Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar fekk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Tante Ulrikkes vei», og det gler meg stort. Det er mange år sida det kom inn ein så vesentleg debutant på den heimlege litterære scena. Romanen har fått svært gode kritikkar, og ramma for handlinga er vel kjend for dei som følgjer med i norsk litteratur. Ein NOVA-forskar studerer ungdomsmiljøet på Stovner, og det er forteljingane frå to av informantane som utgjer romanen. Den eine, Mohammed, kjem frå ein ambisiøs familie, og han har eit godt utgangspunkt for ein akademisk karriere. Den andre, Jamal, har det svært vanskeleg heime og har mykje han må meistre her. For han blir skolen eit forstyrrande element i staden for eit viktig steg på vegen mot eit trygt og stabilt vaksenliv. 

Shakar skildrar gutane på overtydande vis, men det er ikkje skildringa aleine som gjør romanen så god. Han skriv om dei på ein måte som gjør at dei framstår som handlekraftige, ansvarlige individ, rett nok ikkje alltid innafor dei rammene som blir trekte opp for dei av samfunnet. Spesielt når det gjeld Jamal, er dette godt gjort. Ei overflatisk framstilling av livet til denne guten, kunne lett synt han fram som eit offer, men da ville vi ikkje fått ein så potent roman. Det må seiast at livet til Mohammed heller ikkje går på skinner, og i framstillinga av denne karakteren, får Shakar fint fram kva dilemma ein står i når ein hører til i ein minoritetskultur og samstundes skal lykkast på fleirtalets vilkår. 

Eg har eit heilt arbeidsliv bak meg i grunnskolen, og eg har møtt både Mohammed og Jamal fleire gonger. Både maskuline og feminine utgåver, og dei har ikkje alle vore muslimske innvandrarar heller. I desse dagar snakkast det mykje om tilstanden i dei skolane i Oslo der det er fleirtal elevar med innvandrarbakgrunn, mange utan særleg motivasjon for skolearbeid. Eg veit det er ein klisjé, men seier likevel at «Tante Ulrikkes vei» hadde eigna seg for samtale og refleksjon for alle som arbeider med barn og unge; særleg dei som står i fare for å bli nærsynte etter å ha mislukkast i å lære bort norsk og matematikk til unge menneske med store utfordringar i liva sine.

Fleire menn som ingen treng

«Sjøl har jeg alltid vært ei kjerring, alltid gjort de riktige tinga» seier ein av karakterane i novellesamlinga «Jeg har hørt det er fint der», av Tom Ingar Eliassen – den andre samlinga til denne forfattaren. Hos ein annan heiter det: «Jeg har ofte vært altfor tilbakeholden i livet, ikke grepet øyeblikkene». Desse to er blant dei heldigare stilte vi møter i dei tretten novellene. Dei fleste karakterane er på kollisjonskurs med lagnaden, og dei som i det heile tatt taklar det, taklar det ikkje alltid på ein god måte. 
 

I 2016 gav Frode Grytten ut novellesamlinga «Menn som ingen treng», og denne tittelen kunne passa på boka til Eliassen óg. I tolv av tekstane er det menn som står i sentrum; den trettande handlar om ei kvinne som er blitt forlaten av ektemann og son. Etter det har ho slått seg saman med ein forfylla og labil mann, og når handlinga tilspissar seg mot slutten, seier ho at dei kan stikke til Syden, for ho «har hørt det er fint der». Blant dei mennene vi elles møter, er fleire arbeidslause eller har jobbar dei ikkje meistrar; dei er ute av stand til å stille opp for kvinnene sine; dei er håna av sambygdingar eller dei har meldt seg ut av fellesskapet og lever i si eiga verd. Med nokre unntak.

Tom Ingar Eliassen er flink til å byggje opp ei novelle. Han porsjonerer ut informasjon i passelege mengder og til rett tid, og i dei fleste tekstane blir ikkje all underteksten avslørt; det står gjerne att litt som lesaren får å undre seg over. Eg likar også måten han har det med å avrunde på – novellene endar som regel opp i ein vaklande balanse som står godt til innhaldet.

For denne lesaren er det to noveller i samlinga, som stikk seg positivt ut. Den lengste teksten i boka – «Blue Hawaii», og «Hvor ligger Halvorsen?». I begge desse novellene slepper forfattaren karakterane laus på einannan i eit slags kammerspel – dialogane flyt godt, og til tider dirrar det, trass i at det kan vera vel aparte tema for samtalane. I den første teksten møter vi to ektepar som møtest til middag. Gjestene er underdogs; han er utan arbeid, og dei strever for å takle at ho ikkje kan få barn. Verten har nett fått ny jobb; han har dobla løna si og skal markere seg ved å servere Kobe-biff som han skal steike på ein grill han ikkje får tent. Hovudpersonen i den andre kjem heim til bygda der han vaks opp og oppsøkjer gamlekjærasten sin, og dei tenkjer tilbake til ei dramatisk ulukke som skjedde medan dei var saman.

«Jeg har hørt det er fint der», er ei ujamn bok. Hadde Eliassen luka ut dei svakaste tekstane, ville han endt opp med ei heiderleg novellesamling. Det ser ut for meg som om han somme stader er inspirert av Beckett eller Askildsen, men at han kanskje ikkje har fordøya inspirasjonen godt nok. Andre stader opererer han i grenselandet mellom fantasi, flukt og røyndom. Han tek han heilt ut i «Pleasure Island», og får det til. Når det ikkje går like bra med somme av dei andre tekstane, lurer eg på om det kan ha å gjera med at sujetta er for ubetydelege; at han har gitt seg sjølv for lite å jobbe med.

Synsvinkel og språk: I åtte av novellene er synsvinkelen hos hovudpersonen, mens han nyttar tredje person i dei fem siste. Språktona varierer mellom eit munnleg prega, radikalt bokmål og konservativt riksmål. Det kan sjå ut til at forfattaren nyttar språket til å karakterisere personar og miljø; at jo eldre personar det dreier seg om, desto meir gammaldags blir tona. Ettersom dette ikkje er konsekvent, kan en også tenkje seg at han ikkje har funne si særeigne stemme. Men ein kunstnar har lov til å vera på veg, og det er Eliassen definitivt.

Kunstig intelligens - ei stor utfordring.

Max Tegmark, amerikansk professor i fysikk og av svensk opphav, har skrevet ei bok om det han kaller den viktigste samtalen i vår tid. Boka heiter «Life 3.0» og har som undertittel «Life in the Age of Artificial Intelligence».

Life 3.0 er det teknologiske stadiet i utviklinga av liv. Det første stadiet (1.0)var biologisk; det vil si at utviklinga gikk automatisk, uten innslag av bevissthet. På et tidspunkt utvikla det seg mer avanserte livsformer, og vi kom inn i stadium 2.0 – det kulturelle. De høyeste livsformene på koden ble i stand til å gjøre valg og ta styring over utviklinga, men innafor de begrensningene som den menneskelige hjernen gir. I boka drøfter Tegmark om en i framtida vil komme forbi disse begrensningene; om en kan se for seg en intelligens som overgår kapasiteten til den menneskelige hjernen. Han drøfter muligheter og farer og kommer inn på viktige dilemmaer knytta til denne utviklinga. For å presisere: Det handler om kunstig, universell intelligens. Det finnes jo allerede kunstig intelligens med begrensa kapasitet – sjakkcomputere, for eksempel. Utfordringene er knytta til kunstig intelligens som forholder seg til alt den menneskelige hjernen forholder seg til, med en kapasitet som er større enn denne.

Tegmark definerer intelligens som «evnen til å nå komplekse mål», og han legger fram matematiske bevis og erfaringsbevis for at intelligens kan eksistere og utvikle seg på ulike fysiske underlag; altså ikke bare i den menneskelige hjerne. Han viser til et eldgammelt kinesisk strategispill som heter Go, der et konstruert program har lært seg å slå alle de beste menneskelige spillerne. De av oss som ikke har spesielt gode sjakkferdigheter, kan jo bare forsøke å hamle opp med en sjakkcomputer. Vi ler av løsninger som Google Translate kommer fram til, men det er en tjeneste som blir stadig bedre til å generere setninger på egenhånd, uten at det sitter mennesker og detaljstyrer.

Tegmark er en framstående fysiker, og han samarbeider tett med kolleger som også arbeider med problemstillinger knytta til kunstig, universell intelligens. Han er ikke i tvil om at slik intelligens vil overgå den menneskelige, uten at han har sterke meninger om hvor raskt dette vil komme. Intelligent liv oppsto som en forlengelse av ikke intelligent liv. I vårt arbeid med å forbedre livsvilkåra våre, har vi kommet langt i arbeidet med å automatisere og digitalisere. Neste skritt er maskiner som skaper nye og mer avanserte maskiner.

Hva innebærer dette for oss? Fra litteraturen og ikke minst filmen, kjenner vi ondskapsfulle roboter og gale vitenskapsmenn som vil ta over verden ved hjelp av avanserte innretninger. Hvordan kan vi sikre oss at en kunstig intelligens som er i stand til å forholde seg til alt, eller nesten alt, som hjernen vår forholder seg til, og som prosesserer mye raskere enn mennesket er i stand til, vil fungere på en etisk god måte? Hva slags framtid har mennesket, hvis de fleste praktiske funksjoner blir ivaretatt av kunstig intelligens. Kan en tenke seg at utviklinga av verden, lagt i hendene på kunstig intelligens, vil kunne overstyre den menneskelige viljen når denne går på tvers av det som bra for fellesskapet – først og fremst i spørsmål som gjelder klimaet. Vil en endelig oppnå likhet for loven, hvis det er kunstig intelligens som står for lovanvendelsen? Forfatteren viser til en undersøkelse som forteller at dommere opptrer vesentlig mildere rett etter frokost, enn like før lunsj.

Tegmark vier et kapittel til det virkelig lange perspektivet. Han skriver om energiproduksjon og viser hvor lite energi som faktisk skapes når masse omdannes. Når vi fordøyer ei sjokoladeplate, utnytter vi 0,00000001% av den kapasiteten som finnes i henhold til fysikkens lover. Tilsvarende: når en brenner kull, utnyttes 0,00000003% og når bensin forbrennes, utnyttes 0,00000005%. Klarer en å utnytte energikilder i verdensrommet er en oppe i en helt annen effektivitet. Forfatteren har tanker om hvordan dette kan foregå, men pr. i dag er det uoverstigelig avstand mellom det som kan være ønskelig og det som er mulig. Hvis disse mulighetene skal kunne realiseres, må en først utnytte kapasiteten som ligger i datamaskiner, til fulle. Også der er det mye å gå på, og hvis jeg forstår Tegmark rett, er vi avhengig av avansert kunstig intelligens for å kunne nå slike mål i ei fjern framtid.

Sjøl er jeg sivilisasjonspessimist. Menneskenes kortsiktige handlinger i flere århundrer, verst i vår sivilisasjon og i vår tid, fører til at kloden er i ferd med å kvitte seg med oss. Utviklinga av kunstig, altomfattende intelligens, kan kanskje vekke et håp, i og med de mulighetene som skapes for å finne avanserte, tekniske løsninger. Men det er mange dilemmaer som skal løses – ikke minst det velkjente som handler om hvem som skal ha kontroll over slike krefter, og hvordan en skal gardere seg mot at avansert kunstig intelligens blir en maktfaktor som kan konkurrere med, og vinne over, menneskene.

Dette siste høres litt overspent ut, når en ser det på papiret. Tegmark er ikke overspent; han behandler disse og tilsvarende problemstillinger med både alvor og humor. Jeg har aldri hatt veldig god forståelse av fysikk, og det er enkelte argumentasjonsrekker i denne boka jeg måtte ta lett på. Men boka er skrevet for lesere som ikke er fagfolk, og den inneholder mye mat for tanken, og det ligger i sakens natur at en må jobbe litt med å fordøye den. Jeg har sett boka omtalt både i Klassekampen og i Aftenposten, så det bør vel være mulig at den etter hvert kommer på norsk.

Stor økologisk roman

Ein gong imellom er det godt å finna ein tjukk roman å krype inn i – gjerne ein der tidslina er lang. Sist eg kjende denne trongen, fann eg fram den siste romanen til Annie Proulx – Barkskins – på over 700 sider, utgjeven i 2016. Etter det eg veit, er han ikkje omsett til norsk, men forleggjarane i dette landet følgjer godt med i den amerikanske litteraturen, så det ville ikkje undra meg om det sit ein omsetjar og arbeider med teksten  i denne stund. For i tillegg til at dette er ein på alle måtar stor roman, blei Proulx godt kjend etter novella «Brokeback Mountain».

Denne omsetjaren ville nok måtte slite litt for å finne ein dekkjande norsk tittel, for «barkskin» er ikkje eit ord i dagleg bruk i engelsk. Da eg sjekka på nettet, fann eg at det er i bruk i nettspel som «World of Warcraft», der det viser til den eigenskapen at huda utviklar seg til ein naturleg rustning, som borken på eit tre. Og romanen handlar i stor grad om tre. Det er ein familiesaga som beskriv to slekter som skriv seg frå franske utvandrarar til Nord-Amerika, og samtidig ei forteljing om skogsdrift med vekt på motseiinga mellom berekraft og kortsiktig vinning. 

Dei unge franskmennene René Sel og Charles Duquet stig i land i det som skal bli Canada i 1693. Dei er i arbeid hos ein ambisiøs rikmann og blir sett i arbeid med å rydde skog, slik at han skal få bygd seg eit storslått hus, der han kan bu og ha hovudkvarter for vidare kolonisering. Gutane har aldri sett maken til slik skog, og skogen blir ei hovudsak for dei begge. René blir tiltrekt av skogen og skogsdrift som leveveg, medan Charles ser på skogen som handelsvare og kjelde til rikdom. René giftar seg med ei kvinne frå Mi’kmaq-stammen, og dei får etterkommarar som lever i spenninga mellom det indianske og det europeiske – mellom å leva i pakt med naturen og gjøra seg til herre over han. Charles er handelsmann, men også opptatt av å få etterkommarar som skal utvikle verket hans vidare halde fram med den europeiske dominansen i den nye verda.  For å vera på den sikre sida, adopterer han to gutar som han meiner har dei rette eigenskapane. Det er inga kjære mor for nokon av slektene; dei lever i tider der ein må gjennom harde strabasar for å halde liv i seg, og forteljinga er spekka med brutale dødsfall og alvorleg sjukdom.

Det er interessant å følgje slektene og dei ulike karakterane, men det eg liker best ved romanen, er likevel det historiske knytt til kolonisering, skogsdrift og handel – dersom det gir meining å skilje. For den økonomiske problematikken er handsame gjennom vala karakterane gjør og liva dei lever. Eg ser at det er kritikarar som meiner at den økologiske bodskapen til Proulx og kunnskapen ho har erverva seg om dilemma knytt til bruk av skogen, heng utanpå handlinga. Eg er ikkje einig i dette. Eg er tvert om imponert over korleis ho har klart å knytte alt dette saman til ein heilstøypt økologisk roman.

Det er også andre politiske tema i romanen. Forfattaren er opptatt av lagnaden til det nordamerikanske urfolket, og når eg les dei avsnitta der dette er stekt framme, jamfør eg med ein sterk norsk forfattar, Britt Karin Larsen, og forteljingane hennar om skogfinnane. Og i skildringa av Lavinia, ein kvinneleg etterkommar av Charles Duquet, får romanen også ein feministisk snert, i og med at ho kjempar seg til ein plass i selskapet, og lykkast. Det må også nemnast at Proulx er ein framifrå stilist – spesielt har eg sansen for dei knivskarpe personskildringane hennar: During his time in Amsterdam, at a popular coffeehouse Duquet met a colonial Englishman from Boston, Benton Dred-Peacock, dressed in smart clothes of the best quality but with a face that seemed made from stale bread crusts.

Skal eg utsetja noe på romanen, må det kanskje vera at han blir for kort, sine 713 store sider til tross. Forfattaren har sett seg føre å følgje to slekter frå 1693 og fram til 2013. Det er naturleg at ikkje alle epokane i eit så langt tidsspenn kan bli skildra like grundig, men eg får likevel ei kjensle av at Proulx bruker harelabben somme stader. Ein kunne tenkt seg at denne store romanen kunne vore eit verk som bestod av fleire band. Men det skal ein kanskje ikkje vente av ein forfattar som har passert 80 år.

Det er ikkje alle norske lesarar som er like stødige i engelsk, så som sagt: Eg håper ein habil omsetjar har fått jobben med å gjøra denne staselege romanen tilgjengeleg for det norske publikummet.

Døden på Oslo vest.

To forfattere på min egen alder, begge med omfattende forfatterskap bak seg, har denne høsten gitt ut romaner med døden som tema og Oslo vest som skueplass. Svært ulike romaner, men begge er vellykka. Det dreier seg om Lars Saabye Christensen med «Byens spor» og «Penelope er syk» av Ole Robert Sunde.

Romanen til Saabye Christensen utspiller seg like etter krigen. Den lille gutten Jesper Kristoffersen og foreldrene Ewald og Maj er de sentrale karakterene, og ved sida av dem opptrer naboer og venner, alle med litt aparte karaktertrekk, slik en kan forvente av personer denne forfatteren har pønska ut. Etter ei innledning som ligger forut for sjølve handlinga, er fortellinga strengt kronologisk, akkompagnert av møteprotokollen til det lokale Røde Kors-laget, der mor Maj er aktivt med. Vi følger karakterene gjennom hverdagslige utfordringer og små og store kriser, og Saabye Christensen skildrer dem i ei lett og skøyeraktig tone, slik han ofte gjør. «Byens spor» har ikke samme dimensjonen som «Halvbroren» og «Magnet» - hvis en skal sammenliknes med noe av det han har skrevet før, er det kanskje «Herman» som ligger nærmest. 

Ewald Kristoffersen er den av personene som gjør sterkest inntrykk på meg. Han er kreativ, men har større drømmer enn han har gjennomføringskraft, og han er full av ordspill og melankoli. Og han har kreft og skal dø, noe han i lang tid holder skjult for familien. Det er skildringa av hvordan Ewald lever med skjebnen sin, som er det virkelig mesterlige ved denne romanen. Ingen dramatikk, ingen store ord, men skildringa av hvordan denne innsikten lever i han, skaper  en inderlighet som kryper inn i leseren.

Det er noe ved språket til Lars Saabye Christensen som tiltaler meg, men jeg er litt usikker på hva. Jeg opplever ikke fryd, slik jeg gjør når jeg leser Solstad og Askildsen, og jeg føler meg ikke utfordra; det er snarere noe trygt og forutsigbart over det – det er nesten så jeg synes jeg burde blitt irritert, uten at jeg blir det. Han er nostalgiker, ikke bare når det gjelder innholdet, men også språklig.  Jeg assosierer til språkbruken i radiosendinger fra tidlig sekstitall – hørespill om Stompa og talemåtene til Rolf Kirkvaag – gode minner fra ovnsvarmen i barndommen.

Litt ute i romanen til Ole Robert Sunde kommer Saabye Christensen, kalt Osloforfatteren, løpende nedover fortauet i Thereses gate mens fortelleren/ forfatteren er ute for å kjøpe sushi, brød og snus. «Penelope er syk» foregår i våre dager, og forfatteren tar utgangspunkt i eget liv. Kona hans er livsfarlig kreftsyk, og hun ligger hjemme mens han er ute for å handle. Hele handlinga foregår i løpet av denne turen. Penelope er kona til Odyssevs, som jo er hovedperson i Odysseen. Men Odysseen er også inspirasjonskilde til «Ulysses» av James Joyce, og en kan tenke seg romanen til Sunde som en lettversjon av Ulysses med fortelleren som en parallell til Leopold Bloom.

Handlinga foregår stort sett inne i hodet til fortelleren, med utgangspunkt i det han ser, hører og lukter på turen, supplert med ting han har lest. Sjukdommen til kona blir nevnt tidlig i romanen og tar større og større plass utover i teksten. Det er ikke sikkert forfatteren har tenkt det slik, men jeg leser boka som ei skildring av en mann som orienterer seg i tilværelsen samtidig som han tar inn over seg det tragiske som er i ferd med å skje. Noen anmeldere har urettmessig hengt seg opp i karakteristikker av folk han ikke liker; først og fremst politiske motstandere, som om antipatier ikke skal ha en plass i følelseslivet. Rett nok er det ikke alle refleksjonene som er like interessante, og noen er direkte overflødige, men som helhet er dette verket ikke mindre enn gripende.

Jeg er nok en leser som passer godt til romanen; så gammel at bevisstheten om døden er i ferd med å vokse seg sterkere enn før, og så opptatt av litteratur at jeg kan følge de spranga forfatteren gjør, som har med verdenslitteraturen å gjøre. Jeg liker Ole Robert Sunde, sjøl om han irriterer meg i noen av bøkene sine, som når han overfokuserer på småting. Som essayist er han i toppklasse, og denne romanen, som jeg lånte som e-bok på bibliotekets nettside, vurderer jeg sterkt å kjøpe, slik at jeg kan få anledning til å ta den ut av hylla og lese i den med ujevne mellomrom.

Jan Kjærstads "Berge" - og kritikken.

Jan Kjærstad har skrive ein roman som får ein til å tenkje på terrordåden på Utøya, og kanskje vel så mykje på Orderudsaka. Ein framståande AP-politikar, Arve Storefjeld, blir myrda på hytta si saman med kona, dottera, hennes sambuar og den vesle dottera hans. Eks-kjærasten til dottera, Nicolai Berge, også han tilknytt Arbeidarpartiet, blir sikta for drapa.

Det er tre forteljarar i romanen. Først Ine Wang, ein journalist som tek kontakt med Berge og intervjuar han nokre dagar etter hendinga. Ho har skrive ein biografi om Storefjeld som snart skal publiserast, så samstundes som ho er sjokkert over drapa, ser ho at ho no har sjansen til eit gjennombrot. Denne delen er skriven i eit heseblesande språk som byggjer opp under karakteren og gjør ho truverdig, og det er denne delen forfattaren lykkast best med.

Deretter møter vi Peter Malm. Han er dommar i tingretten, og det er han som skal dømme i saka mot Berge. Malm er eksentrikar; ei blanding av eremitt og aristokrat. Kvalitetsmedviten, konservativ og anglofil, og med ei grunnleggjande mistru til eigne evner. Kjærstad går for langt i teikninga av denne karakteren; han blir for mykje av ein karikatur, og det er romanen ikkje tent med.

Alle dei tre hovudpersonane i romanen manglar tru på seg sjølv – dette i sterk motsetnad til den fjerde viktige karakteren, den drepne politikaren, som sto fram som ein bulldosar. 29 år gamle Nicolai Berge var fødd inn i den akademiske delen av sosialdemokratiet og hadde prøvd seg som forfattar utan stort hell. Han sørgjer over at forholdet til Gry Storefjeld tok slutt, men han er også forundra over at det i det heile tatt tok til. I retten vel han å teie, men han tek notatar i løpet av prosessen, som om han er i ferd med å gjøra saka til litteratur. Etter min smak er denne skildringa litt vel aparte; det er eit filosofisk dilemma her som forfattaren ikkje heilt klarer å kombinere med ei vellukka forteljing. 

Slik eg les romanen, er han godt tenkt, men ikkje like godt gjennomført. Dei tre hovudpersonane er små menneske med ein grunnleggjande tvil om seg sjølv, og det pregar vurderingane dei gjør. Ine Wang får sitt livs sjanse som journalist. Ho grip denne sjansen, men ho må også gjøra val som får konsekvensar for livet hennar og som bremsar karrieren som ho i utgangspunktet er så oppteken av. For Peter Malm kjem det som ei overrasking at han blir beden om å dømme i saka mot Berge; han ville ikkje tenkt at sjefen hans hadde så høg vurdering av kapasiteten hans. Når han mot slutten av kapitlet er i tvil om han skal gå inn for dømming eller frifinning, har Kjærstad klart å vise at denne tvilen heng saman med dei personlege føresetnadene hans. Berge vil ikkje forklåre seg for retten. Han var i nærleiken da drapa skjedde, og han har sett ting som kan byggje opp under ein annan versjon av hendinga. Valet står mellom å teie, passe inn i det biletet som media har teikna av han etter han blei sikta, og etter det han sjølv tenkjer – bli dømt, eller fortelje kva han har sett og bli frifunnen. Blir han dømt, har systemet vunne, og han har tru på systemet. Det ser ut som ein måte å ta samfunnsansvar på. Korleis det ender, får ikkje lesaren vite.

Eg har sans for Jan Kjærstad, først og fremst fordi han i høg grad er seg sjølv. Han er ein utforskande romanforfattar som ikkje følgjer spor etter andre. Han har ingen distinkt eigen stemme, og det trur eg kjem av at han tilpassar språket sitt etter prosjekta han er i gang med. Det er ikkje sikkert han er veldig opptatt av stil. Eg liker oppbygginga av denne romanen, og dilemmaa som blir handsama. Som i fleire andre av romanane til Kjærstad, er det element av kriminalroman her, og lesaren blir kjent med kva som har hendt, men ikkje med korleis det går. Problemet med romanen, er at han er overlessa. Spesielt dei to mannlege hovudpersonane blir for mykje av det gode. Eg tenkjer at konflikten, eller konfliktane i romanen ville blitt meir spennande, dersom han hadde stramma inn. «Less is more», heiter det, og spesielt dommaren blir så tydeleg skildra med alle sine sære trekk, at han ender opp med å bli utydeleg.

Eg synest altså at romanen ikkje er spesielt vellykka. Men det kan jo hende det er eg som er ein dårleg lesar òg. Kanskje er eg for sterk tilhengjar av det Øystein Rottem kalla «anorektisk prosa» da han melde ei novellesamling av Kjell Askildsen for om lag tjue år sia. Dette seier eg, fordi denne boka har fått ovasjonar frå ei nærmast einstemmig norsk presse. VG melde boka 17. august og konkluderte med at vi alt nå sto overfor vinnaren av bokhausten. Eg kan ikkje sjå at dei utbroderte karakterane har fått meldarane til å stusse i særleg grad, så dette er kanskje innafor? Eller er aviskritikarane overopptekne av eige omdømme? Dette er den første framståande forfattaren som i romanform handsamar politisk terrorisme her til lands. Det er rosverdig i seg sjølv, og risikabelt å vera negativ til. 

Eg har ikkje svaret. Eg er uansett kritisk til at bokhausten er noko ein vinn eller tapar. Dessutan er eg av den oppfatninga at Jan Kjærstad er ein seriøs forfattar som fortener å bli tatt på alvor, og ikkje først og fremst bli utsett for skamros.

Tilbake til røtene

«Her hos de levende» er den litt kryptiske tittelen på den nye romanen til Levi Henriksen. Det er ein roman om menn – fem generasjonar, der det er nummer fire som fører ordet, og om tilhøvet mellom kunst og liv. 

Hovudpersonen er ein 53 år gammal suksessfull rockemusikar i krise. Gjennom heile karrieren har han ausa frå den kjelda som er hans eige liv, men nå er kjelda tom. Han forlét kone og barn, tek med seg gitaren og søkjer tilbake til røtene – ikkje dei musikalske denne gong, men dei personlege. Han gøymer seg frå verda i barndomsheimen til Hermann, den for lengst avdøde faren. Huset skal snart rivast, og med utgangspunkt i gjenstandar han finn der, fortel han historia om opphavet sitt. Da faren var liten, reiste familien frå den trygge bestefaren hans, og Hermann  var enno eit barn da faren døydde. I  hans stad kom ein brutal stefar, Stefanus Østhagen, som Henriksen har gitt same fornamn som den første kristne martyren. Skrekkveldet til stefaren blir svært godt skildra; der det var på det mest dramatiske, måtte eg kaste eit skråblikk på sidene etter å ha bladd, for å stålsetta meg mot det som kunne komma. Samtidig som han skriv om brutaliteten, får Henriksen godt fram samhaldet, og etter kvart også motsetnadene, mellom Hermann og dei tre brørne hans.

På den første sida i romanen heiter det: «[…] jeg frykter mørket som hjemsøkte hans del av familien. Den evige skyggeboksingen med mismotet, dette med nærmest å dyrke sin egen begrensning. Jeg uroer meg for at det skal være den arven også jeg etterlater meg.» Deretter går han over til å fortelja om to generasjonar menn som tvert imot det forteljaren påstår, sprenger grenser. Farfaren sluttar som bakar og tek med seg familien til eit småbruk der han kan måle bilde i fred, men han døyr før han får sjansen til å stille ut. Faren lurer seg unna den vonde stefaren og blir ein dugande skihoppar, og saman med brørne hemner han seg på stefaren på utspekulert vis. Og han er berre akkurat konfirmert når han tar eit endeleg, og valdeleg, oppgjer med Stefanus. Det gjer ikkje noko for romanen at det ikkje heilt er samsvar mellom det forteljaren tenkjer og det han fortel – det gir oss berre eit betre og meir levande bilete av han.

Forteljar Henriksen ser seg mykje tilbake. Han oppsøker stader han kjente som barn, og han assosierer med opplevingar og inntrykk frå oppveksten. Grensa mellom pregnant refleksjon og sentimentalitet er ikkje alltid lett å få auge på. Sant å seia klarar eg ikkje bestemme meg for om eg synest forteljaren bikkar over i det sentimentale mot slutten, eller om det berre blir litt for mykje tilbakeskoding. 

Det er først og fremst framstillinga av maskulinitet og av korleis gutar veks opp til å bli menn, som gjør romanen interessant. Forteljaren, far Hermann, farfaren og far til farfaren pregar einannen på positivt vis. Den valdelege stefaren til Hermann, som er ein utstøtt i bygda, kjem inn som ein fiende og tvingar brørne til å stå saman, samtidig som dei utviklar seg til menn som møter utfordringane i livet på ulike måtar.. 

Det blir gjort eit poeng av at Levi Henriksen fortel historia til far sin, og at forteljaren har felles trekk med forfattaren. Dette spelar inga rolla for romanen. Det som tel, er om språk og innhald held mål. Og det gjer det stort sett. Det er rett nok ikkje noko her som er originalt – kunstnarar i djup tvil kjenner ein godt att, menn blir prega av fedrane sine, og David Copperfield hadde ingen triveleg stefar, han heller.  Forfattaren har vald å gjera ungane til eg-personen usynlege. Det treng ikkje vera feil, men hadde vi fått møte han også som far, kunne dilemmaet hans komme enda klårare fram. 

«Her hos de levende» er ikkje ein stor roman, men snarare ei god gutebok for vaksne gutar. Eg funderer også over korleis far min blei den han blei, korleis han har prega meg, og kva eg har gitt vidare til sonen min. Dette er tema eg godt kan tenkje meg å snakke med gode kompisar om over eit glas øl eller to, og boka til Levi Henriksen kan vera eit godt utgangspunkt for slike samtalar.

 Publisert i Bokmagasinet, Klassekampen, 30. september 2017