Jan Myrdal

Eg las mye Myrdal på syttitalet, i likskap med dei fleste ml-arane med hang til boka. Det lærte eg mye av, både om litteratur og formuleringskunst. Litt om politikk òg, først og fremst om å lesa litteratur med politiske briller.

Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så lenge han ikkje skriv om jamstelling og homofili.

I ”I de svartare fanors tid” skriv han først og fremst om Strindberg. Informativt og inspirert, sjølv om ei og anna formulering får meg til å mistenkje han for å sjå seg sjølv som 1900-talets Strindberg. Eg har vore fascinert av denne diktaren heile mitt vaksne liv, ikkje minst på grunn av Myrdal, men det er ikkje mange av dei 75 banda som livsverket til denne diktaren utgjør, eg har lese. Det blir kanskje ikkje mange fleir heller, men eg må få tak i ”Svarta fanor”, og så set eg meg nok ned att med det eg har tilgjenge til i min eigen heim.

Myrdal skriv om Vilhelm Moberg og Ivar Lo-Johansson òg, og sjølv om eg har lese mye av desse to, blir leselista (og gjenleselista) mi lenger. Er det fleire enn eg som har eit håplaust livsprosjekt gåande – å skulle rekke over alt som gjør meg klokare og åndeleg rikare?

Det er sider ved den svenske litteraturen som alltid har tiltrekt meg. Openheit og respekt, den inkluderande holdninga mange forfattarar har til lesarane sine. Ekte folkelegheit. Vi finn det jo her i landet òg – hos Falkberget og Uppdal, for eksempel. Eller hos Prøysen og Sandbeck, men det verkar på meg som om denne tradisjonen er meir rotfesta hos naboen i aust.

Det er ei Sisyfos-oppgåve å skulle lesa seg gjennom alt ein bli trekt mot. Eg får lyst til å lesa meir Myrdal òg, og utan å dra samanlikninga for langt, blir det som å lesa essaya til Jan Erik Vold – det blir stadig meir ein må finna ut av. Men Sisyfos skal ha trivst med oppgåva si. Ein får sjå det som ein lagnad og halde fram å elske den.

Pakke i posten

Hvis noen leser dette, er det trolig folk som opp gjennom livet har hatt det med å oppsøke bokhandeler i en tilstand av opprømthet, for ikke å snakke om antikvariater eller bokavdelinga på loppemarkeder. Jeg har hatt det slik i femti år. Etter vi havna på Internett, har det tatt av helt. Først får en hjertebank i den virtuelle bokhandelen, og så kommer pakka i posten noen dager seinere, med tilsvarende påkjenninger.

Jeg fikk pakke i posten i går, med bøker fra den svenske mammut-ekvivalenten. Noen påstår at det norske boksalget er blitt for dominert av bestsellere, og det er også min opplevelse. Svenskene, derimot, går breiere ut, og såvel mainstreamlesere som særinger, får sitt.

Hva fikk så jeg?

György Dragomán: Den vita kungen. Rumensk forfatter; romanen er også kommet på norsk, og jeg merka meg Odd W. Suréns anmeldelse i Dag og Tid for noen år sia, gjengitt i essaysamlinga "Fra konseptene" høsten 2009. Jeg lagra i bakhuet at dette måtte være noe å få med seg, og muligheten burde være god, når boka nå er kommet i hus.

Lyrikvännen 3/10: Resor. Jeg abonnerte på dette tidsskriftet for tjue år sia og sa opp abonnementet av diffuse grunner. Det er ei side ved den svenske kulturen som tiltaler meg veldig, og som Lyrikvännen er typisk eksponent for. Det handler om respekt for publikum. Ikke forflating, ikke over-akademisk nedlatenhet. Veldig fint lite hefte, bl.a. med et suverent dikt av Inger Christensen. Må nok gjenoppta abonnementet, så får jeg med meg de fine årbøkene også.

Jan Myrdal: I de svartare fanors tid. Texter om litteratur, lögn och förbannad dikt. En kan si mye om Jan Myrdal, og det er nok av folk som gjør, og. Han er kunnskapsrik og velfomulert, det skal ingen ta fra han. Og han er en knivskarp logiker - så skarp at noen ganger blir det ikke plass igjen til empati. Men han hadde mye å si i dannelsesprosessen på søttitallet, og jeg gleder meg til å lese han igjen. Om Strindberg, f. eks.

Johan Sahlin: Om kyrklundheten. En doktoravhandling, rett og slett, med Willy Kyrklunds "Om godheten" som tema. Kyrklund: Gåtefull, stimulerende, i skjæringa mellom litteratur og filosofi. Jeg har hatt han framme nærmest kontinuerlig i femten år og kommer sikkert tilbake til han i dette forumet, hvis jeg klarer å holde det gående.

Steve Sem-Sandberg: De fattiga i Lodz. En murstein med jødeforfølgelsene som tema, som også finnes på norsk. Veldig positiv omtale hos kritikerne, men jeg lurer litt på om jeg kommer så langt at jeg får lest den.

Ruben Gallego: Vitt på svart. En sjølbiografisk roman om en handicappa gutt som vokser opp bå barnehjem i Sovjet. Hvis den holder det den lover, vil både hjernen og hjertet få sitt.

Elisabeth Åsbrink: Smärtpunkten. Boka om dramaet "Sju tre" av Lars Norén, som skulle spilles av tre kriminelle med lange dommer på seg. Det hele kom ut av kontroll, og det endte med drap på to politimenn. Jeg bestilte boka fordi jeg en gang i tida ble veldig grepet av ei bok med tilsvarende tema: "Stunder av verklighet" av Jan Jönsson - om oppføringa av Becketts Godot i Kumlafengselet og i New York.

Nå er det bare å gå i gang. Hva kosta herlighetene? 375 kr. totalt.