søndag 30. oktober 2011

Stor leseropplevelse

“Gullfisken” av J.M.G. Le Clézio er en tradisjonell roman. Hovedpersonen er Laila, ei marokkansk jente som blir kidnappa og bortført seks år gammel, og som bruker de femten neste åra til å reise omkring, først og fremst i Frankrike, men også til USA, før hun ender opp i traktene der hun har røttene sine.

Men romanen er likevel ikke dagligdags lesning. Laila lever under ekstreme forhold; hun blir solgt som tjenestejente, utsettes for vold, overgrep og fornedrelse og flykter eller flytter hver gang tilværelsen blir for vanskelig å holde ut. Hun er modig og temperamentsfull, og hun klarer seg på grunn av egen styrke, freidighet og handlekraft. Det er et hardt samfunn, døden er hele tida tett på. Oppe i alt dette føler hun lengsel, ikke bare etter menneskelig varme, med også etter intellektuell og kunstnerisk stimulans. Hun kommer over et eksemplar av “Jordens fordømte” av Franz Fanon; ei bok som går hardt til verks mot europeernes undertrykkelse av afrikanerne, og denne boka blir en av hennes viktigste eiendeler. Mot slutten av romanen blir hun jazz-sangerinne i USA, og hun vender tilbake til Europa for å opptre på jazzfestivalen i Nice.

Det er virkelig ei medrivende fortelling. Det som kanskje er mest spesielt, er at denne ekstraordinære jenta er skildra av en mannlig forfatter. Sjøl i de mest dramatiske opptrinna har teksten en kvinnelig touch; jeg kan ikke huske å ha møtt på noen kvinnelige karakterer som er like troverdig skildra av en mannlig forfatter.

J.M.G.Le Clézio fikk Nobelprisen i 2008. Det er ingenting i denne romanen som tyder på at det var et feil valg.

Oversetteren er også mann, og dyktig: Ragnar Hovland.

tirsdag 11. oktober 2011

Ny bok av Tove Nilsen. Klassekampen 8. oktober

Tove Nilsen har lese og skrive mye, ho er intellektuell og danna, men ho liker best enkle og ujålete menneske. Dette er inga overrasking for den som har lese bøkene hennes regelmessig, men det har nok aldri komme tydelegare fram enn i “Øyer i hjertet”, som nyss er komen. Ikkje fiksjon denne gongen, det dreier seg om eigne opplevingar.

“Øyer i hjertet. En begeistringsbok” heiter boka til overmål, og det er hovudsakleg Kreta og Skåtøy Nilsen skriv om. Kreta kjenner dei fleste til, Skåtøy ligg utanfor Kragerø. Den sist nemnde øya er barndommens landskap, mens ho fann fram til Kreta som ung vaksen, og ho reiser dit stadig.

Tove Nilsen er ein dyktig stilist, og det er ikkje vanskeleg å sjå for seg topografien på desse to øyene; ho skildrar vegetasjon og bygningar med skarpt blikk og passeleg unøyaktig minne. Men det er først og fremst i skildringa av menneske og dernest av dyr, som ho viser meisterskapen sin. To folkesky eldre brør på Skåtøy, to kvinner på Kreta som ho tilfeldigvis hamnar i heimen til når ho er på jakt etter husly, og mange andre som ho møter på vegen sin. Dei fleste er eldre enn henne og opptrer på ein måte som gjør at dei vekkjer respekt eller til og med beundring hos ho.

Det er så mange gode kjensler i denne boka, og så raus innstilling til verda, at når eg likevel må peike på problematiske sider ved teksten, kjenner eg meg slem og litt utakksam. Det største – kanskje det einaste – problemet heng saman med begeistringa. Når ein forfattar skriv ei “begeistringsbok” er det openbert at ho ønskjer å vise fram si eiga begeistring. Tenkjer ho også at ho vil vekkje begeistring hos lesaren? Det er i tilfelle eit ambisiøst mål; dersom dei fleste lesarane er som meg, er det det kunstnariske resultatet som skaper begeistring – haldninga og innhaldet kan gjerne vera svart og pessimistisk, som hos Thomas Bernhard.

Eg kjenner att tona i denne boka frå andre Tove Nilsen har skrive; først og fremst oppvekstromanane frå “Skyskraperengler” og framover. Det som skil desse frå den nye boka, er at dei finst ei underliggjande uro i dei, som skaper dramatikk og gir kontrast til dei mange muntre episodane. Nå er ikkje “Øyer i hjertet” ein roman, og da treng ein kanskje ikkje forlange så mye dynamikk? Eg tenkjer at ein tekst som skal ha lesarar, må ha noen taggar som stimulerer lesaren til å lesa vidare. Det er noen i denne boka; eg blir interessert i dramatikken rundt ein kontaktsøkande hund på Kreta og ein gjenstridig katt på Skåtøy, men eg må tilstå at eg fleire stader ble så trøtt av å bli stroken med håra at eg blei freista til å lesa fortare enn ein bokmeldar skal.

torsdag 6. oktober 2011

Spennande novelleantologi. Trykt i Klassekampen 17. september

”You could learn a lot about human nature, it turned out, from reading books”. Denne lærdommen haustar hovudpersonen i novella ”Great Experiment” av Jeffrey Eugenides når han er godt i gang med å svindle arbeidsgjevaren sin. Han arbeider i eit forlag som heiter det same som novella, og det aktuelle oppdraget hans går ut på å laga ei lommeutgåve med utdrag frå ”Demokratiet i Amerika” av Toqueville. Å bruke dette sosiologiske standardverket frå det nittande hundreåret symbolsk i ein tekst om svindel, er bortimot ein genistrek, og Eugenides turnerer temaet sitt med humor og eleganse.

Både i denne novella og fleire av dei andre i antologien ”Blue Collar, White Collar, No Collar. Stories of Work”, kan lesaren lære mye om den menneskelege naturen. Og han kan gle seg over ypparleg prosa; dramatisk, rørande og humoristisk. Det er Richard Ford som har sett saman antologien, og det ser ut til at han bruker same skjønnet når han plukkar noveller andre har skrive, som når han handterer sine eigne verk.

Det er 31 noveller i antologien, som har eit visst maskulint preg. Av forfattarane er det berre ni kvinner, og når ein tel hovudpersonar, finn ein at 25 av dei er mannlege og berre seks kvinnelege. Eg dreg ikkje fram dette som ein veikskap ved samlinga; det er rein forbrukarrettleiing. Men skulle eg redigert ei tilsvarande bok med min avgrensa kjennskap til nordamerikansk litteratur, veit eg av noen kvinner eg utan vidare ville tatt med: Tillie Olsen, Grace Paley og Jayne Anne Phillips.

Representativitet er altså ikkje eit kriterium for dette utvalet. Og samlinga er ikkje meint å skulle vera det ultimate noe som helst. Berre sju av novellene er skrivne før 1980, men den eldste av dei er frå 1941, så det ville ikkje vore oppsiktsvekkjande om Ford hadde funne plass for Hemingway og Faulkner. Men det er ikkje slik han har tenkt. Han har sett saman boka etter same prinsippet som ein artist som finn songar til eit album. Novella frå 1941 er det Eudora Welty som har skrive. Ho er ei av heltinnene til redaktøren, så det er heilt som det skal vera, at ho er med.

I forordet skriv Ford om tilhøvet sitt til arbeid, frå han var barn og fram til no, og om korleis han har streva med å forsvare at han har brukt tida si på litteratur framfor ordinært arbeid. Dette er nok eit kjent dilemma for våre heimlege forfattarar òg – i allfall for dei som ikkje opplever økonomisk suksess. Vidare seier han: ” Forteljingane i denne samlinga gjør oss klar over mange viktige ting på nytt: Ein av dei er arbeidet vårt; dei klart motstridande kjenslene vi har for det (som røpar oss), det sentrale (eller absurde) ved arbeidet som del av den private og nasjonale karakteren vår, om den grunnleggjande uforsonlegheita ved arbeidet som opptar oss veldig og som vi prøver å forstå, slik at vi skal forstå oss sjølve.”

Det er ikkje først og fremst skildringar frå arbeidsplassen som dominerer denne samlinga; det handlar meir om kvardagslivet, der arbeidsoppgåver og arbeidsliv er eit bakteppe og ein føresetnad for handlinga. Viss ein ser bort frå dei tre forteljingane som utspeler seg i gardsmiljø på landsbygda og skrivemaskinverkstaden til Charles D’Ambrosio, er ikkje mye produksjon å sjå i antologien. Da er servicenæringane langt betre representert – butikkar og serveringsstader av ulike slag, kontorarbeid og arbeid i heimen. Forfattarar, ein prest og ein gjeng profesjonelle mordarar.

Hausten 1994 trykte magasinet Ploughshares eit essay av Charles Baxter – ein prosaist av dei som ikkje har fått vera med i denne samlinga, men som ikkje ville skjemt ho ut om han hadde – og det hadde tittelen ”Dysfunctional Narratives, or ”Mistakes Were Made” ”. Her hevdar han at det er ein utbreidd tendens i moderne amerikansk litteratur at hovudpersonane blir framstilt som offer og ikkje som handlande subjekt. Han samanliknar kunstprosaen med formuleringane til Richard Nixon, da han freista bortforklare Watergate ved å skulde på omstenda og på medarbeidarar. Romanar og annan prosa opptrer i landskapet til traume og paralyse, seier Baxter, og i staden for ein litteratur med protagonistar og antagonistar har vi fått ein litteratur som viftar med peikefingrar og leitar etter noen som kan få skulda. Han meiner at det har utvikla seg ein ny slags naturalisme, men i motsetnad til i naturalismen til Zola og Dreiser, er det denne gongen ikkje tilhøve i samfunnet som gjør dei litterære karakterane til offer; det er tilhøve i familien.

Eg veit ikkje i kva grad Baxter har rett, men det er ein interessant ståstad å sjå på litteraturen frå, i eit samfunn der folk er meir opptatt av forbruk enn av politikk. Som Baxter seier: ”Herskarane er glade når de kjenner dykk hjelpelause. Dei er nøgde når de trur det er familien som er kjelda til vanskane dykkar. Dei er begeistra når de slår frå dykk tanken på å slå dykk saman og handle politisk”.

I ei samling noveller som har arbeidet som fellesnemnar gir dette utgangspunktet god meining. Det har å gjøra med optimisme og pessimisme òg. For meg er det iallfall slik, at mye heller enn velskrivne dystopiar, vil eg ha litt rufsete litteratur som ikkje tar frå meg trua på livet og menneska. Så altså: Er det kvardagsheltar eller kvardagsoffer vi finn i antologien til Richard Ford?

Andre Dubus skriv om to unge brør som deler ei avisrute, og som skal på jobb etter å ha hørt foreldra krangle og slåss om natta. ”A Song for Doc” av James Alan McPherson er sjølve grunnkurset i skjønnlitterær handsaming av temaet arbeid. Novella handlar om ein gammal svart kelner som fortel ein ung yrkesbror om korleis ein legendarisk kollega blei pressa ut av arbeidslivet trass i at han meistra oppgåvene sine til perfeksjon. Elizabeth Strout fortel om ein eldre apotekar som tar vare på, og forelskar seg litt i den unge, lite robuste, kvinnelege medhjelparen sin, samtidig som han skal handtere eit komplisert privatliv. Ikkje spor av dysfunksjonalitet her.

Det er stort sett velkjente, framståande forfattarar som er representert i antologien til Ford. Fleire av dei er omsett til norsk. Eg har ikkje mange kritiske kommentarar til utvalet: Det nyttar ikkje å etterlyse forfattarar; tilfanget er enormt, og det hadde truleg vore mulig å setta saman både to og tre bøker til med 31 noveller i kvar, av like høg kvalitet. Var eg redaktør, ville eg valt andre bidrag frå Annie Proulx, Tobias Wolff og Ford sjølv. Eg likte ikkje så godt novellene til Ann Beattie og T. C. Boyle; den første er for kald og den siste legg for stor vekt på sluttpoenget – etter min smak, for her er det spørsmål om smak og behag, meir enn om kvalitetskontroll.

Den som vil lesa amerikansk novellekunst, har mye å velja mellom. Det kjem fleire antologiar kvart år, som summerer opp året som har gått. Ein kan få samlingar som er ordna tematisk, kronologisk eller geografisk. Eg har vore opptatt av amerikanske noveller i over tretti år og har lese antologiar i hopetal. Denne er ein av dei beste.

Blue Collar, White Collar, No Collar. Stories of Work. Novelleantologi. Redigert av Richard Ford. 607 sider. New York. Harper Perennial 2011.

fredag 15. juli 2011

Faulkner: Absalom, Absalom. Å lese en roman.

Fire dager har det tatt meg, aleine på hytta i skauen, å lese de 326 sidene denne romanen utgjør. Det at jeg har lest alle orda på disse sidene - er det nok til å si at jeg har lest romanen? Det er en komplisert og besynderlig tekst; den åpner seg og lukker seg igjen, åpner seg og lukker seg igjen. Men slik det alltid er i en leseprosess, kan jeg ikke med sikkerhet si at dette er en egenskap ved teksten, det kan også dreie seg om konsentrasjon og opplagthet hos meg som leser. Og jeg kan ikke med handa på hjertet si, at jeg kan føre en mye mer intelligent samtale om dette verket, enn jeg kunne gjort etter å ha pugga kronologien og genealogien som er gjengitt bakerst i boka, og som er uvurderlige for leseren som skal holde seg orientert i tekstens krumspring. Men jeg har da lest "Absalom, Absalom", ei kraftprøve for en leser.

Absalom er Bibelens Absalon, som blant annet tok livet av halvbror sin fordi han hadde krenka søstera deres. Denne fortellinga finner vi igjen i romanen, plassert i Faulkners ramme, det fiktive, men virkelighetsnære sørstatsområdet Yoknapatawpha County. Incesthistoria blir gått grundig etter i sømmene og har så mange bestanddeler at det ikke er åpenbart hva som er overgrep og hvem som skal fordømmes. Fortellinga om Bon, som blir drept av halvbroren Henry rett før han skal gifte seg med halvsøster Judith er hjertet i en mangfoldig organisme av makt, slekt, ære, kjærlighet, hat, lengsel og ikke minst skjebne. Og som i livet ellers, der som her, da som nå: Det er ikke lett å avgjøre hva som er hva - det er kanskje heller ikke verken nødvendig eller ønskelig.

Hovedhandlinga foregår samtidig med den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865. Romanen kan også leses som ei allegoriske framstilling av sørstatenes sammenbrudd og nederlag. Thomas Sutpen kommer som en slags Isak Sellanrå og slår seg ned i villmarka, men ulik Isak begynner han ikke i det små; han reiser en herregård med en fransk arkitekt som rådgiver og ei stor gruppe negerslaver som arbeidskraft. Han er enehersker på godset og blir en maktfaktor i lokalsamfunnet, men han mangler klokskap og ydmykhet samtidig som han sitter fast i verdier verden omkring han er i ferd med å forlate.

De som Faulkner har gjort til fortellere, er perifere i handlinga. Svigerinna til Sutpen, som riktignok hadde et ublidt møte med han i ungdommen, og en etterkommer etter den eneste mannen som hadde et vennskaplig forhold til godseieren. Denne mannen, Quentin, blir utfordra til å bringe fortellinga videre fordi han har akademiske ambisjoner og skal forlate hjembyen, trulig for godt. En tredje person som trekkes inn som forteller, er romkameraten til Quentin ved universitetet - en slags representant for de seirende nordstatene. Disse to fabulerer om det som må ha, eller kan ha, hendt, med utgangspunkt i de ytre kjensgjerningene. På denne måten får Faulkner også sagt noe om fortellerens makt.

Det er ei kraftprøve å lese denne romanen. Det er nesten ikke til å forestille seg hva slags kraftprøve det må ha vært å skrive den. Jeg kjenner Faulkners biografi bare overflatisk, men er motivert for å finne ut mer om åsssen denne mannen så ut inni. Det må ha krevd sitt å oversette den også, så oversetter Ole Pramli har krav på all respekt. Dette er ikke en tekst der løsningene uten videre ligger åpne, men uten at jeg kjenner originalen, ser det ut til at han har truffet mål nærmest hele tida.

Jeg har lest hver eneste side. Jeg er i stand til å si noe fornuftig om handlinga. Jeg kan gjøre rede for min personlige leseprosess og prøve meg på noen forsiktige tolkninger. Men har jeg tilegna meg teksten? Er det mulig å gjøre dette fullt ut? Absalom, Absalom er ikke et verk en legger bak seg. En kan sjølsagt åpne boka flere ganger; lese på kryss og tvers, ta sekundærlitteratur til hjelp og bygge oppunder med Faulkners øvrige verker. Det hadde kanskje vært bryet verdt, å la bokhøst være bokhøst og holde seg unna litterære diskusjoner i medier og litteraturhus, for å bruke et år eller to på dette verket.

Ingen enkle svar - Øystein Lønn

Eg måtte ha pause frå ei tyngre bok og plukka "Thomas Ribes femte sak" av Øystein Lønn ut av bokhylla. Dette er heller ingen lettvinn roman, eg har lese han før, men bøkene til denne forfattaren har den kvaliteten, at ein godt kan lese dei opp att og likevel oppleve noe nytt. For Lønn er gåtefull.

Det er mange grunnar til at folk les. Noen vil drøyme seg bort, andre vil skaffe seg orden i tilveret. Eg tenkjer at eg ikke høyrer til noen av desse men må likevel innrømme at eg ikkje er heilt tilfreds, når eg har brukt tid på ein roman og sit att med spørsmål eg ikkje hadde da eg tok til med lesinga. Men kor mange svar har ein i det verkelege livet? Viss ein opplever samanheng, er det kanskje fordi ein har evna til å oversjå slikt som ein ikkje forstår. Det er fåfengt å lesa Lønn for å få svar; det meste ein kan håpe, er at ein skal betre til å formulere spørsmål.

"Thomas Ribes femte sak" er i tillegg ein slags kriminalroman. Ein lege er myrda, og politimannen Ribe, som har oppklart fire mordsaker der ofra har vore dommarar, får i oppdrag å løyse saka. Han må dra til heimstaden sin for å etterforske, og det viser seg snart at det ikkje berre er som etterforskar, at han er involvert. Dei impliserte inngår i eit innfløkt nettverk som har å gjøra med blant anna felles fortid, kjærleik og slektskap. Og Lønn er altså ikkje den som prioriterer å gi lesaren svar.

Øystein Lønn held seg gjerne til hovudsetningar, nesten utan andre bisetningar enn slike som startar med "som". Det gjør at teksten får eit referatpreg, men forfattaren nyttar stadig samanlikningar - mange av dei nokså dristige, og med den ekstra funksjonen at dei minnar lesaren på at det fins ei verd utafor det vesle avsnittet teksten handlar om. Dessutan er replikkvekslingane mange og lange, og dei gjør sitt til at teksten ikkje blir tørr.

Den som liker krimgåter, kan gjerne lesa denne boka både ein og to gongar. Den som liker at gåtene også blir løyst, bør kanskje finne noe anna.

torsdag 14. juli 2011

Faulkner: Dødens dager.

Jeg har lest for lite Faulkner. Målt opp mot hva? Har jeg snytt meg sjøl for lesegleder? Ikke usannsynlig. Har jeg gått glipp av viktig erkjennelse? Kanskje. Eller kan det handle om et ugjennomførbart prosjekt om å tilegne seg verdenslitteraturen, der det meste av Faulkners verk står igjen. Tampen brenner. Med et innslag av litterært jåleri? Hm.

Jeg har lest mange av Faulkners noveller, med glede og utbytte. Jeg har lest "Mørk august" som kanskje er en pussig tittel på en roman som originalt heter "Light in August", med glede og utbytte. Jeg husker "Larmen og vreden" og "Det aller helligste" som verker der jeg innimellom fikk små støt av opplevelse, uten at jeg helt fikk tak på helheten. Den som leser Faulkner, må være konsentrert, og det er det ikke alltid jeg er.

Sommerens leseprosjekt er Faulkner. Seks verker gitt ut av Solum forlag på nittitallet.Den første er nå lest. "Dødens dager." 15 ulike personer veksler på for å gjennomføre fortellinga. Ingen unødige forklaringer; leseren må arbeide seg inn i stoffet - dette er ikke litteratur som en leser samtidig med at en gjør noe annet. Jeg leste de første 20 sidene fire ganger, siste gangen noterte jeg navn og familieforbindelser ved sida av, før jeg var klar for å gå videre.

Som tittelen antyder, er ikke dette ei lystig historie. Addie Bundren, mor til fem barn, gift med en stusslig kar som attpå til er gjerrig, ligger for døden når handlinga tar til. Cash, den eldste sønnen, snekrer kista mens hun ligger og hører på hammerslaga. Hun dør, og for å innfri et gammelt løfte, skal familien følge henne til hjemplassen hennes, trass i at en flom gjør vegen nærmest uframkommelig. Romanen har bibelske dimensjoner, og den forholder seg også til sentrale verk i verdenslitteraturen. (Den guddommelige komedien og Odysseen, kan oversetteren fortelle). Familien blir utsatt for tørke og brann, ulykker, utstøtelse og galskap.

Det er en sterk tekst, ikke veldig tung, sjøl om den noen steder er gåtefull. Til tider er den rørende, til tider grotesk. En er ikke nødvendigvis ferdig med boka når siste side er lest. Jeg skal ikke i gang med videre studier av "Dødens dager" i denne omgang, men ser fram til nye besøk i Faulkners univers.

1984 i 2011

Eg hugsar første gongen eg las 1984. Det var i 1968, det var sommar, og eg las romanen liggjande på eit teppe utanfor barndomsheimen min. Eg tenkte på at eg hadde levd i 16 år, og det sto att nye 16 år før vi var framme ved årstalet denne boka har som tittel. 16 år etter det ville det bli nytt årtusen - eit liv etter dette, kunne eg ikkje tenkje meg.

Nå er det gått elleve år til. Eg fekk ei dotter i 1984 - ho er vaksen. Samfunnet George Orwell skildrar, er ikkje blitt noe av, og romanen var vel heller ikkje meint som ein spådom.

Rett nok er det slik, at Store Bror ser deg både her og der, og når makthavarane snakkar, er det slett ikkje utan innslag av nytale. Med den innvandringspolitikken vi har i dag, er det litt spesielt at vi held oss med eit inkluderingsdepartement, og ein kan jo merke seg vokabularet til Faremo når ho snakkar om krigane Noreg deltek i.

Kva så med romanen? Han har kanskje tapt seg litt. Orwell snakkar med store bokstavar, og teksten er rik på transportetappar. Men 1984 har spelt ei rolle som politisk dokument, og romanen har gitt oss noen felles metaforar til bruk mot overvaking i samfunnet, og det skal vi vera takksame for.