Peter Carey: His Illegal Self

Det er noen romanforfattere som etter et raskt overblikk kan se ut til å være i stand til å skrive om hva som helst, uten å røpe et spesielt prosjekt for skrivinga si. Peter Carey ser for meg ut til å være en slik forfatter, og så må jeg ta det forbeholdet at jeg har lest under halvparten av bøkene hans. Men det kan hende at han er opptatt av å skildre og utforske folk i ekstreme, eller i hvert fall utfordrende, situasjoner. I hvert fall kan det stå som en fellesnevner for det jeg har fått med meg av verkene hans.

Den siste boka heter "His Illegal Self". Handlinga finner sted på tidlig søttitall og dreier seg om sju år gamle Che Selkirk -oppkalt etter han dere veit - sønnen til to radikale amerikanske aktivister, eller terrorister, som ikke kan ta seg av han, men som har overlatt han til den rike mormora. Han lengter sjølsagt etter dem; spesielt etter faren, som han aldri har møtt og ikke veit noe om. Delvis tilfeldig havner han sammen med en tidligere meningsfelle av mora. Meninga er at Dial, som hun kaller seg, skal føre han til mora, men før de får dette til, dør mora i en væpna aksjon som går galt. Plutselig er de på flukt, de havner i den australske utmarka, i naboskap med australske hippier som er ekstremt antiamerikanske, og som retter baker for smed uten noe knussel. Oppe i dramatikken utvikler Dial og Che et slags mor og sønn-forhold som Carey skildrer med atskillig varme.

Romanen består av 54 korte kapitler, handlinga går i små bølger fram og tilbake og synsvinkelen skifter, først og fremst mellom Dial og Che. Det er ikke så mye overskudd her som i enkelte andre av romanene til Carey - spesielt "Oscar and Lucinda" og "The True History of the Kelly Gang" som kom i fin nynorsk oversettelse for noen år sia. Disse romanene er flotte fortellinger med innlevelse, varme og naturlig humor, og de som ikke har hilst på Peter Carey før, bør nok heller oppsøke han her.

På et punkt vurderte jeg å bruke leserens suverene rett til å legge fra seg ei bok uten å lese den ferdig. Ikke nødvendigvis Careys feil. Noen ganger leser en uten å være oppmerksom nok, og det er nok av bøker i verden. Men jeg lot pliktfølelsen styre - heldigvis - for avslutninga er strålende. Det var nesten slik det kan være å følge med på en fotballkamp som er grei nok, og som ender med at laget ditt lager et spektakulært mål rett før avblåsning.