For den som leser for å få klarhet og sammenheng, er Willy Kyrklund et alternativ. Den som er ute etter å drømme seg bort eller finne tekster med karakterer å identifisere seg med, må se etter noe annet.
Kyrklund er en særdeles lite autoritær dikter. I tekstene hans står ulike stemmer mot hverandre, og i flere av dem er det ikke mulig å skille ut forfatterens stemme. Bortsett fra at det å være søkende, å reise tvil, er ei forfatterholdning i seg sjøl.
”Om godheten” kom i 1988 og er en av dikterens siste utgivelser; kanskje den siste. Ei flis av ei bok, men en er ikke ferdig med den etter ei gjennomlesing. I ”Om kyrklundheten” av Johan Sahlin får den sjangerbetegnelsen ”essayhybrid”, og det kan sikkert passe. Kyrklund trer tydeligere fram i denne teksten enn i de fleste andre av dem jeg kjenner til, uten at det betyr at leseren får fri.
Boka er delt i 16 kapitler. Noe er tydelig fiksjon, noe kan være sakprosa, noe kan være erindring, noe er poesi. Det som binder det hele sammen, er refleksjonen over godhetens vesen og funksjon. Han åpner med en tekst om forhold i naturen som er uten hensikt og går direkte over til å drøfte ”godhet” i en ulveflokk. I kapittel 9 blir jeg-personen invitert til te hos Gud, som framstår i en krokodilles skikkelse og utfordrer til samtale om tro og gode gjerninger. For å trekke fram to eksempler.
Hvis denne lille teksten beveger noen til å lese Kyrklund, har jeg gjort ei god gjerning. Eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar