Eg er ikkje så veldig opptatt av krim, og eg er overtydd om at sjangeren blir omfatta med ein interesse som langt overgår den litterære verdien. Noen gonger ser det dessutan ut til at krim kan vera ein utveg for dårlege forfattarar. Det er ikkje få som får skryt og lesarar fordi dei er gode til å finna på og utvikle plot, men som ikkje kan stort anna. Forme setningar og skildre personar, for eksempel.
Samtidig les eg gjerne krim, fordi det er moro å la seg jaga fram mot ei oppklaring som ikkje skal vera for gjennomsiktig, men heller ikkje for ulogisk. Men det er ein føresetnad at språket er godt og at personteikning og miljøskildring held mål. Kort sagt: Romanen skal fungere som roman. Viss ikkje, har eg ei kjensle av at eg kastar bort tida når eg les; at eg har vald bort dei gode bøkene til fordel for noe dårleg.
Eg var innom biblioteket og plukka med meg tre krimromanar av nokså ny dato, til å lesa i solveggen. To av garva krimforfattarar eg har stor respekt for, og ei av ein som eg har lese mange romanar av, men som eg ikkje frå før kjenner som krimforfattar. Den sist nemnde er Knut Faldbakken. Eg har alltid likt den personlege framtoninga hans betre enn dei litterære verka, men eg har lese han trufast, truleg fordi han er hedmarking. Det var litt pirrande at "Tyven" i stor grad foregår på Hamar og Hedemarken. Sjøl er eg brumunddøl, og eg har alltid sett det som ein ekstra bonus, når eg har kunna kjenne meg att i landskapet og gatene der dramatikken går føre seg. Faldbakken gjør eit lurt grep i denne boka, når han introduserer ein gjenstand som er så avgjørande at skurkane går over lik for å få tak i han, men utan at forfattaren fortel kva det er. Slik blir det skapt eit originalt spenningsmoment. Men eg fann ut at eg måtte leva vidare utan å få svaret, for eg orka ikkje den stressa prosaen og dei lite truverdige karakterane.
Da er det betre å lesa Jørgen Gunnerud. "Djevelen er en løgner" - i og for seg ingen kontroversiell påstand for den som har vore litt borti bibelen. Gunnerud har sin eigen stil. Rein og ordknapp - nesten tørr. Han pøser ikkje på med blomstrande karakteristikkar og groteske detaljar; i blant er det nesten som å lese rapportar, der lesaren må bidra med fargelegginga. Denne gongen er handlinga lagt til eit lite samfunn på Finnmarkskysten. Det er ikkje den beste romanen eg har lese av denne forfattaren. Han blir kanskje litt for knapp, i tillegg til at eg ikkje heilt trur på løysinga av gåta, kanskje fordi han ikkje gjør nok for at det skal bli truverdig. Eg kunne også tenkt meg ein tydelegare hovudperson. Når vi først får ein læstadianar blant norske krimheltar, hadde det vore interessant å komma litt tettare inn på han. Eg lurer på om Gunnerud har hatt det litt for travelt med å skrive bok denne gongen. Han går rett og slett litt på tomgang.
Det synes eg Kjell Ola Dahl også gjør, i "Den fjerde raneren". Dahl skriv politiromanaren i den hardkokte sjangeren, med godt grep om både handling og personar. Denne gongen blir det for gjennomskodeleg, i tillegg til at han blir for intim med hovudpersonen Frank Frølich. Han hadde stått seg på å ta eit steg tilbake og styre personane meir kontrollert, slik han vanlegvis gjør, men konsekvensen hadde kanskje blitt at plotet hadde blitt umulig å gjennomføre. Dahl har skrive krimromanar også etter denne; eg har ikkje lese dei, men håper at han er tilbake i gammel form.
Dei få som les det eg skriv på denne sida, har sikkert sett at eg ikkje hadde så stor tru på krimkomiteen til Dagbladet, at dei ville finna plass for Dahl og Gunnerud på lista si. Men det har dei klart, og eg er lei for at eg undervurderte dei så grovt.
mandag 20. juli 2009
mandag 13. juli 2009
Storarta biografi om Malamud
Når ein har lese bøker eit langt liv, er det ikkje ofte ein blir freista til å seia at ”dette er den beste boka eg har lese” innafor ei eller anna ramme. Og skulle ein komma til å seia det, ken det vera uttrykk for stemning meir enn vurdering, og ikkje minst kan det vitne om dårleg minne. Dessutan er det jo slik, at lesaroppleving er ein upåliteleg målestokk, spesielt om ein samanliknar bøker ein har lese med fleire tiår i mellom.
Difor skal eg ikkje påstå at ”Bernard Malamud. A Writer’s Life” er den beste forfattarbiografien eg har lese. Men eg kan ikkje hugse andre bøker i denne sjangeren som har begeistra meg meir. Og det er slett ikkje fordi eg er glad i Malamud, slik kvinna i mitt liv har ymta frampå om. For eg har lese bøker om mange andre favorittar, somme av dei så elendige at det har vore til å bli trist av.
Biografen heiter Philip Davis, og han er ein særs kompetent mann. Professor i engelsk ved Universitetet i Edinburgh, opptatt av Malamud like lenge som eg sjølv, røynd forskar og formidlar med fleire bøker bak seg. Han har hatt ei stor oppgåve, men ho har truleg ikkje vore veldig vanskeleg. Malamud etterlet seg mye materiale. Store mengder brev og fleire utkast til dei fleste – kanskje alle – verka. Han tok seg sjølv svært høgtideleg og var medviten om at ettertida ville komma til å vera interessert i han.
Den som skal skrive biografi om ein forfattar, må ta stilling til i kva grad boka skal handle om livet til objektet, og kor nøye ein skal gå inn på verket. Altfor ofte er det livet som blir prioritert, og det er dei biografane som kan avsløre dei mest pikante detaljane, som får mest merksemd. Det er nok oftast slik, at livet er lettare å finne ut av, enn verket. Dei ferdige tekstane vil vera tilgjengelege, men det er ikkje ofte det er muleg å følgje eit verk frå idé til ferdig tekst. Dessutan skal biografen ha kunnskap og mot til å handtere stoffet og balansere tekstanalysen mot livshistoria.
Philip Davis gjør dette på utmerka vis. Som sagt har Malamud lagt forholda godt til rette, men Davis har vore en dyktig lesar, og det er svært interessant å følgje han når han går frå utkast til utkast og viser korleis Malamud pussar og gnir på setningane sine for å komma fram til resultatet han ønskjer. Det er ikkje mange stader eg har fått så tydelig demonstrert at skrivekunst er noe anna og meir enn berre å fortelja ei historie.
Malamud skreiv sju romanar og femti – seksti noveller. Tre romanar og den første novellesamlinga er omsett til norsk, og fleire av dei har eit innhald som ligg tett inn til livet til forfattaren. Trådane mellom liv og verk blir gjort tydelege av Philip Davis, men han er heile tida nøktern og gjør ikkje for mye ut av noe. Det er ikkje oppgåva til Davis å psykologisere, men det er muleg for den som vil, å tolke karaktertrekka til Malamud i lys av oppvekst i fattigdom i jødisk innvandrarmiljø i New York, omgitt av psykisk sjukdom.
Det eg likar best, er skildringa av arbeidet med "The Assistant" og "Dubin's Lives", to av dei tre romanane eg er mest glad i. Favoritten min, "The Tenants", blir nesten avfeid, og det skuffar meg litt, samtidig som eg langt på veg kan vera einig i innvendingane. Enda eit prov på at lesaroppleving og litterær kvalitet ikkje er ein til ein-storleikar. Det som rører meg så sterkt i denne romanen, er kampen til hovudpersonen, men eg ser at det er andre ting som kunne vore løyst på ein betre måte. Det er også artig at Davis har brukt The Ghost Writer (Novisen) av Philip Roth i arbeidet sitt, ettersom romanfiguren Lonoff har Malamud som modell. Eg hugsar eg las denne boka for 25 år sia og tenkte på Malamud, men om det var intuitivt eller om noen hadde sett meg på sporet, hugsar eg ikkje lenger.
Han har vore ein viktig forfattar for meg i over tretti år. Eg har vore innom verka hans med jamne mellomrom, og eg veit ingen som råkar meg sterkare. Det handlar først og fremst om personskildringa, men også om språket. Eg har ikkje lese stort om livet hans før i det siste. Først minneboka dotter hans skreiv – ”My Father is a Book”, og nå denne. Eg sit ikkje att med eit sakn etter å ha møtt han, for han blir teikna med mange sjølvopptatte, pedantiske og smålege trekk, og det kan sjå ut som om han hadde større varme for romanfigurane sine enn for dei han hadde rundt seg.
Bernard Malamud er ikkje av dei heitaste forfattarene for tida, og det er vel lite truleg at tida hans vil komma att her hos oss. Ikkje desto mindre har han fått ein biografi som ikkje mange av yrkesbrørne og –søstrene hans har maken til.
Difor skal eg ikkje påstå at ”Bernard Malamud. A Writer’s Life” er den beste forfattarbiografien eg har lese. Men eg kan ikkje hugse andre bøker i denne sjangeren som har begeistra meg meir. Og det er slett ikkje fordi eg er glad i Malamud, slik kvinna i mitt liv har ymta frampå om. For eg har lese bøker om mange andre favorittar, somme av dei så elendige at det har vore til å bli trist av.
Biografen heiter Philip Davis, og han er ein særs kompetent mann. Professor i engelsk ved Universitetet i Edinburgh, opptatt av Malamud like lenge som eg sjølv, røynd forskar og formidlar med fleire bøker bak seg. Han har hatt ei stor oppgåve, men ho har truleg ikkje vore veldig vanskeleg. Malamud etterlet seg mye materiale. Store mengder brev og fleire utkast til dei fleste – kanskje alle – verka. Han tok seg sjølv svært høgtideleg og var medviten om at ettertida ville komma til å vera interessert i han.
Den som skal skrive biografi om ein forfattar, må ta stilling til i kva grad boka skal handle om livet til objektet, og kor nøye ein skal gå inn på verket. Altfor ofte er det livet som blir prioritert, og det er dei biografane som kan avsløre dei mest pikante detaljane, som får mest merksemd. Det er nok oftast slik, at livet er lettare å finne ut av, enn verket. Dei ferdige tekstane vil vera tilgjengelege, men det er ikkje ofte det er muleg å følgje eit verk frå idé til ferdig tekst. Dessutan skal biografen ha kunnskap og mot til å handtere stoffet og balansere tekstanalysen mot livshistoria.
Philip Davis gjør dette på utmerka vis. Som sagt har Malamud lagt forholda godt til rette, men Davis har vore en dyktig lesar, og det er svært interessant å følgje han når han går frå utkast til utkast og viser korleis Malamud pussar og gnir på setningane sine for å komma fram til resultatet han ønskjer. Det er ikkje mange stader eg har fått så tydelig demonstrert at skrivekunst er noe anna og meir enn berre å fortelja ei historie.
Malamud skreiv sju romanar og femti – seksti noveller. Tre romanar og den første novellesamlinga er omsett til norsk, og fleire av dei har eit innhald som ligg tett inn til livet til forfattaren. Trådane mellom liv og verk blir gjort tydelege av Philip Davis, men han er heile tida nøktern og gjør ikkje for mye ut av noe. Det er ikkje oppgåva til Davis å psykologisere, men det er muleg for den som vil, å tolke karaktertrekka til Malamud i lys av oppvekst i fattigdom i jødisk innvandrarmiljø i New York, omgitt av psykisk sjukdom.
Det eg likar best, er skildringa av arbeidet med "The Assistant" og "Dubin's Lives", to av dei tre romanane eg er mest glad i. Favoritten min, "The Tenants", blir nesten avfeid, og det skuffar meg litt, samtidig som eg langt på veg kan vera einig i innvendingane. Enda eit prov på at lesaroppleving og litterær kvalitet ikkje er ein til ein-storleikar. Det som rører meg så sterkt i denne romanen, er kampen til hovudpersonen, men eg ser at det er andre ting som kunne vore løyst på ein betre måte. Det er også artig at Davis har brukt The Ghost Writer (Novisen) av Philip Roth i arbeidet sitt, ettersom romanfiguren Lonoff har Malamud som modell. Eg hugsar eg las denne boka for 25 år sia og tenkte på Malamud, men om det var intuitivt eller om noen hadde sett meg på sporet, hugsar eg ikkje lenger.
Han har vore ein viktig forfattar for meg i over tretti år. Eg har vore innom verka hans med jamne mellomrom, og eg veit ingen som råkar meg sterkare. Det handlar først og fremst om personskildringa, men også om språket. Eg har ikkje lese stort om livet hans før i det siste. Først minneboka dotter hans skreiv – ”My Father is a Book”, og nå denne. Eg sit ikkje att med eit sakn etter å ha møtt han, for han blir teikna med mange sjølvopptatte, pedantiske og smålege trekk, og det kan sjå ut som om han hadde større varme for romanfigurane sine enn for dei han hadde rundt seg.
Bernard Malamud er ikkje av dei heitaste forfattarene for tida, og det er vel lite truleg at tida hans vil komma att her hos oss. Ikkje desto mindre har han fått ein biografi som ikkje mange av yrkesbrørne og –søstrene hans har maken til.
Dagbladet kårer krim
Når det er agurktid, og Dagbladet skal skrive om litteratur, setter de i gang Fredrik Wandrup med å lage lister over de beste bøkene innafor ei eller anna ramme, med et nokså forutsigbart resultat. I år er det tidenes beste norske krimromaner. 11 av landets fremste krimkjennere skal være sammen om jobben.
Lørdag var de elleve nederste på plass. Det ser ut til at hovedkriteriet for plassering, er at romanene skal handle om en forbrytelse, og at noen skal ha påstått at de kan leses som kriminalhistorier uten at de nødvendigvis er lansert som det. Sandemoses "Det svundne er en drøm" står som nr. 24. "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff er nr. 22. Foran seg har de de litterære lettvekterne Jan H. Jensen og Frank Tandberg.
Hva forteller dette? Romanen til Sandemose er ingen krimroman. Ikke mer enn "Trolldom i lufta" av Kristofer Uppdal, der det er et sentralt tema at hovedpersonen stjeler for å klare seg og gjømmer seg for å ikke bli stilt til ansvar for det. Eller Solstads "Professor Andersens natt", der det muligens blir begått et mord. Men krimentusiaster maser stadig om at Sandemoses roman kan leses som krim, så da kan den vel det, sjøl om jeg aldri har klart det.
"Det svundne er en drøm" er en suveren roman. Målt som krim, er den tydeligvis dårligere enn bøker av middelmådige forfattere som Kim Småge og Fredrik Skagen. Hva er målestokken? Det ser i hvert fall ut til at fremragende romaner kan være halvgod krim, så det er nok ikke litterære kriterier som ligger til grunn. Unni Lindell og Gert Nygårdshaug skal sikkert inn på lista og understreke dette. Begge disse er gode til å finne på intriger og dårlige til å lage romaner av det.
For moro skyld har jeg laget ei liste for å spå rangeringa mellom de 14 øverste. Jeg tar hensyn til historisk balanse og balanse mellom kjønna, så langt dette er mulig. Jeg tar litt hensyn til popularitet og lar ingen forfatter være representert mer enn en gang. Dette i seg sjøl er nok til at det ikke kan bli ei liste som virkelig viser de 25 beste krimromanene i landet. F. eks. er alle romanene til Karin Fossum overlegne den beste til Anne Holt eller Kim Småge. Men her er lista:
1. Bernhard Borge: De dødes tjern.
2. Torolf Elster: Historien om Gottlob (eller Muren)
3. Noe av Karin Fossum.
4. Stein Riverton: Jernvognen.
5. Sigurd Christiansen: To levende og en død.
6. Arthur Omre: Smuglere (eller Flukten)
7. Noe av Jo Nesbø.
8. Gerd Nyquist: Avdøde ønsket ikke blomster.
9. Gunnar Larsen: To mistenkelige personer.
10. Noe av Gunnar Staalesen.
11. Jon Michelet: Hvit som snø.
12. Jonathan Jerv: Bergenstoget plyndret i natt.
13. Noe av Gert Nygårdshaug.
14. Noe av Unni Lindell.
Da har ikke David Torjussen fått plass. Heller ikke Anker Rogstad. Jørgen Gunnerud er utelatt, helt ufortjent, og det samme gjelder Kjell Ola Dahl. Det kan jo hende den virkelige lista har plass for "Mordet på maskinbygger Roolfsen" av Mauritz Hansen, ettersom denne skal være landets første krim. Og Waldemar Brøgger, med "Morfindoktoren nekter seg skyldig", eller "Hevneren fra Hagan". Eller Edith Øbergs "Mann i mørke" for å trekke fram en halvglømt krim av en kvinnelig forfatter, noe som i seg sjøl ville vært prisverdig. Og Øvre Richter Frichs beretninger om den blonde helten Jonas Fjeld, hvis en ønsker å prioritere det representative.
Den som ikke blir kvalt eller skutt eller stukket i hjel, får se.
Lørdag var de elleve nederste på plass. Det ser ut til at hovedkriteriet for plassering, er at romanene skal handle om en forbrytelse, og at noen skal ha påstått at de kan leses som kriminalhistorier uten at de nødvendigvis er lansert som det. Sandemoses "Det svundne er en drøm" står som nr. 24. "Renhetens pris" av Bergljot Hobæk Haff er nr. 22. Foran seg har de de litterære lettvekterne Jan H. Jensen og Frank Tandberg.
Hva forteller dette? Romanen til Sandemose er ingen krimroman. Ikke mer enn "Trolldom i lufta" av Kristofer Uppdal, der det er et sentralt tema at hovedpersonen stjeler for å klare seg og gjømmer seg for å ikke bli stilt til ansvar for det. Eller Solstads "Professor Andersens natt", der det muligens blir begått et mord. Men krimentusiaster maser stadig om at Sandemoses roman kan leses som krim, så da kan den vel det, sjøl om jeg aldri har klart det.
"Det svundne er en drøm" er en suveren roman. Målt som krim, er den tydeligvis dårligere enn bøker av middelmådige forfattere som Kim Småge og Fredrik Skagen. Hva er målestokken? Det ser i hvert fall ut til at fremragende romaner kan være halvgod krim, så det er nok ikke litterære kriterier som ligger til grunn. Unni Lindell og Gert Nygårdshaug skal sikkert inn på lista og understreke dette. Begge disse er gode til å finne på intriger og dårlige til å lage romaner av det.
For moro skyld har jeg laget ei liste for å spå rangeringa mellom de 14 øverste. Jeg tar hensyn til historisk balanse og balanse mellom kjønna, så langt dette er mulig. Jeg tar litt hensyn til popularitet og lar ingen forfatter være representert mer enn en gang. Dette i seg sjøl er nok til at det ikke kan bli ei liste som virkelig viser de 25 beste krimromanene i landet. F. eks. er alle romanene til Karin Fossum overlegne den beste til Anne Holt eller Kim Småge. Men her er lista:
1. Bernhard Borge: De dødes tjern.
2. Torolf Elster: Historien om Gottlob (eller Muren)
3. Noe av Karin Fossum.
4. Stein Riverton: Jernvognen.
5. Sigurd Christiansen: To levende og en død.
6. Arthur Omre: Smuglere (eller Flukten)
7. Noe av Jo Nesbø.
8. Gerd Nyquist: Avdøde ønsket ikke blomster.
9. Gunnar Larsen: To mistenkelige personer.
10. Noe av Gunnar Staalesen.
11. Jon Michelet: Hvit som snø.
12. Jonathan Jerv: Bergenstoget plyndret i natt.
13. Noe av Gert Nygårdshaug.
14. Noe av Unni Lindell.
Da har ikke David Torjussen fått plass. Heller ikke Anker Rogstad. Jørgen Gunnerud er utelatt, helt ufortjent, og det samme gjelder Kjell Ola Dahl. Det kan jo hende den virkelige lista har plass for "Mordet på maskinbygger Roolfsen" av Mauritz Hansen, ettersom denne skal være landets første krim. Og Waldemar Brøgger, med "Morfindoktoren nekter seg skyldig", eller "Hevneren fra Hagan". Eller Edith Øbergs "Mann i mørke" for å trekke fram en halvglømt krim av en kvinnelig forfatter, noe som i seg sjøl ville vært prisverdig. Og Øvre Richter Frichs beretninger om den blonde helten Jonas Fjeld, hvis en ønsker å prioritere det representative.
Den som ikke blir kvalt eller skutt eller stukket i hjel, får se.
torsdag 11. juni 2009
To franskmenn
Camus er det ikkje så mange som les for tida. Han blir iallfall ikkje nemnt så ofte. Da eg var i slutten av tenåra, las eg Camus, ettersom han var ein av dei ein måtte ha vore gjennom viss ein ville kalle seg intellektuell rundt 1970.
Eg las tre tynne bøker - "Den fremmede", "Fallet" og "Pesten". Den fjerde - "Myten om Sisyfos, måtte eg gi opp. Rundt førti år seinare hugsar eg ramma rundt handlinga i "Pesten", men resten har eg glømt. Eller: hadde glømt, for eg fann fram att "Fallet" for å lesa opp att romanen ei roleg kveldsstund på hytta. For det er muleg å få det til i løpet av ein kveld og samtidig ha høve til å tenkje litt på det som står der. 120 små sider, utgitt i Aschehougs Fontenebøker og kjøpt for kr. 6, 50. Romanen kom ut i 1956 i Frankrike og blei omsett til norsk året etter.
Forteljinga er lagt i munnen til ein fransk advokat som oppheld seg i Amsterdam, og han vender seg heile tida til ein person som truleg er lesaren. Denne framgangsrike juristen fortel om livet sitt og om korleis ei plutseleg oppleving får han til å endre oppfatning av seg sjøl. Han svik ein person i naud og går frå å vera sjølnøgd og sjølnytande til å forstå at han faktisk både er falsk og umoralsk. Og innsikt i ein sjøl, fører til innsikt i menneskenaturen. På denne måten kan ein ikkje seia at ”Fallet” blir eit spesielt optimistisk verk.
Eg har ikkje gått djupt inn i denne romanen, og det er heilt sikkert muleg å gjøra han til gjenstand for omfattande analyse. Det er heilt openbart viktige moralske problemstillingar her, som har å gjøra med forholdet mellom egoisme og altruisme, og som seier noe om korleis ein skal handle i når ein lever i samfunn med andre. Og likevel blir eg ikkje engasjert. Det blir rett og slett litt keisamt, og det trur eg heng saman med at romanen har eit lag med mugg på seg. Perspektivet er heile tida perspektivet til den privilegerte, europeiske mannen, samtidig som problemstillingane er meint å vera allmennmenneskelege. Kvinner og arbeidsfolk blir omtalt som mindre interessante, i nærleiken av å vera gjenstandar. Boka er interessant når ein les ho i eit klasseperspektiv, men kanskje meir som historisk dokument enn som levande litteratur.
Det er også interessant å merke seg at Camus fekk Nobelprisen året etter at denne romanen kom ut. Det er freistande å nemne at Sandemose kom med den omarbeidde utgåva av ”En flyktning krysser sitt spor” i 1955, mens Vesaas hadde ein lang forfattarskap bak seg, og Svenska Akademin var heilt sikkert godt kjent med ”Vindane” som blei kåra til den beste boka som kom ut i Europa i 1952.
Prosaen til Camus og dikta til Blaise Cendrars ein generasjon tidlegare, er eigentleg ikkje samanliknbare. Begge skreiv på fransk, og slumpen gjorde at eg tok dei ut av hylla same kvelden. Ut over dette, har dei nok ikkje hatt mye med einannan å gjøre. Skjønt: Kva veit eg?
”Prosa om Den transsibirske jernbanen og andre dikt” kom på norsk i 1994, omsett av Tom Lotherington. Dette er ikkje tekstar som oppmodar ein til å gå i djupet – det er rapsodiar; ein skal lesa dei eller høyre dei bli lese opp, og flyte med. Og det er kanskje derfor dei framleis er så friske og underhaldande å lesa.
Som Camus har Cendrars eit maskulint og europeisk utgangspunkt for skrivinga si, og her og der kan det sjå ut som om tida har gått frå han òg. Men det er berre unntaksvis – i det store og heile er dikta godt leselege. Han er mest heile tida på reise, og dikta gir att inntrykk frå ulike stader i verda, men like ofte interiør som eksteriør. Eg har mest glede av dei lange dikta, og skulle ønskje Lotherington eller andre kunne gjøra heile det lange ”Påske i New York” tilgjengeleg på norsk – berre eit utdrag er tatt med i denne samlinga.
Ettersom eg er for lat til å sitere lange dikt, sluttar eg med Cendrars i stutt format:
SØNDAG
Det er søndag til sjøs.
Det er varmt.
Jeg er i lugaren stengt inne som i smeltet smør
LETT OG SUBTILT
Luften er full av ange
Moskus ambra sitronblomst
Bare det å være til er en skikkelig lykke
Eg las tre tynne bøker - "Den fremmede", "Fallet" og "Pesten". Den fjerde - "Myten om Sisyfos, måtte eg gi opp. Rundt førti år seinare hugsar eg ramma rundt handlinga i "Pesten", men resten har eg glømt. Eller: hadde glømt, for eg fann fram att "Fallet" for å lesa opp att romanen ei roleg kveldsstund på hytta. For det er muleg å få det til i løpet av ein kveld og samtidig ha høve til å tenkje litt på det som står der. 120 små sider, utgitt i Aschehougs Fontenebøker og kjøpt for kr. 6, 50. Romanen kom ut i 1956 i Frankrike og blei omsett til norsk året etter.
Forteljinga er lagt i munnen til ein fransk advokat som oppheld seg i Amsterdam, og han vender seg heile tida til ein person som truleg er lesaren. Denne framgangsrike juristen fortel om livet sitt og om korleis ei plutseleg oppleving får han til å endre oppfatning av seg sjøl. Han svik ein person i naud og går frå å vera sjølnøgd og sjølnytande til å forstå at han faktisk både er falsk og umoralsk. Og innsikt i ein sjøl, fører til innsikt i menneskenaturen. På denne måten kan ein ikkje seia at ”Fallet” blir eit spesielt optimistisk verk.
Eg har ikkje gått djupt inn i denne romanen, og det er heilt sikkert muleg å gjøra han til gjenstand for omfattande analyse. Det er heilt openbart viktige moralske problemstillingar her, som har å gjøra med forholdet mellom egoisme og altruisme, og som seier noe om korleis ein skal handle i når ein lever i samfunn med andre. Og likevel blir eg ikkje engasjert. Det blir rett og slett litt keisamt, og det trur eg heng saman med at romanen har eit lag med mugg på seg. Perspektivet er heile tida perspektivet til den privilegerte, europeiske mannen, samtidig som problemstillingane er meint å vera allmennmenneskelege. Kvinner og arbeidsfolk blir omtalt som mindre interessante, i nærleiken av å vera gjenstandar. Boka er interessant når ein les ho i eit klasseperspektiv, men kanskje meir som historisk dokument enn som levande litteratur.
Det er også interessant å merke seg at Camus fekk Nobelprisen året etter at denne romanen kom ut. Det er freistande å nemne at Sandemose kom med den omarbeidde utgåva av ”En flyktning krysser sitt spor” i 1955, mens Vesaas hadde ein lang forfattarskap bak seg, og Svenska Akademin var heilt sikkert godt kjent med ”Vindane” som blei kåra til den beste boka som kom ut i Europa i 1952.
Prosaen til Camus og dikta til Blaise Cendrars ein generasjon tidlegare, er eigentleg ikkje samanliknbare. Begge skreiv på fransk, og slumpen gjorde at eg tok dei ut av hylla same kvelden. Ut over dette, har dei nok ikkje hatt mye med einannan å gjøre. Skjønt: Kva veit eg?
”Prosa om Den transsibirske jernbanen og andre dikt” kom på norsk i 1994, omsett av Tom Lotherington. Dette er ikkje tekstar som oppmodar ein til å gå i djupet – det er rapsodiar; ein skal lesa dei eller høyre dei bli lese opp, og flyte med. Og det er kanskje derfor dei framleis er så friske og underhaldande å lesa.
Som Camus har Cendrars eit maskulint og europeisk utgangspunkt for skrivinga si, og her og der kan det sjå ut som om tida har gått frå han òg. Men det er berre unntaksvis – i det store og heile er dikta godt leselege. Han er mest heile tida på reise, og dikta gir att inntrykk frå ulike stader i verda, men like ofte interiør som eksteriør. Eg har mest glede av dei lange dikta, og skulle ønskje Lotherington eller andre kunne gjøra heile det lange ”Påske i New York” tilgjengeleg på norsk – berre eit utdrag er tatt med i denne samlinga.
Ettersom eg er for lat til å sitere lange dikt, sluttar eg med Cendrars i stutt format:
SØNDAG
Det er søndag til sjøs.
Det er varmt.
Jeg er i lugaren stengt inne som i smeltet smør
LETT OG SUBTILT
Luften er full av ange
Moskus ambra sitronblomst
Bare det å være til er en skikkelig lykke
mandag 8. juni 2009
Tryggleik
Ei jente blir skadd og forsøkt valdtatt i luksusvillaen til ein løyndomsfull riking. Far hennes er den einaste mislukka mannen i den vesle byen; han prøver å halde stand mot folkesnakk og alkoholmisbruk. Den morlause dottera har godt vett og høge ambisjonar, og ingenting skulle eigentleg hindre ho frå å få god utdanning og eit godt liv. Hadde ho ikkje bare hamna på feil stad til feil tid.
"Security" heiter romanen, og forfattar er Stephen Amidon. Han har sju bøker bak seg, ingen av dei omsett til norsk. Tittelen å gjøra med vaktselskapet til han som liknar mest på ein hovudperson i dette som først og fremst er ein kollektivroman, men skal nok også seia noe om forholdet mellom folk på denne vesle, lett gjennomsiktige staden.
Det er småbyliv etter kollapsen av den amerikanske draumen det handlar om. Ikkje eit veldig originalt tema i moderne amerikansk prosa, men sjølsagt noe mange kjenner på kroppen og må handtere på ein eller annan måte. Amidon har mye å fortelja om maktforhold i samfunn og akademia. Det er kulturkritikk, ikkje politikk, men vegen til det politiske er ikkje lang. Ingen stor roman - til det er han ikkje godt nok disponert, og han loddar kanskje helller ikkje djupt nok, (viss ein roman må vera djuptloddande for å vera stor). Men klarer ein seg gjennom den første halvdelen av boka, og det syntes eg eg måtte, ettersom eg hadde kjøpt ho, blir det dramatisk og spennande, så har ein ikkje andre val enn "Security" og ein gjennomsnittleg krim, vil eg nok velja denne.
"Security" heiter romanen, og forfattar er Stephen Amidon. Han har sju bøker bak seg, ingen av dei omsett til norsk. Tittelen å gjøra med vaktselskapet til han som liknar mest på ein hovudperson i dette som først og fremst er ein kollektivroman, men skal nok også seia noe om forholdet mellom folk på denne vesle, lett gjennomsiktige staden.
Det er småbyliv etter kollapsen av den amerikanske draumen det handlar om. Ikkje eit veldig originalt tema i moderne amerikansk prosa, men sjølsagt noe mange kjenner på kroppen og må handtere på ein eller annan måte. Amidon har mye å fortelja om maktforhold i samfunn og akademia. Det er kulturkritikk, ikkje politikk, men vegen til det politiske er ikkje lang. Ingen stor roman - til det er han ikkje godt nok disponert, og han loddar kanskje helller ikkje djupt nok, (viss ein roman må vera djuptloddande for å vera stor). Men klarer ein seg gjennom den første halvdelen av boka, og det syntes eg eg måtte, ettersom eg hadde kjøpt ho, blir det dramatisk og spennande, så har ein ikkje andre val enn "Security" og ein gjennomsnittleg krim, vil eg nok velja denne.
lørdag 30. mai 2009
LOVE
Så fikk jeg en skatt i posten. Ei førti år gammel bok. ”Love”. Jan Erik Volds oversettelser og utvalg av dikt av William Carlos Williams. Jeg hadde lagt inn ønske på antikvariat.net for år og dag sia og glømt det. Så kom det beskjed om at boka kunne bli mi for en hundrelapp pluss porto. Utrolig.
Boka kom ut da jeg var 17 år. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøpte den og mista den seinere, eller om jeg ikke hadde penger. Det siste er mest sannsynlig. Det var Bokklubbens Lyrikkvenner som ga ut boka, og der var jeg medlem.
”Love” kom i et opplag på 8000. Ca. ei bok pr. 500 personer i landet. Nå gikk det nok ganske mange bøker til bibliotekene, og det var flere bibliotek den tida, enn det er i dag. De fleste av disse er forhåpentligvis fortsatt i det offentliges eie, til tross for den avskyelige praksisen som er innført mange steder, med å selge bibliotekbøker til private for en billig penge. Enkelte eksemplarer blir vel også ødelagt eller borte i løpet av 40 år. Summa summarum tenker jeg meg at ca. en promille av det norske folk har denne boka i hylla. Virkelig et privilegium endelig å være blant disse.
Her er et av dikta jeg liker best:
HUN GJORDE DET.
Der stod rosene, i regnet.
Ikke plukk dem, bad jeg pent.
De visner snart, sa hun.
Men de er så vakre
der de står.
Ah, vi var alle vakre engang, sa
hun,
og plukket dem og gav meg dem
i hånden.
Jeg har tilgang til halvparten av dikta til Williams på engelsk. Når jeg sammenlikner originalene med versjonene til Vold, ser jeg at det først og fremst dreier seg om oversettelser, ikke gjendiktninger. Vold har en tendens til å bruke mange ord der opphavsmannen bruker få. Her og der blir resultatet litt uheldig, kanskje fordi tankene til en moden mann skal gjengis med orda til en mann som ikke er fylt tretti.
Men i det store og hele er det like deilig å lese disse dikta som det var rundt 1970. Det er først og fremst pga Vold at jeg har hatt lyst til å få boka inn i hylla. Og etter å ha lest litt Williams på engelsk og litt Williams på voldsk, er det nok bare en ting å si:
Williams er Williams, og Vold er Vold.
Boka kom ut da jeg var 17 år. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøpte den og mista den seinere, eller om jeg ikke hadde penger. Det siste er mest sannsynlig. Det var Bokklubbens Lyrikkvenner som ga ut boka, og der var jeg medlem.
”Love” kom i et opplag på 8000. Ca. ei bok pr. 500 personer i landet. Nå gikk det nok ganske mange bøker til bibliotekene, og det var flere bibliotek den tida, enn det er i dag. De fleste av disse er forhåpentligvis fortsatt i det offentliges eie, til tross for den avskyelige praksisen som er innført mange steder, med å selge bibliotekbøker til private for en billig penge. Enkelte eksemplarer blir vel også ødelagt eller borte i løpet av 40 år. Summa summarum tenker jeg meg at ca. en promille av det norske folk har denne boka i hylla. Virkelig et privilegium endelig å være blant disse.
Her er et av dikta jeg liker best:
HUN GJORDE DET.
Der stod rosene, i regnet.
Ikke plukk dem, bad jeg pent.
De visner snart, sa hun.
Men de er så vakre
der de står.
Ah, vi var alle vakre engang, sa
hun,
og plukket dem og gav meg dem
i hånden.
Jeg har tilgang til halvparten av dikta til Williams på engelsk. Når jeg sammenlikner originalene med versjonene til Vold, ser jeg at det først og fremst dreier seg om oversettelser, ikke gjendiktninger. Vold har en tendens til å bruke mange ord der opphavsmannen bruker få. Her og der blir resultatet litt uheldig, kanskje fordi tankene til en moden mann skal gjengis med orda til en mann som ikke er fylt tretti.
Men i det store og hele er det like deilig å lese disse dikta som det var rundt 1970. Det er først og fremst pga Vold at jeg har hatt lyst til å få boka inn i hylla. Og etter å ha lest litt Williams på engelsk og litt Williams på voldsk, er det nok bare en ting å si:
Williams er Williams, og Vold er Vold.
tirsdag 26. mai 2009
Dag og Tid
Eg har lese Dag og Tid i mange år. Eg får avisa i postkassa kvar fredag, og det er ein fin start på helga. Først blar eg opp på spørjeleiken "Klok på bok", og veit eg svaret, slår eg på PCen og sender inn. Viss eg ikkje veit svaret, prøver eg finna det på Internett. Finn eg det, sender eg ikkje inn, og viss eg ikkje finn det, kan det hende eg set meg i sving for å løyse oppgåva på anna vis. Alle som sender inn riktig svar, får namnet sitt i bladet, og ein av dei får i tillegg ei bok i premie. Eg har vunne ein gong, og fekk ein suveren roman i posten: "Kunsten å gå" av Lars Amund Vaage.
For noen år sia melde eg bøker i denne avisa. Eg kjende meg priviligert over å kunne skrive om bøker i ei avis som tar litteraturen på alvor i så stor grad, utan å sneie borti jåleri i det heile tatt. Og eg hadde fast arbeid, da som nå, så det var ikkje så farleg om det var dårleg betalt. Det er ei spesiell glede å skrive om bøker ein verkeleg likar, som ein kanskje kan inspirere andre til å lesa. Som desse: Rohinton Mistry: Balansekunst, Bruce Chatwin: Drømmespor, Richard Ford: Kvinner med menn og Paul Auster: Ensomhetens grunn.
Eg skreiv først og fremst om omsette bøker for vaksne og norske bøker for barn og unge. I tillegg til dei som er nemnt over, fekk eg høve til å tilrå desse: David Malouf: Samtaler ved Curlow Creek, Tahar ben Jelloun: Den gale natten og Fattigherberget, Mario Vargas Llosa: Rigobertas notatbøker, José Saramago: Alle navnene og Vikram Seth: En egen musikk.
Det er ikkje så mange av ungdomsbokmeldingane som er å finna på nettet - eg klarte berre å finna denne: Erna Osland: Salamanderryttaren.
Av dei norske bøkene eg blei beden om å melde, blei eg begeistra for bl. a. denne: Bjørn Skogmo: Han byttet meg bort med en Studebaker, mens eg kunne styre meg for desse: Anne B. Ragde: Bunnforhold og Jeg vinket ikke, jeg druknet. Og denne skulle eg helst styrt heilt unna: Gunnar Kopperud: Lysets tid.
Når ein melder bøker, hender det ein finn at ein er i utakt med kollegene. Eg blei litt urolig av dette. Det kunne jo hende det ville vise seg at eg tabba meg ut, og at ettertida ville dømme meg som ein håplaus dilettant som ikkje forsto meg på stor litteratur. Eg tenkjer på desse to: Jens Christian Grøndahl: Lucca og Jonathan Franzen: Korrigeringer.
Etter ei tid fekk eg ikkje fleire bøker å skrive om, utan at noen fortalte meg kvifor. Det kan jo hende at artiklane mine ikkje heldt mål, men eg fekk aldri noen i retur, og ingen klaga. Så eg veit fortsatt ikkje kvifor eg ikkje melder bøker i Dag og Tid. Den som har tatt seg bryet med å klikke på linkane over, har kanskje funne det ut. Eg har lurt litt på om eg skal ta hemn, f. eks. ved å legga ut svara på "Klok på bok" her på bloggen, men eg er korkje sår nok eller hemngjerrig nok.
For noen år sia melde eg bøker i denne avisa. Eg kjende meg priviligert over å kunne skrive om bøker i ei avis som tar litteraturen på alvor i så stor grad, utan å sneie borti jåleri i det heile tatt. Og eg hadde fast arbeid, da som nå, så det var ikkje så farleg om det var dårleg betalt. Det er ei spesiell glede å skrive om bøker ein verkeleg likar, som ein kanskje kan inspirere andre til å lesa. Som desse: Rohinton Mistry: Balansekunst, Bruce Chatwin: Drømmespor, Richard Ford: Kvinner med menn og Paul Auster: Ensomhetens grunn.
Eg skreiv først og fremst om omsette bøker for vaksne og norske bøker for barn og unge. I tillegg til dei som er nemnt over, fekk eg høve til å tilrå desse: David Malouf: Samtaler ved Curlow Creek, Tahar ben Jelloun: Den gale natten og Fattigherberget, Mario Vargas Llosa: Rigobertas notatbøker, José Saramago: Alle navnene og Vikram Seth: En egen musikk.
Det er ikkje så mange av ungdomsbokmeldingane som er å finna på nettet - eg klarte berre å finna denne: Erna Osland: Salamanderryttaren.
Av dei norske bøkene eg blei beden om å melde, blei eg begeistra for bl. a. denne: Bjørn Skogmo: Han byttet meg bort med en Studebaker, mens eg kunne styre meg for desse: Anne B. Ragde: Bunnforhold og Jeg vinket ikke, jeg druknet. Og denne skulle eg helst styrt heilt unna: Gunnar Kopperud: Lysets tid.
Når ein melder bøker, hender det ein finn at ein er i utakt med kollegene. Eg blei litt urolig av dette. Det kunne jo hende det ville vise seg at eg tabba meg ut, og at ettertida ville dømme meg som ein håplaus dilettant som ikkje forsto meg på stor litteratur. Eg tenkjer på desse to: Jens Christian Grøndahl: Lucca og Jonathan Franzen: Korrigeringer.
Etter ei tid fekk eg ikkje fleire bøker å skrive om, utan at noen fortalte meg kvifor. Det kan jo hende at artiklane mine ikkje heldt mål, men eg fekk aldri noen i retur, og ingen klaga. Så eg veit fortsatt ikkje kvifor eg ikkje melder bøker i Dag og Tid. Den som har tatt seg bryet med å klikke på linkane over, har kanskje funne det ut. Eg har lurt litt på om eg skal ta hemn, f. eks. ved å legga ut svara på "Klok på bok" her på bloggen, men eg er korkje sår nok eller hemngjerrig nok.
Abonner på:
Innlegg (Atom)