Faulkner: Absalom, Absalom. Å lese en roman.

Fire dager har det tatt meg, aleine på hytta i skauen, å lese de 326 sidene denne romanen utgjør. Det at jeg har lest alle orda på disse sidene - er det nok til å si at jeg har lest romanen? Det er en komplisert og besynderlig tekst; den åpner seg og lukker seg igjen, åpner seg og lukker seg igjen. Men slik det alltid er i en leseprosess, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er en egenskap ved teksten, det kan også dreie seg om konsentrasjon og opplagthet hos meg som leser. Og jeg kan ikke med handa på hjertet si, at jeg kan føre en mye mer intelligent samtale om dette verket, enn jeg kunne gjort etter å ha pugga kronologien og genealogien som er gjengitt bakerst i boka, og som er uvurderlige for leseren som skal holde seg orientert i tekstens krumspring. Men jeg har da lest "Absalom, Absalom", ei kraftprøve for en leser.

Absalom er Bibelens Absalon, som blant annet tok livet av halvbror sin fordi han hadde krenka søstera deres. Denne fortellinga finner vi igjen i romanen, plassert i Faulkners ramme, det fiktive, men virkelighetsnære sørstatsområdet Yoknapatawpha County. Incesthistoria blir gått grundig etter i sømmene og har så mange bestanddeler at det ikke er åpenbart hva som er overgrep og hvem som skal fordømmes. Fortellinga om Bon, som blir drept av halvbroren Henry rett før han skal gifte seg med halvsøster Judith er hjertet i en mangfoldig organisme av makt, slekt, ære, kjærlighet, hat, lengsel og ikke minst skjebne. Og som i livet ellers, der som her, da som nå: Det er ikke lett å avgjøre hva som er hva - det er kanskje heller ikke verken nødvendig eller ønskelig.

Hovedhandlinga foregår samtidig med den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865. Romanen kan også leses som ei allegoriske framstilling av sørstatenes sammenbrudd og nederlag. Thomas Sutpen kommer som en slags Isak Sellanrå og slår seg ned i villmarka, men ulik Isak begynner han ikke i det små; han reiser en herregård med en fransk arkitekt som rådgiver og ei stor gruppe negerslaver som arbeidskraft. Han er enehersker på godset og blir en maktfaktor i lokalsamfunnet, men han mangler klokskap og ydmykhet samtidig som han sitter fast i verdier verden omkring han er i ferd med å forlate.

De som Faulkner har gjort til fortellere, er perifere i handlinga. Svigerinna til Sutpen, som riktignok hadde et ublidt møte med han i ungdommen, og en etterkommer etter den eneste mannen som hadde et vennskaplig forhold til godseieren. Denne mannen, Quentin, blir utfordra til å bringe fortellinga videre fordi han har akademiske ambisjoner og skal forlate hjembyen, trulig for godt. En tredje person som trekkes inn som forteller, er romkameraten til Quentin ved universitetet - en slags representant for de seirende nordstatene. Disse to fabulerer om det som må ha, eller kan ha, hendt, med utgangspunkt i de ytre kjensgjerningene. På denne måten får Faulkner også sagt noe om fortellerens makt.

Det er ei kraftprøve å lese denne romanen. Det er nesten ikke til å forestille seg hva slags kraftprøve det må ha vært å skrive den. Jeg kjenner Faulkners biografi bare overflatisk, men er motivert for å finne ut mer om åsssen denne mannen så ut inni. Det må ha krevd sitt å oversette den også, så oversetter Ole Pramli har krav på all respekt. Dette er ikke en tekst der løsningene uten videre ligger åpne, men uten at jeg kjenner originalen, ser det ut til at han har truffet mål nærmest hele tida.

Jeg har lest hver eneste side. Jeg er i stand til å si noe fornuftig om handlinga. Jeg kan gjøre rede for min personlige leseprosess og prøve meg på noen forsiktige tolkninger. Men har jeg tilegna meg teksten? Er det mulig å gjøre dette fullt ut? Absalom, Absalom er ikke et verk en legger bak seg. En kan sjølsagt åpne boka flere ganger; lese på kryss og tvers, ta sekundærlitteratur til hjelp og bygge oppunder med Faulkners øvrige verker. Det hadde kanskje vært bryet verdt, å la bokhøst være bokhøst og holde seg unna litterære diskusjoner i medier og litteraturhus, for å bruke et år eller to på dette verket.

Ingen enkle svar - Øystein Lønn

Eg måtte ha pause frå ei tyngre bok og plukka "Thomas Ribes femte sak" av Øystein Lønn ut av bokhylla. Dette er heller ingen lettvinn roman, eg har lese han før, men bøkene til denne forfattaren har den kvaliteten, at ein godt kan lese dei opp att og likevel oppleve noe nytt. For Lønn er gåtefull.

Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret. Eg tenkjer at eg ikke høyrer til noen av desse men må likevel innrømme at eg ikkje er heilt tilfreds, når eg har brukt tid på ein roman og sit att med spørsmål eg ikkje hadde da eg tok til med lesinga. Men kor mange svar har ein i det verkelege livet? Viss ein opplever samanheng, er det kanskje fordi ein har evna til å oversjå slikt som ein ikkje forstår. Det er fåfengt å lesa Lønn for å få svar; det meste ein kan håpe, er at ein skal betre til å formulere spørsmål.

"Thomas Ribes femte sak" er i tillegg ein slags kriminalroman. Ein lege er myrda, og politimannen Ribe, som har oppklart fire mordsaker der ofra har vore dommarar, får i oppdrag å løyse saka. Han må dra til heimstaden sin for å etterforske, og det viser seg snart at det ikkje berre er som etterforskar, at han er involvert. Dei impliserte inngår i eit innfløkt nettverk som har å gjøra med blant anna felles fortid, kjærleik og slektskap. Og Lønn er altså ikkje den som prioriterer å gi lesaren svar.

Øystein Lønn held seg gjerne til hovudsetningar, nesten utan andre bisetningar enn slike som startar med "som". Det gjør at teksten får eit referatpreg, men forfattaren nyttar stadig samanlikningar - mange av dei nokså dristige, og med den ekstra funksjonen at dei minnar lesaren på at det fins ei verd utafor det vesle avsnittet teksten handlar om. Dessutan er replikkvekslingane mange og lange, og dei gjør sitt til at teksten ikkje blir tørr.

Den som liker krimgåter, kan gjerne lesa denne boka både ein og to gongar. Den som liker at gåtene også blir løyst, bør kanskje finne noe anna.

Faulkner: Dødens dager.

Jeg har lest for lite Faulkner. Målt opp mot hva? Har jeg snytt meg sjøl for lesegleder? Ikke usannsynlig. Har jeg gått glipp av viktig erkjennelse? Kanskje. Eller kan det handle om et ugjennomførbart prosjekt om å tilegne seg verdenslitteraturen, der det meste av Faulkners verk står igjen. Tampen brenner. Med et innslag av litterært jåleri? Hm.

Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede og utbytte. Jeg har lest "Mørk august" som kanskje er en pussig tittel på en roman som originalt heter "Light in August", med glede og utbytte. Jeg husker "Larmen og vreden" og "Det aller helligste" som verker der jeg innimellom fikk små støt av opplevelse, uten at jeg helt fikk tak på helheten. Den som leser Faulkner, må være konsentrert, og det er det ikke alltid jeg er.

Sommerens leseprosjekt er Faulkner. Seks verker gitt ut av Solum forlag på nittitallet.Den første er nå lest. "Dødens dager." 15 ulike personer veksler på for å gjennomføre fortellinga. Ingen unødige forklaringer; leseren må arbeide seg inn i stoffet - dette er ikke litteratur som en leser samtidig med at en gjør noe annet. Jeg leste de første 20 sidene fire ganger, siste gangen noterte jeg navn og familieforbindelser ved sida av, før jeg var klar for å gå videre.

Som tittelen antyder, er ikke dette ei lystig historie. Addie Bundren, mor til fem barn, gift med en stusslig kar som attpå til er gjerrig, ligger for døden når handlinga tar til. Cash, den eldste sønnen, snekrer kista mens hun ligger og hører på hammerslaga. Hun dør, og for å innfri et gammelt løfte, skal familien følge henne til hjemplassen hennes, trass i at en flom gjør vegen nærmest uframkommelig. Romanen har bibelske dimensjoner, og den forholder seg også til sentrale verk i verdenslitteraturen. (Den guddommelige komedien og Odysseen, kan oversetteren fortelle). Familien blir utsatt for tørke og brann, ulykker, utstøtelse og galskap.

Det er en sterk tekst, ikke veldig tung, sjøl om den noen steder er gåtefull. Til tider er den rørende, til tider grotesk. En er ikke nødvendigvis ferdig med boka når siste side er lest. Jeg skal ikke i gang med videre studier av "Dødens dager" i denne omgang, men ser fram til nye besøk i Faulkners univers.

1984 i 2011

Eg hugsar første gongen eg las 1984. Det var i 1968, det var sommar, og eg las romanen liggjande på eit teppe utanfor barndomsheimen min. Eg tenkte på at eg hadde levd i 16 år, og det sto att nye 16 år før vi var framme ved årstalet denne boka har som tittel. 16 år etter det ville det bli nytt årtusen - eit liv etter dette, kunne eg ikkje tenkje meg.

Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter i 1984 - ho er vaksen. Samfunnet George Orwell skildrar, er ikkje blitt noe av, og romanen var vel heller ikkje meint som ein spådom.

Rett nok er det slik, at Store Bror ser deg både her og der, og når makthavarane snakkar, er det slett ikkje utan innslag av nytale. Med den innvandringspolitikken vi har i dag, er det litt spesielt at vi held oss med eit inkluderingsdepartement, og ein kan jo merke seg vokabularet til Faremo når ho snakkar om krigane Noreg deltek i.

Kva så med romanen? Han har kanskje tapt seg litt. Orwell snakkar med store bokstavar, og teksten er rik på transportetappar. Men 1984 har spelt ei rolle som politisk dokument, og romanen har gitt oss noen felles metaforar til bruk mot overvaking i samfunnet, og det skal vi vera takksame for.

Lærere og sosialarbeidere i arbeid med elever - fagbok

Denne boka er viktigere enn den gir seg ut for å være. Det som dekkes av tittelen ”Sosialfaglig arbeid i skolen, om samarbeidet mellom lærer og sosialarbeider” dreier seg bare om en liten del av det boka handler om, og ikke en gang den viktigste. Ulrika Gustavsson og Nina Tømmerbakken skriver om hva sosialarbeideren kan supplere læreren med, og om hvor nødvendig det er at representanter for de to profesjonene har respekt og åpenhet for hverandres kunnskaper og metoder, for på denne måten å utgjøre uslåelige team i arbeidet med enkeltelever og grupper.

Krafta i denne boka handler om det konkrete arbeidet med elevene. Et stort antall eksempler henta fra forfatternes egen praksis, kombinert med relevant og jordnær refleksjon, gjør at denne boka vil være særs nyttig som håndbok for alle som jobber systematisk med elever på ungdomstrinnet, uansett profesjon.

Jeg kjenner forfatterne og veit litt om åssen de jobber, så forventningene til boka var høge. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymra i begynnelsen – eller kanskje snurt på pedagogenes vegne – på grunn av en tendens til å framstille skolen som et kaldt samfunn som tempereres når den varme sosionomen slipper inn. Men denne underordna tona forsvinner raskt. Hovedperspektivet kan oppsummeres i et sitat som bringes inn i boka på s. 101, der det heter at ”barn i själva verket inte har problem, utan bara färdigheter som de ännu inte har lärt sig”.

Ettersom jeg sjøl er skoleleder med erfaring fra ulike typer samarbeid med sosialarbeidere, har jeg ingen problemer med å skrive under på hvor viktig det er at skolene har sosialfaglige medarbeidere i virksomheten sin. Det er dessuten viktig at samarbeidet er organisert og planmessig, noe forfatterne er innom uten å gå djupt inn i, men dette er kanskje noen bør si noe utfyllende om etter hvert. Lesinga av denne boka har brakt meg et skritt videre, til dette spørsmålet: Når det er slik at skolen faktisk er et sted der alle barn og unge oppholder seg – hvorfor er det ikke slik at skolen blir oppfatta som det primære virkefeltet for andre instanser med barn og unge som virkefelt? Hvis medarbeiderne i barnevernstjeneste og ulike forebyggende avdelinger oppholdt seg i skolene på dagtid, ville de kommet mye tettere på. De ville i liten grad ha behov for meldinger – de ville møte problematikken sjøl. Kanskje ville de til og med bli ufarliggjort. Hvor er den første kommunen som tør?

Noe som begeistrer meg ekstra, er bruken av litterære og filosofiske sitater og henvisninger. Det forteller at forfatterne har et perspektiv ut over skolen og til sjølve det store og mangfoldige livet.

Jeg er ikke like begeistra for eksempler på forlagsslurv. Stavefeil i engelske sitater, og i navn. Manglende redigering, som gjør at en elev i et eksempel plutselig skifter navn, og et sted avløses den kollektive fortellerstemmen av ”jeg”.

Oppsummert: Jeg veit at forfatterne har slitt for å få ut denne boka, ved sida av full jobb. De bør slite litt til, slik at materialet kan presenteres i ei håndbok for arbeid med elever, spesielt på ungdomstrinnet. Det er ikke mye mer som skal til, enn å gi den eksisterende teksten en tittel som er i samsvar med hovedinnholdet.

Et mesterverk

Dsjata heter hovedpersonen i ”Den hvite kongen” av György Dragomán. Når handlinga tar til, er han elleve år, og faren hans blir bortført av sikkerhetspolitiet. Forfatteren navngir verken land eller by, men det er sannsynlig at det dreier seg om Romania. Dsjatas enorme lengsel etter faren er hovedtema i romanen, som er satt sammen av episoder, nesten som noveller, men med klar kronologi og et gjennomgående persongalleri.

Det er et hardt og brutalt samfunn som skildres i dette verket. Barna blir oppdratt med slag og spark, kommunikasjonen er prega av trusler og leiken til ungene går ofte på livet laus. Mora til Dsjata er prega av sorg og slit og har ikke mye overskudd for sønnen, men sjøl om hun først og fremst er straffende, er det likevel omsorg å spore. Farfaren er høgtstående partipamp; både han og farmora forakter sønnen og avskyr svigerdattera. Det eneste voksne mennesket ved sida av mora som møter hovedpersonen med varme, er sjøl en outsider som ikke opplever medmenneskelighet.

”Den hvite kongen” er stor kunst. Lesinga fører ikke til depresjon, men til oppmuntring. Grunnen til det er at forfatteren har skapt en romanfigur med stor vilje til å leve og erfare. Flere av kapitlene er prega av et livsmot og en komikk som kan minne om opplevelsene til Huckleberry Finn og liknende eventyrere i verdenslitteraturen. Det er ikke spor av sentimentalitet i romanen, og den ender på en måte som må tolkes dit, at viljestyrke og handlekraft hamler opp den svarte elendigheta og undertrykkelsen som preger dette samfunnet.

Jeg leste den svenske oversettelsen. Jeg er ikke 100 % hjemme i det svenske språket, men skjønner nok til å påstå at unge Dragomán må være en språkets mester. Boka ble utgitt på norsk for noen år sia, og det er over min forstand at den ikke fikk mer oppmerksomhet enn den gjorde.

Roman for munnspel og gitar - Klassekampen 7/5-11

Eg veit ikkje stort om Brighton, men eg har eit overflatisk inntrykk av at folk som dreg til denne byen på sørkysten av England, først og fremst dreg for å slappe av og la seg bli skjemt bort. Dette gir byen eit visst preg av luksus og kanskje også dekadanse; ein stad der underdogen verkeleg kan få kjenne på korleis det er å vera underdog. Slik sett er det ikkje dumt av Øystein Wingaard Wolf å legga handlinga i den nye romanen sin til Brighton, for på denne måten får forfattaren fått kontrasten effektivt på plass.

Dagen før handlinga i ”Brighton blues” tek til, fyller hovudpersonen Daniel 18 år. I 67 stutte kapittel, kronologisk ordna over 130 sider, følgjer vi han gjennom sommaren.

Daniel har to lidenskapar – den vakre Sophia og bluesmusikken. Han har ei mor som er like overspent og krevjande som mor til Ask Burlefot, mens far hans for lengst har reist frå dei og slått seg ned som kakse i Frankrike. Så Daniel må velja seg andre farsfigurar. Den viktigaste blir den svarte bluesgitaristen Greyhound, med marsjandisehandlaren O’Brien på andreplass. Daniel gjør ein god jobb i butikken til denne mannen, som i tillegg er far til jenta han drømmer om.

Hovudtemaet i ”Brighton Blues” er velbrukt - ein ung mann strevar for å skape seg ein identitet. Ikkje alle unge menn klarer den jobben, men det gjør Daniel. Han knyter seg til tradisjonen gjennom bluesmusikken og myten som seier at denne musikkforma tilhører dei som er utstøytt. Mens kjærleiken til Sophia og håpet om å få ho, held han fast til nåtida og framtida. Og det er kampen hans for kjærleiken som driv handlinga framover.

I tillegg har han ein psykiatrisk diagnose når romanen byrjar, og han får enda ein før handlinga er slutt. For heilskapen i romanen hadde han ikkje trengt det, men forfattaren har gjort dette valet, og det forstyrrar ikkje. Det kan hende Wingaard Wolf vil seia noe om tilhøvet mellom sjukdom og sunnheit – at romanen mellom anna er eit subtilt verkemiddel i arbeidet for å utvide normalitetsomgrepet. Det er det i tilfelle berre å heie på.


Dei fleste bøkene til Øystein Wingaard Wolf er diktsamlingar. Han har også sunge eigne songar på CD. Poeten er verksam også i romanen. Språket er enkelt og effektivt; setningane for det meste stutte. Men det svingar av dei. Karakterane får både liv og lesarens sympati. ”Brighton blues” er rett og slett ei fin bok.