Når Dag Solstad kommer med ny bok, oppfører jeg meg som en sulten som får vite at det er kommet brød i butikken. Jeg har hittil aldri blitt skuffet; heller ikke denne gangen.
De fleste har vel fått med seg at det dreier seg om Bjørn Hansens tilbakekomst og hans første besøk hos sønnen etter at denne ble voksen og gift, ikke minst for å få anledning til å treffe den elleve år gamle sønnesønnen. Som kjent går ikke dette så bra.
Bjørn Hansen er kanskje Solstads mest ekstreme outsider, og det sier ikke lite. Han er svært oppmerksom på seg sjøl og sine egne reaksjoner, og tilsvarende utrygg på hva andre tenker om han. Det kan hende at forfatteren vil si noe om kommunikasjon og samvær mellom mennesker gjennom denne karakteren, men det er slett ikke sikkert.
Heldigvis er ikke dette litteraturkritikk, men en leserapport. De aller fleste anmeldere jubler over romanene til Solstad, og det negative som i blant skrives, virker gjerne sært og først og fremst motivert av anmeldernes markeringsbehov. Men det er jo lov å juble over ei bok, også for garva lesere.
Sjøl jubler jeg hemningslaust. I en del av fortellinga velter hovedpersonen seg i stolthet over sønnen - sjølsagt bare i sitt indre - og tenker tanker som Solstads nyere karakterer ikke har det med å slippe så tydelig fram. Disse sidene ble høydepunktet for meg, som leste også resten av romanen med glede nesten uten skår.
Det eneste skåret i gleden har å gjøre med sløv korrektur. Det er så en kan lure på om "interesse" faktisk skal skrives med tre s'er i Oktobers språknorm. Og ett sted kaller de sønnen for Bjørn i stedet for Peter. Det er for sløvt!
søndag 1. november 2009
søndag 18. oktober 2009
Full kontroll
Å lesa dei saklege tekstane til Odd W. Surén er som å vera blant venner. Ein føler seg inkludert, orda flyt lett og ein kan til stadigheit gle seg over gode og treffande formuleringar. Så hender det sjølvsagt at ein må spørja opp att, og ettersom det handlar om skrift og ikkje tale, må ein sjølv syte for å få poenga ein gong til, men det går som regel greitt.
Det er ikkje rart Surén er godt likt, for han har ei god oppskrift, enten han skriv skjønt eller sakleg. Fire delar formuleringskunst, to delar humor, to delar empati, krydra med originalitet i passe dosar. Ein likande forfattar med gode tekstar; ikkje ein av dei som kritikarane gler seg til å kaste seg over og rive frå einannan. Familien er glad i han òg: Storebror Oddmund Hagen skriv pent om han på smussomslaget, mens veslesyster Agnes Ravatn skryt av han i eit heilt overflødig etterord. Og sjølv må eg skjerpe meg for å gjøra jobben min: Lesa han mothårs, slik at Bokmagasinets lesarar kan ha noen flikar å dra i når dei følgjer tilrådinga mi og les boka frå perm til perm.
”Fra konseptene” inneheld 35 tekstar pluss føreord. Dei enklaste tekstane er skrivne på nynorsk; resten er på bokmål, kva det nå måtte fortelja oss om forholdet Surén har til målformene. Sju av dei er enkle og humoristiske, tatt frå Strilen i 1995 og Dag og Tid i 2007-08. Desse fungerer som friminutt mellom dei lengre, meir krevjande tekstane, for samlinga tar godt vare på behovet lesaren har for avveksling mellom arbeid og kvile.
Om lag 15 av tekstane er bokmeldingar. Og Surén er ein snill kritikar, iallfall i denne boka. Ni av kritikkane er nokså ferske tekstar frå Dag og Tid, og han liker alle bøkene han skriv om. Det er greitt nok – han skriv inspirert og fengande, og han har overtydd meg om at eg likevel skal lesa ”Mesteren” av Colm Tóibin, og at eg ikkje kan gå vidare i livet utan å få med meg György Dragoman. Men det hadde vore artig å sjå han med kvessa brodd mot dårleg litteratur òg. Det er dei som hevdar at forfattarar ikkje bør vera kritikarar, og det kan hende Surén har ein praksis som gir næring til dette synspunktet. Kanskje kunstnarsårbarheita hans murrar i sjela når han skriv kritikk, eller medkjensla med ein kollega som ikkje når opp til han sjølv.
Han har også skrive på bokmål i meir teoritunge medium. Desse artiklane handlar for det meste om forfattarar som lett blir oppfatta som eksklusive – eller sære. Ettersom litteraturvitarar skriv lange artiklar om dei, veit den informerte lesar at dei skriv viktige bøker, men verka kan vera vanskelege å trenge inn i og ta stilling til på sjølvstendig grunnlag. Ole Robert Sunde skriv bøker av dette slaget. Det er ikkje lett å vera kritikar i møte med slike verk, og det opplever nok Surén òg. Han har lese bøkene og kan gjøra greie for kva som står i dei, og det er jo bruk for folk som kan vera døropnarar for andre, mindre kvalifiserte lesarar. Men kritikk blir det ikkje når spørsmåla manglar.
I tillegg til det som er nemnt, inneheld boka to eksempel på sivilisasjonskritikk som samtidig er parodiar på kunstkritikk, skrivne i 1990 og -91. Langt framme i boka står det eit interessant essay om skam, og dei som skal ta doktergrad på Surén, kjem nok til å lesa denne teksten med lupe. Det er skarp polemikk mot ytre høgre her, i artiklar som dessverre ikkje har vore publisert tidlegare, enda dei kunne ha friska opp debatten i kva storavis som helst, og trass i at forfattaren påstår at han har hatt over tusen tekstar på trykk. Surén skriv humoristisk, og han skriv også om humor. Interessant og tankevekkande, men når han avsluttar eit foredragsmanus med ei heil novelle, blir det heller utflytande enn opplysande. Å lesa ein tekst er noe anna enn å høre eit foredrag med gode vener og mye øl.
Resten av tekstane må lesarane finna fram i utan hjelp frå meg. Det er ikkje sikkert eg har nemnt dei viktigaste. Vi har mange gode essayistar her til lands, som skriv i tradisjonen etter Garborg og Vinje. Surén er ein av desse. Dei som liker å lesa Einar Økland og Solveig Aareskjold, vil like tekstane hans òg.
(Bokmagasinet, Klassekampen, 3/10-09)
Det er ikkje rart Surén er godt likt, for han har ei god oppskrift, enten han skriv skjønt eller sakleg. Fire delar formuleringskunst, to delar humor, to delar empati, krydra med originalitet i passe dosar. Ein likande forfattar med gode tekstar; ikkje ein av dei som kritikarane gler seg til å kaste seg over og rive frå einannan. Familien er glad i han òg: Storebror Oddmund Hagen skriv pent om han på smussomslaget, mens veslesyster Agnes Ravatn skryt av han i eit heilt overflødig etterord. Og sjølv må eg skjerpe meg for å gjøra jobben min: Lesa han mothårs, slik at Bokmagasinets lesarar kan ha noen flikar å dra i når dei følgjer tilrådinga mi og les boka frå perm til perm.
”Fra konseptene” inneheld 35 tekstar pluss føreord. Dei enklaste tekstane er skrivne på nynorsk; resten er på bokmål, kva det nå måtte fortelja oss om forholdet Surén har til målformene. Sju av dei er enkle og humoristiske, tatt frå Strilen i 1995 og Dag og Tid i 2007-08. Desse fungerer som friminutt mellom dei lengre, meir krevjande tekstane, for samlinga tar godt vare på behovet lesaren har for avveksling mellom arbeid og kvile.
Om lag 15 av tekstane er bokmeldingar. Og Surén er ein snill kritikar, iallfall i denne boka. Ni av kritikkane er nokså ferske tekstar frå Dag og Tid, og han liker alle bøkene han skriv om. Det er greitt nok – han skriv inspirert og fengande, og han har overtydd meg om at eg likevel skal lesa ”Mesteren” av Colm Tóibin, og at eg ikkje kan gå vidare i livet utan å få med meg György Dragoman. Men det hadde vore artig å sjå han med kvessa brodd mot dårleg litteratur òg. Det er dei som hevdar at forfattarar ikkje bør vera kritikarar, og det kan hende Surén har ein praksis som gir næring til dette synspunktet. Kanskje kunstnarsårbarheita hans murrar i sjela når han skriv kritikk, eller medkjensla med ein kollega som ikkje når opp til han sjølv.
Han har også skrive på bokmål i meir teoritunge medium. Desse artiklane handlar for det meste om forfattarar som lett blir oppfatta som eksklusive – eller sære. Ettersom litteraturvitarar skriv lange artiklar om dei, veit den informerte lesar at dei skriv viktige bøker, men verka kan vera vanskelege å trenge inn i og ta stilling til på sjølvstendig grunnlag. Ole Robert Sunde skriv bøker av dette slaget. Det er ikkje lett å vera kritikar i møte med slike verk, og det opplever nok Surén òg. Han har lese bøkene og kan gjøra greie for kva som står i dei, og det er jo bruk for folk som kan vera døropnarar for andre, mindre kvalifiserte lesarar. Men kritikk blir det ikkje når spørsmåla manglar.
I tillegg til det som er nemnt, inneheld boka to eksempel på sivilisasjonskritikk som samtidig er parodiar på kunstkritikk, skrivne i 1990 og -91. Langt framme i boka står det eit interessant essay om skam, og dei som skal ta doktergrad på Surén, kjem nok til å lesa denne teksten med lupe. Det er skarp polemikk mot ytre høgre her, i artiklar som dessverre ikkje har vore publisert tidlegare, enda dei kunne ha friska opp debatten i kva storavis som helst, og trass i at forfattaren påstår at han har hatt over tusen tekstar på trykk. Surén skriv humoristisk, og han skriv også om humor. Interessant og tankevekkande, men når han avsluttar eit foredragsmanus med ei heil novelle, blir det heller utflytande enn opplysande. Å lesa ein tekst er noe anna enn å høre eit foredrag med gode vener og mye øl.
Resten av tekstane må lesarane finna fram i utan hjelp frå meg. Det er ikkje sikkert eg har nemnt dei viktigaste. Vi har mange gode essayistar her til lands, som skriv i tradisjonen etter Garborg og Vinje. Surén er ein av desse. Dei som liker å lesa Einar Økland og Solveig Aareskjold, vil like tekstane hans òg.
(Bokmagasinet, Klassekampen, 3/10-09)
Ambjørnsens beste?
Med det same eg såg tittelen "Opp Oridongo" på den nye romanen til Ingvar Ambjørnsen, tenkte eg på Joseph Conrad og reisa kaptein Marlow gjorde i "Heart of Darkness". Etter å ha lese boka, ser ikkje bort frå at Ambjørnsen kan ha hatt Conrad i bakhovudet, sjølv om Marlow og Kurtz her er ein og same person, reisa opp Oridongo er ei symbolsk reise, og handlinga går føre seg i det kalde Noreg. (På Nordvestlandet står det på innbretten, men i boka tek hovudpersonen toget til Trondheim og bussen vidare, så på kartet mitt ville han enda på Trøndelagskysten). For sjølv om det skil 107 år mellom utgjevingane, har ikkje menneska og samfunnet endra seg meir enn at det fortsatt er aktuelt å skrive dramatiske forteljingar og sivilisasjonskritikk.
Hovudpersonen, Ulf Vågsvik, er ein mann på alder med forfattaren. Oppvaksen i Oslo og ute på ville vegar som førte til det han kallar reisa opp floden Oridongo, noe som nok er ei omskriving av nær kontakt med rettsvesenet og/eller psykiatrien. Dette ligg bak han når handlinga tek til, nå er han der at han trur han kan leve i balanse med seg sjølv og omverda, trygt og utan konfliktar. Men det går sjølvsagt ikkje, korkje for Vågsvik eller oss andre, som er avhengige av andre menneske i kvardagen.
Hamna han mønstrar av i, heiter Berit. Ei varm og kjærleg kvinne i sekstiårsalderen, som Ambjørnsen er glad i, og som han syter for at lesaren også blir glad i. Ulf og ho fekk brevkontakt i den mørke perioden i livet hans, og når han kjem flyttande utan forvarsel, tek ho imot han og let han bli buande saman med ho.
Eg har ikkje lese riktig alle bøkene Ambjørnsen har skrive for vaksne, men på bakgrunn av dei eg har vore gjennom, påstår eg at han har to måtar å skrive prosa på. I dei fleste romanane - dei om Elling, for eksempel, skriv han i eit raust språk, nærmast overdådig. Og det overdådige fører lett til sløseri. Eg har det problemet med desse bøkene, at forfattaren fyller dei fleste av romma eg, som lesar, vil ha til refleksjon og eigne bilde. Da er det langt meir tilfredsstillande å lesa dei siste novellesamlingane hans, der han økonomiserer med språket og skaper rom for resonans.
Ettersom "Opp Oridongo" kom på ettersommaren, er det mange som har meldt romanen for lengst. Eg har lagt merke til atterhalda hos somme kritikarar, som kanskje har forelska seg i Elling og kokebokforfattar Gedde. Mi meining er, at Ingvar Ambjørnsen aldri har skrive ein betre roman, og eg kjem verkeleg til å følgje spent med i forfattarskapen hans framover.
Det har å gjøra med språket, og med utviklingshistoria. Vi møter Ulf Vågsvik på den vesle øya - som ikkje er så lita at ho ikkje har tannlege, bankfilial, plateforretning med Keith Jarrett i sortimentet, og samfunnshus med kafé - og han er innstilt på harmoni med heile seg. Samtidig er han litt på tuppane; forfattaren viser oss ein mann som måler opp kaffen til siste korn, som let katten fordrive han frå sofaen, og som ikkje toler avvik på ein einaste centimeter når han stablar ved. Når ein karakter blir presentert på denne måten før ti sider er gått, er han nødt til å få mye å stri med på dei 250 som står att. Og Ambjørnsen manøvrerer han gjennom utfordringane og fram til klarheit i eit effektivt og økonomisk språk.
"Opp Oridongo" er ein optimistisk roman. Ambjørnsen har skapt ein god rollemodell for folk som strever med livet sitt, og ein god grannelagsmodell for små samfunn som måtte få skakkjørte oslofolk eller somaliarar til heimstaden sin.
Heilt utan lyte er romanen rett nok ikkje. Vågsvik får komma med eit utfall mot AKP som verkar pussig og utanpåklistra, og mot slutten av forteljinga lar forfattaren eit hus brenne ned. Etter mitt syn ein "special effect" som romanen hadde klart seg betre utan.
Eg kan ikkje hugse eg har sett Ambjørnsen smile på bilde før eg såg baksida av smussomslaget på årets roman. Det kan sjå ut som han gler seg over at han endeleg har skapt eit verk som foreiner eit pregnant språkleg uttrykk med den gode historia frå dei mest kjente romanane hans. Og da har han lov å vera nøgd.
(Bokmagasinet, Klassekampen, 10/10-09)
Hovudpersonen, Ulf Vågsvik, er ein mann på alder med forfattaren. Oppvaksen i Oslo og ute på ville vegar som førte til det han kallar reisa opp floden Oridongo, noe som nok er ei omskriving av nær kontakt med rettsvesenet og/eller psykiatrien. Dette ligg bak han når handlinga tek til, nå er han der at han trur han kan leve i balanse med seg sjølv og omverda, trygt og utan konfliktar. Men det går sjølvsagt ikkje, korkje for Vågsvik eller oss andre, som er avhengige av andre menneske i kvardagen.
Hamna han mønstrar av i, heiter Berit. Ei varm og kjærleg kvinne i sekstiårsalderen, som Ambjørnsen er glad i, og som han syter for at lesaren også blir glad i. Ulf og ho fekk brevkontakt i den mørke perioden i livet hans, og når han kjem flyttande utan forvarsel, tek ho imot han og let han bli buande saman med ho.
Eg har ikkje lese riktig alle bøkene Ambjørnsen har skrive for vaksne, men på bakgrunn av dei eg har vore gjennom, påstår eg at han har to måtar å skrive prosa på. I dei fleste romanane - dei om Elling, for eksempel, skriv han i eit raust språk, nærmast overdådig. Og det overdådige fører lett til sløseri. Eg har det problemet med desse bøkene, at forfattaren fyller dei fleste av romma eg, som lesar, vil ha til refleksjon og eigne bilde. Da er det langt meir tilfredsstillande å lesa dei siste novellesamlingane hans, der han økonomiserer med språket og skaper rom for resonans.
Ettersom "Opp Oridongo" kom på ettersommaren, er det mange som har meldt romanen for lengst. Eg har lagt merke til atterhalda hos somme kritikarar, som kanskje har forelska seg i Elling og kokebokforfattar Gedde. Mi meining er, at Ingvar Ambjørnsen aldri har skrive ein betre roman, og eg kjem verkeleg til å følgje spent med i forfattarskapen hans framover.
Det har å gjøra med språket, og med utviklingshistoria. Vi møter Ulf Vågsvik på den vesle øya - som ikkje er så lita at ho ikkje har tannlege, bankfilial, plateforretning med Keith Jarrett i sortimentet, og samfunnshus med kafé - og han er innstilt på harmoni med heile seg. Samtidig er han litt på tuppane; forfattaren viser oss ein mann som måler opp kaffen til siste korn, som let katten fordrive han frå sofaen, og som ikkje toler avvik på ein einaste centimeter når han stablar ved. Når ein karakter blir presentert på denne måten før ti sider er gått, er han nødt til å få mye å stri med på dei 250 som står att. Og Ambjørnsen manøvrerer han gjennom utfordringane og fram til klarheit i eit effektivt og økonomisk språk.
"Opp Oridongo" er ein optimistisk roman. Ambjørnsen har skapt ein god rollemodell for folk som strever med livet sitt, og ein god grannelagsmodell for små samfunn som måtte få skakkjørte oslofolk eller somaliarar til heimstaden sin.
Heilt utan lyte er romanen rett nok ikkje. Vågsvik får komma med eit utfall mot AKP som verkar pussig og utanpåklistra, og mot slutten av forteljinga lar forfattaren eit hus brenne ned. Etter mitt syn ein "special effect" som romanen hadde klart seg betre utan.
Eg kan ikkje hugse eg har sett Ambjørnsen smile på bilde før eg såg baksida av smussomslaget på årets roman. Det kan sjå ut som han gler seg over at han endeleg har skapt eit verk som foreiner eit pregnant språkleg uttrykk med den gode historia frå dei mest kjente romanane hans. Og da har han lov å vera nøgd.
(Bokmagasinet, Klassekampen, 10/10-09)
torsdag 3. september 2009
"God dårleg bok"
For mange år sia las eg ein artikkel med overskrifta "Good bad books". Den handla om Hardygutane. Forfattaren kunne fortelja at den første Hardyserien hadde til målsetjing å oppdra lesarane i tillegg til underhaldninga. Derfor kunne Frank og Joe ta ein tur innom biblioteket for å låne "Huckleberry Finn" og kanskje stimulere lesarane til å gjøra det same.
Når eg no las opp att ei av bøkene til Sjöwall og Wahlöö, kom eg på denne artikkelen. Nå er ikkje bøkene om Martin Beck og kollegene hans dårlege på noen som helst måte, men samfunnssynet deira slår tydeleg gjennom på ein måte som godt kan fungere som god påverknad på lesarane. F. eks. når dei bringer ein ung arbeidar inn i handlinga og syner han fram som ein tenkande person med god moral, i motsetnad til griske rikingar.
Eg kjøpte heile serien og forærte han til den krimlesande dotter mi. Ho sluker bøkene og seier at det ikkje er til å tru at dei er førti år gamle. Og dei held seg godt, for det første fordi førti år slett ikkje er så lang tid, og for det andre fordi dette forfattarparet jo skapte ein undersjanger innafor krimlitteraturen som svært mange av dagens forfattarar skriv innafor.
Eg valde "Det lukkede rom" fordi dette var den forteljinga eg hugsa minst av, m.a. fordi han ikkje er filma med Gösta Ekman. Det var eit triveleg gjensyn. Karakterteikninga er slik eg hugsar, og i tillegg held plottet. Til og med det gåtefulle ved at ein finn eit lik i eit rom som er låst og lukka på innsida, blir forklart på logisk vis.
Når eg no las opp att ei av bøkene til Sjöwall og Wahlöö, kom eg på denne artikkelen. Nå er ikkje bøkene om Martin Beck og kollegene hans dårlege på noen som helst måte, men samfunnssynet deira slår tydeleg gjennom på ein måte som godt kan fungere som god påverknad på lesarane. F. eks. når dei bringer ein ung arbeidar inn i handlinga og syner han fram som ein tenkande person med god moral, i motsetnad til griske rikingar.
Eg kjøpte heile serien og forærte han til den krimlesande dotter mi. Ho sluker bøkene og seier at det ikkje er til å tru at dei er førti år gamle. Og dei held seg godt, for det første fordi førti år slett ikkje er så lang tid, og for det andre fordi dette forfattarparet jo skapte ein undersjanger innafor krimlitteraturen som svært mange av dagens forfattarar skriv innafor.
Eg valde "Det lukkede rom" fordi dette var den forteljinga eg hugsa minst av, m.a. fordi han ikkje er filma med Gösta Ekman. Det var eit triveleg gjensyn. Karakterteikninga er slik eg hugsar, og i tillegg held plottet. Til og med det gåtefulle ved at ein finn eit lik i eit rom som er låst og lukka på innsida, blir forklart på logisk vis.
Motherless Brooklyn
Eg trudde eg følgde godt med i amerikansk litteratur, men denne boka måtte eg få meg tilrådd ti år etter at ho kom. Omsett til norsk var ho og, for fleire år sia. "Motherless Brooklyn" av Jonathan Lethem. Ein kriminalroman som er mye meir enn ein kriminalroman, og det er ikkje mange bøker som fortener at ein seier det om dei. Det aller mest spesielle med denne boka slik eg opplever ho, er at ho talar så sterkt til øyra. Eg hugsar ikkje sist eg opplevde det, at det var som om forteljaren las høgt for meg med ei stemme som liknar stemmene i gamle noirfilmar, f. eks. med James Cagney i hovudrolla.
Hovudpersonen heiter Lionel Essrog og er ein av fleire foreldrelause gutar som kallar seg "The Minna men" oppkalla etter leiaren deira, James Minna, som engasjerer dei i ei lyssky verksemd som etter kvart utviklar seg til eit slags detektivbyrå. Minna blir drepen, og Lionel set seg som mål å finna mordaren.
Lionel Essrog er truleg verdslitteraturens einaste detektiv med Tourettes sydrom. Lethem teiknar eit særs levande bilde av hovudpersonen sin, med grenselause tankesprang og ufrivillige rørsler og utsegner. Om han står til truande for fagfolk, veit eg ikkje; han fungerer uansett svært godt som litterær karakter.
Kan hende finn eg fram til den norske omsetjinga ein dag òg, for å sjå korleis dei verbale ticsa er takla. For denne boka byr nok på fleire utfordringar enn vanleg for omsetjarar frå engelsk. Det er kanskje ikkje den mest spennande krimhistoria eg har lese, men ein av dei mest engasjerande lesaropplevingane frå regnveggen denne sommaren.
Hovudpersonen heiter Lionel Essrog og er ein av fleire foreldrelause gutar som kallar seg "The Minna men" oppkalla etter leiaren deira, James Minna, som engasjerer dei i ei lyssky verksemd som etter kvart utviklar seg til eit slags detektivbyrå. Minna blir drepen, og Lionel set seg som mål å finna mordaren.
Lionel Essrog er truleg verdslitteraturens einaste detektiv med Tourettes sydrom. Lethem teiknar eit særs levande bilde av hovudpersonen sin, med grenselause tankesprang og ufrivillige rørsler og utsegner. Om han står til truande for fagfolk, veit eg ikkje; han fungerer uansett svært godt som litterær karakter.
Kan hende finn eg fram til den norske omsetjinga ein dag òg, for å sjå korleis dei verbale ticsa er takla. For denne boka byr nok på fleire utfordringar enn vanleg for omsetjarar frå engelsk. Det er kanskje ikkje den mest spennande krimhistoria eg har lese, men ein av dei mest engasjerande lesaropplevingane frå regnveggen denne sommaren.
onsdag 2. september 2009
Viktig, men hvor god?
Det dreier seg om "Grense Jakobselv" og Kjartan Fløgstad. Jeg leste den i sommer, like etter at den var kommet, mens debatten om kilder og kildehenvisninger gikk i avisene. Jeg sleit meg gjennom boka, og det er det ikke første gangen jeg gjør med en roman av Fløgstad.
De tidlige romanene "Dalen Portland" og "Fyr og flamme" hadde jeg glede av; de øvrige har jeg lest nærmest fordi jeg synes jeg skylder forfatteren det. Nå kjenner jeg ikke forfatteren personlig, men han stikker seg jo ut i bokheimen med temavalgene sine. Ikke minst årets bok dreier seg om viktige problemstillinger - nazismens forankring blant intellektuelle i Tyskland, og hvordan fascistiske ideer har bitt seg fast og levd videre etter Hitlers nederlag.
Men det er akkurat som om jeg hadde lest boka da jeg hadde lest om den. Romanen er kronglete disponert og språket ikke spesielt interessant. Hvis et viktig tema og grundig research er nok til å skrive en god roman, er romanen god. Men kreves det kunstnerisk kraft i tillegg, er den ikke så god.
Fløgstad er ikke lenger ung og lovende. Det er likevel fristende å foreslå at han forenkler strukturene og forbedrer det språklige i romanene som kommer framover.
De tidlige romanene "Dalen Portland" og "Fyr og flamme" hadde jeg glede av; de øvrige har jeg lest nærmest fordi jeg synes jeg skylder forfatteren det. Nå kjenner jeg ikke forfatteren personlig, men han stikker seg jo ut i bokheimen med temavalgene sine. Ikke minst årets bok dreier seg om viktige problemstillinger - nazismens forankring blant intellektuelle i Tyskland, og hvordan fascistiske ideer har bitt seg fast og levd videre etter Hitlers nederlag.
Men det er akkurat som om jeg hadde lest boka da jeg hadde lest om den. Romanen er kronglete disponert og språket ikke spesielt interessant. Hvis et viktig tema og grundig research er nok til å skrive en god roman, er romanen god. Men kreves det kunstnerisk kraft i tillegg, er den ikke så god.
Fløgstad er ikke lenger ung og lovende. Det er likevel fristende å foreslå at han forenkler strukturene og forbedrer det språklige i romanene som kommer framover.
tirsdag 25. august 2009
Bavian? Menneskeliv!
"Den blege sol sto lavt på himlen, og himlen var hvid. Mit hjerte sang. Dit avskyelige kys havde udsat døden. Og din hånd havde vinket mig tilbage til livet. Sådan var det, jeg var ikke i tvivl. Ventetiden var forbi. Langsomt, langsomt. Steg jeg op på samme måde som en skildpadde bevæger sig mod vannoverfladen."
Slik endar novella "Store træers grønne mørke" av Naja Marie Aidt. Boka har tittelen "Bavian". Det er ikkje rart at denne forfattaren har hausta prisar både i Danmark og i Norden. Det er ikkje eit ord for mye i novellene hennes, men det blir heller ikkje for knapt. Forteljingane dampar av liv, viss eg kan bruke ein slik klisje. Det er aldri godt å vita kva som skal skje i neste setning. Når alt ser svart ut, kan det dukke opp eit håp. Men det må ikkje vera slik. Og det kan ha ordna seg for noen av karakterane, men så går det skeis att. Som i det verkelege livet.
Eg tenkjer på Kjell Askildsen når eg les denne boka. Betre kan eg ikkje rose ein novellist. Det er ikkje persongalleriet til Askildsen, men ei tilnærming som liknar.
Kva meir kan eg seia? Les!
Slik endar novella "Store træers grønne mørke" av Naja Marie Aidt. Boka har tittelen "Bavian". Det er ikkje rart at denne forfattaren har hausta prisar både i Danmark og i Norden. Det er ikkje eit ord for mye i novellene hennes, men det blir heller ikkje for knapt. Forteljingane dampar av liv, viss eg kan bruke ein slik klisje. Det er aldri godt å vita kva som skal skje i neste setning. Når alt ser svart ut, kan det dukke opp eit håp. Men det må ikkje vera slik. Og det kan ha ordna seg for noen av karakterane, men så går det skeis att. Som i det verkelege livet.
Eg tenkjer på Kjell Askildsen når eg les denne boka. Betre kan eg ikkje rose ein novellist. Det er ikkje persongalleriet til Askildsen, men ei tilnærming som liknar.
Kva meir kan eg seia? Les!
Abonner på:
Innlegg (Atom)