For den som leser for å få klarhet og sammenheng, er Willy Kyrklund et alternativ. Den som er ute etter å drømme seg bort eller finne tekster med karakterer å identifisere seg med, må se etter noe annet.
Kyrklund er en særdeles lite autoritær dikter. I tekstene hans står ulike stemmer mot hverandre, og i flere av dem er det ikke mulig å skille ut forfatterens stemme. Bortsett fra at det å være søkende, å reise tvil, er ei forfatterholdning i seg sjøl.
”Om godheten” kom i 1988 og er en av dikterens siste utgivelser; kanskje den siste. Ei flis av ei bok, men en er ikke ferdig med den etter ei gjennomlesing. I ”Om kyrklundheten” av Johan Sahlin får den sjangerbetegnelsen ”essayhybrid”, og det kan sikkert passe. Kyrklund trer tydeligere fram i denne teksten enn i de fleste andre av dem jeg kjenner til, uten at det betyr at leseren får fri.
Boka er delt i 16 kapitler. Noe er tydelig fiksjon, noe kan være sakprosa, noe kan være erindring, noe er poesi. Det som binder det hele sammen, er refleksjonen over godhetens vesen og funksjon. Han åpner med en tekst om forhold i naturen som er uten hensikt og går direkte over til å drøfte ”godhet” i en ulveflokk. I kapittel 9 blir jeg-personen invitert til te hos Gud, som framstår i en krokodilles skikkelse og utfordrer til samtale om tro og gode gjerninger. For å trekke fram to eksempler.
Hvis denne lille teksten beveger noen til å lese Kyrklund, har jeg gjort ei god gjerning. Eller?
onsdag 30. mars 2011
søndag 27. mars 2011
Willy Kyrklunds Solange
Willy Kyrklund er ein diktar som ikkje har fått så mye merksemd i Noreg. Han blei født i Helsingfors i 1921, men han reknas som svensk forfattar, ettersom han budde i Sverige i heile sitt vaksne liv. Romanen Solange frå 1951 kom ut her til lands i omsetjing av Jan Erik Vold i 1996, og trass i at omsetjinga er langt frå så god som ein kunne venta frå den kanten, er boka absolutt verdt å lesa.
Kyrklund er ikkje ein du les for å slappe av; til det krev han altfor mye av lesaren. Han opptrer ikkje som tradisjonell forteljar – det er meir som om han slepper ulike karakterar eller stemmer laus i tekstane sine og let dei ytre seg og kommentere mot einannan, og den som les kan måtte leite etter trådane, eller gi opp og ta det som det er.
Solange er ein av dei enklast strukturerte tekstane til Kyrklund. Den handlar om livet til ei kvinne, frå ho blir født og til ho kanskje dør, og samlivet hennar med Hugo. I ”Mästaren Ma”, som skal komma på norsk denne våren, heiter det: ”Jag intresserar mig icke för människorna. Jag intresserar mig för människans villkor.” Dette kan vera ein nøkkel til lesinga av denne boka òg, men ein nøkkel ein må røske i låsen med. Samtidig må eg påpeike at Solange ikkje er ein kald tekst; hjertet til lesaren får også sitt.
I tilfelle det skulle vekke interessa for romanen, seier Kyrklund som innleiing til den andre delen av boka, i bokmålsomsetjinga til Vold: ”Denne fortellingen handler om Solange og Hugo og hva som senere ikke hendte. Den skal ikkje handle om det som hendte, hvilket er likegyldig; den skal bare handle om det som ikke hendte og om den kamp som utspilte seg i det som ikke hendte.”
Dette skulle seia litt om kva ein kan vente mellom permane i denne vesle boka. Sjølv har eg vore opptatt av Kyrklund dei siste femten åra. Han gir noe anna enn dei fleste forfattarane eg plar lesa; lesinga er dels trim for hjernen; dels jakt på og glede over friske og overraskande formuleringar. Eg ventar spent på omsetjinga av ”Mästaren Ma” og ”Polyfem forvandlad”, og spenninga knyter seg først og fremst til det som skjer rundt ei boklansering: Om det blir oppsving i interessa for denne stimulerande diktaren.
Kyrklund er ikkje ein du les for å slappe av; til det krev han altfor mye av lesaren. Han opptrer ikkje som tradisjonell forteljar – det er meir som om han slepper ulike karakterar eller stemmer laus i tekstane sine og let dei ytre seg og kommentere mot einannan, og den som les kan måtte leite etter trådane, eller gi opp og ta det som det er.
Solange er ein av dei enklast strukturerte tekstane til Kyrklund. Den handlar om livet til ei kvinne, frå ho blir født og til ho kanskje dør, og samlivet hennar med Hugo. I ”Mästaren Ma”, som skal komma på norsk denne våren, heiter det: ”Jag intresserar mig icke för människorna. Jag intresserar mig för människans villkor.” Dette kan vera ein nøkkel til lesinga av denne boka òg, men ein nøkkel ein må røske i låsen med. Samtidig må eg påpeike at Solange ikkje er ein kald tekst; hjertet til lesaren får også sitt.
I tilfelle det skulle vekke interessa for romanen, seier Kyrklund som innleiing til den andre delen av boka, i bokmålsomsetjinga til Vold: ”Denne fortellingen handler om Solange og Hugo og hva som senere ikke hendte. Den skal ikkje handle om det som hendte, hvilket er likegyldig; den skal bare handle om det som ikke hendte og om den kamp som utspilte seg i det som ikke hendte.”
Dette skulle seia litt om kva ein kan vente mellom permane i denne vesle boka. Sjølv har eg vore opptatt av Kyrklund dei siste femten åra. Han gir noe anna enn dei fleste forfattarane eg plar lesa; lesinga er dels trim for hjernen; dels jakt på og glede over friske og overraskande formuleringar. Eg ventar spent på omsetjinga av ”Mästaren Ma” og ”Polyfem forvandlad”, og spenninga knyter seg først og fremst til det som skjer rundt ei boklansering: Om det blir oppsving i interessa for denne stimulerande diktaren.
søndag 20. mars 2011
Kunstnarens ansvar
Det var vel nemnt her til lands òg, at Lars Norén sette opp eit teaterstykke med dømte kriminelle, som etter ei tid rømte, gjennomførte eit ran og drap to politimenn som følgde etter dei etter ranet, men saka fekk sjølvsagt ikkje slike dimensjonar hos oss, som hos grannen i aust. Det var så vidt eg la merke til det, og fikk slett ikkje med meg alle sidene ved ho.
Journalisten Elisabeth Åsbrink har skrive bok om denne saka – ”Smärtpunkten” – , som er svært interessant lesnad. For det handlar om mye meir enn å spele teater med farlege brotsmenn som misbruker tilliten til å gjøra nye brotsverk. To av skodespelarane var overtydde nazistar, og i dramaet ”Sju tre” spelte dei seg sjølve og fekk høve til å legga fram dei groteske synspunkta sine. Dette fekk mange til å reagere sterkt, og førte til ein heftig debatt i svenske media. Noe av debatten liknar på ein vi kjenner godt her heime, om tilhøvet mellom kunst og liv, men meir sett på spissen. Når to personar som speler roller med deira eige namn og framfører nazistiske synspunkt frå scena, er det da nazipropaganda eller teater? Og når Norén tillet slike at slike synspunkt blir framførte utan å bli motsagt, gir han dei legitimitet, eller er dei så groteske at dei avslører seg sjølv?
Ein av skodespelarane misbrukte permisjonane sine og tilliten og empatien til produsent Isa Stenberg til å gjøra kriminelle handlingar, og til slutt medverka han til drap. Kva ansvar hadde Norén og medarbeidarane hans for dette? Også ein heit debatt i svenske aviser.
I forma er ”Smärtpunkten” ei reportasjebok, men ho drøftar mange viktige prinsippspørsmål. Det som grip meg sterkast, handlar om kunstnarens ansvar, som verkeleg blir sett på spissen. Eg kjøpte boka billig i det svenske boksalet, og det kan godt hende ho framleis er tilgjengeleg for ein billig penge.
Journalisten Elisabeth Åsbrink har skrive bok om denne saka – ”Smärtpunkten” – , som er svært interessant lesnad. For det handlar om mye meir enn å spele teater med farlege brotsmenn som misbruker tilliten til å gjøra nye brotsverk. To av skodespelarane var overtydde nazistar, og i dramaet ”Sju tre” spelte dei seg sjølve og fekk høve til å legga fram dei groteske synspunkta sine. Dette fekk mange til å reagere sterkt, og førte til ein heftig debatt i svenske media. Noe av debatten liknar på ein vi kjenner godt her heime, om tilhøvet mellom kunst og liv, men meir sett på spissen. Når to personar som speler roller med deira eige namn og framfører nazistiske synspunkt frå scena, er det da nazipropaganda eller teater? Og når Norén tillet slike at slike synspunkt blir framførte utan å bli motsagt, gir han dei legitimitet, eller er dei så groteske at dei avslører seg sjølv?
Ein av skodespelarane misbrukte permisjonane sine og tilliten og empatien til produsent Isa Stenberg til å gjøra kriminelle handlingar, og til slutt medverka han til drap. Kva ansvar hadde Norén og medarbeidarane hans for dette? Også ein heit debatt i svenske aviser.
I forma er ”Smärtpunkten” ei reportasjebok, men ho drøftar mange viktige prinsippspørsmål. Det som grip meg sterkast, handlar om kunstnarens ansvar, som verkeleg blir sett på spissen. Eg kjøpte boka billig i det svenske boksalet, og det kan godt hende ho framleis er tilgjengeleg for ein billig penge.
søndag 13. mars 2011
Litteratur på plate
Jeg hører ikke ofte på lydbøker – det har jeg ikke tålmodighet til. Men jeg har hørt noen, først og fremst når jeg en sjelden gang har kjørt lengre bilturer; så mange at jeg har kunnet erfare at litteratur gjennom øret er noe annet enn litteratur gjennom øyet.
Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.
Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.
Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.
Jeg hørte ”Blind” av Lars Ove Seljestad, der det inngår et par sterke – kanskje heller ekle – scener, og jeg ble overraska over hvor sterkt de virka på meg. Etter et liv med lesning kan jeg fortsatt bli rørt av litteratur, men jeg har et filter mot vemmelse som ikke virker når jeg lytter. Det har også slått meg at toleransen for dårlige setninger er større når det dreier seg om høgtlesning; handlinga får absolutt overtak. Gert Nygårdshaug er ingen ordkunstner, men en plottets mester, så skal jeg ha glede av han, er det lydbok best.
Noe litteratur er laga for lytting, og gode hørespill er en glede. Min favoritt er ”Under Milk Wood” av Dylan Thomas. Først og fremst originalen, som er lett å få tak i på CD, men også den norske oversettelsen til Inger Hagerup. Denne teksten kan lyttes til som musikk, og når den leses stille, mister den en dimensjon.
Nylig ramla jeg over ”The Amazing Adventures of the Liverpool Scene”. Noen som husker dem? For ca. 45 år sia satte poeten Adrian Henri sammen et band for å få tekstene sine ut til et ungt publikum som først og fremst var opptatt av musikk. Det må være lov å si at han lyktes. Pop-poesi ble et begrep, og det var først og fremst Henri, Roger McGough og Brian Patten som skapte tekster som det fortsatt er interesse for. Dobbeltcd-en som nevnes over, er verdt å lytte til. Ikke alle tekstene slår, men klassikere som ”Love is”, ”Batpoem” og ”Tramcar to Frankenstein” er det moro å høre igjen. Dette er litteratur skapt for øret og musikken er overraskende frisk – ei blanding av pop, rock og fri jazz.
søndag 6. mars 2011
På livet laus. Klassekampen 5/3-11
Ein roman om to unge, lesbiske kvinner som lid av depresjonar og panikkangst: Sjølv eg, som er mann, ein generasjon eldre enn forfattaren og heilt utan kjennskap til miljø som dei ho skriv om, kan gå rett inn i denne verda og kjenne at ho vedkjem meg. Så god er ”Baby Jane” av Sofi Oksanen. Det er eit suverent driv over teksten. Språket er kroppsnært og direkte: Det med ”show”, ikkje ”tell” er noe Oksanen meistrar fullt ut.
Baby Jane sjølv er berre nemnd ein gong i romanen – det er rollefiguren til Bette Davis i ein Hollywoodfilm frå 1962 om galskap og rivalisering mellom to systrer. Galskap er ikkje eit gangbart omgrep i same grad i dag, men psykiske lidingar kan vi snakke om, og det gjør Oksanen. Og kjærleik, hat, lengt og sjalusi.
Den som fortel historia, er ei ung kvinne som kjem til hovudstaden og eit stormande kjærleiksforhold med Piki, som er godt kjent både med storbyliv og kjærleik mellom kvinner. Dei har begge så mye å slite med at det blir vanskeleg for dei å klare seg i det gjengse arbeidslivet, så dei realiserer ein forretningsidé som går ut på å selja brukte truser og andre klesplagg på postordre til menn med spesielle interesser. Samlivet går skeis og forteljaren finn seg ein mann. Etter ei tid finn dei tilbake til einannan, men forteljaren er så sjalu på ei av Pikis venninner at det går over styr for ho. Og det viser seg også at lidingane til Piki er for store til at ho klarer å handtere dei.
Eg las denne boka på svensk i begeistringsrusen etter å ha lese ”Utrenskning” – ei bombe av ein roman som Oksanen fekk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor. Debutromanen hennes, ”Stalins kyr” har også vore å få på norsk noen år, men denne har ligge på vent sia 2005. Ho er ikkje så stort tenkt som ”Utrenskning”, men ho fyller formatet sitt like godt som mauren til Inger Hagerup og fortel at det er godt rom for dramatikk også innafor dei fire veggene i eit lite husvære i Helsingfors. Når forlaget først har fått kontrakt på å gi ut denne forfattaren på norsk, hadde det vore eit brotsverk å la boka ligga.
Og sjølv om det går på livet laus det meste av tida, er det også rom for komikk i romanen, først og fremst knytt til geskjeften dei to kvinnene driv. Men Oksanen er raus og legg ikkje opp til at lesaren skal le av kundane.
Eg er ikkje i tvil om at Morten Abildsnes har levert ein god norsk versjon av romanen til Sofi Oksanen. Men når eg han opp mot den svenske, ser eg at han nok kunne gjort noen djervare val for å gjøra teksten meir kompakt og sensuell. Eit døme ”Pling-pling-pling sa lysrørene etter hvert som de tentes i det ene rommet etter det andre og trakk menneskene med seg”. Svensk: ”Bling-bling-bling jagade lysrören varandra när de flammade upp i rom efter rom och drog människorna med sig.” På den eine sida er dette bagatellmessig; på den andre kan det hende det er verdslitteratur vi snakkar om. Og for den som ikkje les svensk, er dette ingen grunn til å halde seg vekk frå boka. Det kjem nok ikkje til å komma mange betre romanar på norsk i 2011.
Baby Jane sjølv er berre nemnd ein gong i romanen – det er rollefiguren til Bette Davis i ein Hollywoodfilm frå 1962 om galskap og rivalisering mellom to systrer. Galskap er ikkje eit gangbart omgrep i same grad i dag, men psykiske lidingar kan vi snakke om, og det gjør Oksanen. Og kjærleik, hat, lengt og sjalusi.
Den som fortel historia, er ei ung kvinne som kjem til hovudstaden og eit stormande kjærleiksforhold med Piki, som er godt kjent både med storbyliv og kjærleik mellom kvinner. Dei har begge så mye å slite med at det blir vanskeleg for dei å klare seg i det gjengse arbeidslivet, så dei realiserer ein forretningsidé som går ut på å selja brukte truser og andre klesplagg på postordre til menn med spesielle interesser. Samlivet går skeis og forteljaren finn seg ein mann. Etter ei tid finn dei tilbake til einannan, men forteljaren er så sjalu på ei av Pikis venninner at det går over styr for ho. Og det viser seg også at lidingane til Piki er for store til at ho klarer å handtere dei.
Eg las denne boka på svensk i begeistringsrusen etter å ha lese ”Utrenskning” – ei bombe av ein roman som Oksanen fekk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor. Debutromanen hennes, ”Stalins kyr” har også vore å få på norsk noen år, men denne har ligge på vent sia 2005. Ho er ikkje så stort tenkt som ”Utrenskning”, men ho fyller formatet sitt like godt som mauren til Inger Hagerup og fortel at det er godt rom for dramatikk også innafor dei fire veggene i eit lite husvære i Helsingfors. Når forlaget først har fått kontrakt på å gi ut denne forfattaren på norsk, hadde det vore eit brotsverk å la boka ligga.
Og sjølv om det går på livet laus det meste av tida, er det også rom for komikk i romanen, først og fremst knytt til geskjeften dei to kvinnene driv. Men Oksanen er raus og legg ikkje opp til at lesaren skal le av kundane.
Eg er ikkje i tvil om at Morten Abildsnes har levert ein god norsk versjon av romanen til Sofi Oksanen. Men når eg han opp mot den svenske, ser eg at han nok kunne gjort noen djervare val for å gjøra teksten meir kompakt og sensuell. Eit døme ”Pling-pling-pling sa lysrørene etter hvert som de tentes i det ene rommet etter det andre og trakk menneskene med seg”. Svensk: ”Bling-bling-bling jagade lysrören varandra när de flammade upp i rom efter rom och drog människorna med sig.” På den eine sida er dette bagatellmessig; på den andre kan det hende det er verdslitteratur vi snakkar om. Og for den som ikkje les svensk, er dette ingen grunn til å halde seg vekk frå boka. Det kjem nok ikkje til å komma mange betre romanar på norsk i 2011.
Askildsen har alltid vært Askildsen
Da Kjell Askildsen debuterte med ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, var han 24 år. Det er nesten ikke til å tru at disse novellene er utgitt av en mann på 24 år. Det vil si skrevet av en mann på 22 – 23 år. Hadde det vært nå, ville han vært kalt en gutt.
For det er den samme Askildsen som ga ut ”Et stort øde landskap” 38 år seinere. Når jeg leser setningene i debutsamlinga, hører jeg stemma hans; den samme stemma som jeg har på kassett-lydbok med de seinere novellene. Det er den samme typen mellommenneskelige forhold han skriver om – eller kanskje heller: Han leste folk på samme måte da, som i de siste tekstene han har skrevet.
Jeg veit ikke hva geni er. Om det er noe annet enn ekstraordinært talent. Eller om det handler om å finne stoffet sitt tidlig i livet. Det er i hvert fall noe med Askildsen, som ikke vanligvis er å finne hos forfattere. Det er ikke noe som er ungt over disse novellene, men det er ikke gammelt heller.
Noe annet som slo meg ved denne lesinga, som ikke har slått meg når jeg har lest tekstene hans før. Det er noe Ibsen-aktig over måten han angriper forholdet mellom sannhet og løgn. Det skal jeg ha i bakhodet når jeg etter hvert leser de andre verkene hans om igjen.
For det er den samme Askildsen som ga ut ”Et stort øde landskap” 38 år seinere. Når jeg leser setningene i debutsamlinga, hører jeg stemma hans; den samme stemma som jeg har på kassett-lydbok med de seinere novellene. Det er den samme typen mellommenneskelige forhold han skriver om – eller kanskje heller: Han leste folk på samme måte da, som i de siste tekstene han har skrevet.
Jeg veit ikke hva geni er. Om det er noe annet enn ekstraordinært talent. Eller om det handler om å finne stoffet sitt tidlig i livet. Det er i hvert fall noe med Askildsen, som ikke vanligvis er å finne hos forfattere. Det er ikke noe som er ungt over disse novellene, men det er ikke gammelt heller.
Noe annet som slo meg ved denne lesinga, som ikke har slått meg når jeg har lest tekstene hans før. Det er noe Ibsen-aktig over måten han angriper forholdet mellom sannhet og løgn. Det skal jeg ha i bakhodet når jeg etter hvert leser de andre verkene hans om igjen.
Jan Myrdal
Eg las mye Myrdal på syttitalet, i likskap med dei fleste ml-arane med hang til boka. Det lærte eg mye av, både om litteratur og formuleringskunst. Litt om politikk òg, først og fremst om å lesa litteratur med politiske briller.
Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så lenge han ikkje skriv om jamstelling og homofili.
I ”I de svartare fanors tid” skriv han først og fremst om Strindberg. Informativt og inspirert, sjølv om ei og anna formulering får meg til å mistenkje han for å sjå seg sjølv som 1900-talets Strindberg. Eg har vore fascinert av denne diktaren heile mitt vaksne liv, ikkje minst på grunn av Myrdal, men det er ikkje mange av dei 75 banda som livsverket til denne diktaren utgjør, eg har lese. Det blir kanskje ikkje mange fleir heller, men eg må få tak i ”Svarta fanor”, og så set eg meg nok ned att med det eg har tilgjenge til i min eigen heim.
Myrdal skriv om Vilhelm Moberg og Ivar Lo-Johansson òg, og sjølv om eg har lese mye av desse to, blir leselista (og gjenleselista) mi lenger. Er det fleire enn eg som har eit håplaust livsprosjekt gåande – å skulle rekke over alt som gjør meg klokare og åndeleg rikare?
Det er sider ved den svenske litteraturen som alltid har tiltrekt meg. Openheit og respekt, den inkluderande holdninga mange forfattarar har til lesarane sine. Ekte folkelegheit. Vi finn det jo her i landet òg – hos Falkberget og Uppdal, for eksempel. Eller hos Prøysen og Sandbeck, men det verkar på meg som om denne tradisjonen er meir rotfesta hos naboen i aust.
Det er ei Sisyfos-oppgåve å skulle lesa seg gjennom alt ein bli trekt mot. Eg får lyst til å lesa meir Myrdal òg, og utan å dra samanlikninga for langt, blir det som å lesa essaya til Jan Erik Vold – det blir stadig meir ein må finna ut av. Men Sisyfos skal ha trivst med oppgåva si. Ein får sjå det som ein lagnad og halde fram å elske den.
Når eg les Myrdal i dag, ser eg at verda har endra seg meir enn Myrdal. Eg har nok endra meg meir enn Myrdal eg òg, men ikkje meir enn at eg finn han stimulerande – så lenge han ikkje skriv om jamstelling og homofili.
I ”I de svartare fanors tid” skriv han først og fremst om Strindberg. Informativt og inspirert, sjølv om ei og anna formulering får meg til å mistenkje han for å sjå seg sjølv som 1900-talets Strindberg. Eg har vore fascinert av denne diktaren heile mitt vaksne liv, ikkje minst på grunn av Myrdal, men det er ikkje mange av dei 75 banda som livsverket til denne diktaren utgjør, eg har lese. Det blir kanskje ikkje mange fleir heller, men eg må få tak i ”Svarta fanor”, og så set eg meg nok ned att med det eg har tilgjenge til i min eigen heim.
Myrdal skriv om Vilhelm Moberg og Ivar Lo-Johansson òg, og sjølv om eg har lese mye av desse to, blir leselista (og gjenleselista) mi lenger. Er det fleire enn eg som har eit håplaust livsprosjekt gåande – å skulle rekke over alt som gjør meg klokare og åndeleg rikare?
Det er sider ved den svenske litteraturen som alltid har tiltrekt meg. Openheit og respekt, den inkluderande holdninga mange forfattarar har til lesarane sine. Ekte folkelegheit. Vi finn det jo her i landet òg – hos Falkberget og Uppdal, for eksempel. Eller hos Prøysen og Sandbeck, men det verkar på meg som om denne tradisjonen er meir rotfesta hos naboen i aust.
Det er ei Sisyfos-oppgåve å skulle lesa seg gjennom alt ein bli trekt mot. Eg får lyst til å lesa meir Myrdal òg, og utan å dra samanlikninga for langt, blir det som å lesa essaya til Jan Erik Vold – det blir stadig meir ein må finna ut av. Men Sisyfos skal ha trivst med oppgåva si. Ein får sjå det som ein lagnad og halde fram å elske den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)