Muntre dødsdikt

Kommentar 2017: Denne diktsamlinga av Jan Jakob Tønseth kom ut i 2015. Eg var så heldig at eg blei spurt om å melde ho, og eg blei like forundra som dei fleste andre da Kulturrådet sa nei til å kjøpe inn boka til biblioteka.

Jeg ligger i min seng på hospitalet

from som et lam og nylig operert.  

Nå er jeg sammen sydd og bandasjert.

Jeg våken er og er i det reale.

Jeg delirerer ikke. Månen måne er

og på mitt nattbord ingenting til pynt,

med blomster og Kong Haakon heller tynt.

Her ligger jeg og teller mine tær.

Jeg borte var. Jeg kjente ingen stikke

og skjære i meg. Alt var mørkt og øde...

Så om jeg møtte Jesus vites ikke.

På hospitalet våknet jeg og ei i Rosensale.

Og heldigvis. For det er først som døde

de fromme uafladelig sin Jesum tale, - i Rosensale.

På denne måten opnar Jan Jakob Tønseth den nye samlinga si – «Muntre dødsdikt og andre dikt», og jubelen braut umiddelbart laus i meldaren. Den gav seg ikkje. Til Vårt Land seier forfattaren at han skreiv i ein poetisk raptus, og det er nett slik dei ser ut. Overskot på adrenalin kopla med sans for form, og stødig fotfeste i klassisk poesi. Adrenalinet i dikta set i gang adrenalinet hos lesaren.

Utgangspunktet for samlinga er ein kreftoperasjon; forfattaren fekk påvist brystkreft, og heldigvis for han og for litteraturen, blei han operert og heila.

Dikt om døden er sjølvsagt dikt om livet, og munterheita er knytt til at diktaren fekk leve. I tillegg til eigne dikt, har han også med gjendiktingar, og den einaste muntre døde vi møter i boka er den bistre eg-stemma i eit dikt av Baudelaire. Han seier «Meg arver ingen, ingen gravsten ønsker jeg./ Og eg vil ha meg frabedt tårer når jeg dør./ Å be den glupske ravn på fest så den kan meske seg/ med meg, mitt heslige kadaver, er hva jeg akter gjøre.» Den muntre, levande Tønseth seier: «Hvem vet om liv er best, kort eller langt?/ Jeg vet, for jeg skal ennå leve vel og lenge,/ og jeg har fortsatt mangt å gjøre før det stenger.// Og er jeg heldig, dukker søster Kari opp/ med dren og plaster for å stelle med den kranke/ og pleie såret i hans overkropp.»

Dikta er i bunden form, dei fleste av dei sonettar. Debatten for og imot rim og rytme er avslutta for lengst, og formene lever fredeleg ved sida av kvarandre.

Det er ikkje så mykje som er løynd i dikta – ettertanken kjem fordi det er så store spørsmål Tønseth handterer. Han auser av alt han har. Wergeland og Brorson. Bibelen og Baudelaire. Dokterlatin og fransk. Han skriv om kunsten å leve og kunsten å døy. Ein stad dreg han fram slikt han set pris på i livet: «Barn, venner, bøker, Fagervann!/ Asaleaen som nå blomstrer over all forstand», men i neste dikt er han «høibedrøved» og trår etter at det heile skal vera over. Men lesaren treng berre bla ei side til for å finna eit heltemotig eg som ber arra sine med stoltheit.

Boka er delt inn i fire bolkar, dødsdikta fyller den første og den siste. Det som kjem mellom, er to dikt om tid og fem bibelske fantasiar, dei siste kan sjå ut som eit framhald av den førre samlinga, «Fromme vers for enkle sjeler». Habil poesi, men det er dødsdikta som engasjerer.

Eg hugsar ikkje når eg sist blei så hovudstups begeistra over ei diktsamling. Det var såpass sterkt at eg måtte finna ut om eg let meg blende av dei råkande formuleringane, den elegante forma og dei godt turnerte kontrastane. At Tønseth råkar meg, er ikkje rart. Eg er gammal nok til at døden er sterkt til stades i livet og enkel nok til at eg kan bli begeistra av gode formuleringar, kontrastar og overraskande rim. Men det som gjør lesinga til ei spesiell oppleving, er møtet med personen, lykkeleg, sjølvironisk lidande, kjempande og til slutt forsona med et faktum som ikkje let seg velja bort: døden.

Poesi

Jan Jakob Tønseth

Muntre dødsdikt og andre dikt

Cappelen Damm 2015, . 62 sider