eg tatt av skrivinga hans, både dikta, kåseria og resten av prosaen. Eg hugsar eg kjøpte "Portrett av kunstneren som hvalp" på sal hos Hogstads bokhandel i Brumunddal mens eg gikk på gymnaset. Ei triveleg samling forteljingar, omsett av Harald Sverdrup. Og den norske versjonen Inger Hagerup hadde laga av Under Milk Wood blei sendt på radioen, og Bokklubben kom med ei utsøkt samling norske omsetjingar av noen av dei mest sentrale dikta hans, med eit eple som hang inne i ei flaske på forsida. Fine dikt, der ein først blir gripen av musikken i språket, før ein etter kvart trenger inn i setningane, det desperate overskotet, utfordringa av døden, livsmotet - det er mange ord ein kan velja.

Etter det har eg vore i Swansea og gått i Cwmdonkinparken - rett nok berre ein gong. Og i Laugharne for å besøkje båthuset der han satt og skreiv, og der Richard Burton gikk i gatene da "Under Milk Wood" blei filma. Båthuset var stengt, men gatene låg der. Eg har vel vore opptatt av myta om Dylan Thomas óg, om han som skreiv kjenslevart, levde hardt og døde ung.

Vil eg lytte til ord som hørest ut som musikk, set eg på BBC-utgåva av dette høyrespelet. Det er akkurat passe til ein køyretur mellom Vestfold og Romerike. Dikt på CD blir fort for mye av det gode, og ordinære lydbøker har eg ikkje tålmod til. Men "Under Milk Wood" er akkurat passe.

Eg har alltid hatt for mye å tape til å leve hardt, og eg er for gammal til å dø ung, men sansen for Dylan Thomas kjem eg aldri til å miste.