Bernard Malamud er ikke blant de forfatterne som nevnes oftest for tida. Kanskje ikke så rart, han døde i 1986, og det er gjerne samtidslitteraturen og de mest kanoniserte klassikerne som er mest til stede i de litterære samtalene.
Men Malamud er ingen liten forfatter, og det er fortsatt interesse for forfatterskapet hans. Dattera hans, Janna Malamud Smith, ga ut minneboka "My Father is a Book" i 2006, og året etter kom en omfattende biografi: "Bernard Malamud. A Writer's Life", skrevet av briten Philip Davis.
Malamud var amerikansk jøde, sønn av fattige innvandrere fra Russland. Fire av bøkene hans er oversatt til norsk. Min favoritt blant disse er "Medhjelperen" som kom i serien "Verdens unge" i 1963. Skueplassen er en liten dagligvarehandel i New York, modellert på den vesle butikken faren hans drev. En dag blir butikken ranet, og en av ransmennene vender tilbake for å gjøre opp for seg med arbeidshjelp, men uten først å fortelle at han var med på overfallet. Handlinga utvikler seg som et kammerspill, med disse to og butikkeierens datter i de sentrale rollene.
Jeg leste boka tidlig på søttitallet og tok den fram igjen like før påske. Den er overhodet ikke merka av tidas tann.
Jeg kjenner ingen forfattere som behandler sentrale menneskelige dilemmaer med større varme og sterkere overbevisningskraft enn Bernard Malamud. Karakterene beholder verdigheta si, sjøl under forhold der de fornedrer seg sjøl eller fornedres av andre. Malamud brukte "The Human Sentence" som målestokk for prosaen sin, og "menneskelighet" kan brukes som merkelapp på verkene hans - en menneskelighet som aldri blir banal eller sentimental.
Nei, det er sant, det er ikke ofte man hører om Malamud. Selv oppdaget jeg ham i og med at min favorittforfatter, Philip Roth, tydeligvis er inspirert av ham og dessuten kjente ham godt.
SvarSlettJeg leste Malamuds The Magic Barrel i fjor og gjorde også et fint lite Malamud-funn på ett antikvariat.
Ja, de er jo begge sentrale i den amerikanske jødiske tradisjonen. I Roths "Novisen" er hans stadige hovedperson Nathan Zuckerman på besøk hos sitt forbilde E. I. Lonoff, som skal ha Malamud som modell. Da jeg leste denne romanen, hadde jeg vært opptatt av Malamud i mange år, og jeg syntes det kom fram av skildringa at Lonoff hadde noe med Malamud å gjøre. Ei fjør i hatten for Roth, synes jeg.
SvarSlett